Kosmorama-toget dundrar vidare. Her er skribentane sine tankar om eit par utvalde filmar frå onsdagen.
The Collini Case – regi av Marco Kreuzpaintner
Som en forholdsvis nyutdannet advokat tar Caspar Leinen (Elyas M’Barek) en sak som på alle vis virker fullstendig umulig å vinne. Han skal forsvare en drapsmann som ble funnet på åstedet med drapsvåpenet i hånden. Det viser seg derimot at saken er mer kompleks enn som så.
En enormt OK filmopplevelse, The Collini Case er langt ifra en original film. Har du sett mer enn tre rettsdramaer i ditt liv har du allerede sett mesteparten av filmen. Den følger utallige klisjeer til en så stor grad at det ofte blir vanskelig å ikke himle med øynene. Den lider også av altfor beleilige løsninger på mange av problemene hovedkarakteren Caspar møter på. Det er ikke før i den siste akten det plutselig blir kjempespennende, og filmen endelig begynner å overraske. I tillegg til alle klisjeene er filmens lydspor brukt unødvendig mye og prøver ofte å gi følelsen av at «dette er dramatisk!» selv om det ikke er det. Utenom disse problemene er det ingenting fundamentalt galt med The Collini Case. Den var som sagt, helt ok, så hvis man finner ut at man har litt tid til overs er filmen langt ifra det verste man kan se.
– Peder
A Good Woman is Hard to Find – regi av Abner Pastoll
Sarah (Sarah Bolger) er nylig blitt enke etter at mannen hennes på mystisk vis ble knivstukket på gaten. Hun gjør alt hun kan for å ta vare på de traumatiserte barnene hennes samtidig som hun prøver å finne ut mer om drapet på mannen hennes.
En ekstremt todelt film, A Good Woman is Hard to Find er veldig interessant de første 30-45 minuttene, før den plutselig blir uutholdelig kjedelig og uinteressant. Det kan virke som at regissøren ikke var helt sikker på om han ville lage en komedie eller seriøs thriller, noe som resulterer i en fullstendig ujevn og merkelig blanding. Enkelte karakterer er veldig morsomme, og føles nesten som om de er dratt ut av en tegneserie, mens andre, er så seriøse og dramatiske at halvparten hadde vært mer enn nok. Ikke gå og se A Good Woman is Hard to Find, den fortjener ikke tiden din.
– Peder
Antigone – regi av Sophie Deraspe
Ein foreldrelaus familie på 4 bur saman med bestemora i Canada. Foreldra deira vart myrda når dei var barn. Antigone (Nahema Ricci) er familiens yngste og klokaste. Til hennar ulykke mistar ho diverre begge brør sine, då den eldste vart skoten av politiet og den yngre hamnar i fengsel for vald mot ein politimann. Ho legg på seg byrda og redde bror sin frå fengsel samt å samle familien hennar igjen.
Filmar som ikkje heilt veit kva dei vil vere er alltid vanskeleg å skrive om. Antigone reddar seg inn med eit velskriven manus og ei flott prestasjon av hovudrolleinnehavaren. Diverre startar den ut med forsøk på emosjonell manipulasjon, og den kanskje mest moralsk tonedøve montasjen eg har sett. Totalt er det tre klyppmontasjar som forsøk sitt iherdigaste å vere «ungdommeleg». For min del er dei alle skivebom, eit mislukka forsøk på gjere noko sjølveige.
Ikkje alt Antigone forsøk bommar like totalt. Historia som vart lagd for dage er interessant og bra spelt av skodespelarane. Temaa om band mellom ein familie og om byråkratiske mareritt for utsette menneskje er bra takla. Det er berre trist den øydelegg for seg sjølv med ein såpass svak start og eit forsøk på særeigen stil som ikkje vart passande handsama.
– Jonas
