Rettsaksdramaene kommer som en perle på en snor under årets festival, og våre anmeldere har fått med seg to av disse. I tillegg har Jonas fått sett det hallunisatoriske iranske selvmordsdramet Dance With Me.
The Traitor – regi av Marco Bellocchio; med Pierfrancesco Favino.
Den sicilianske mafiasjefen Buscetta (Pierfrancesco Favino) vert arrestert i Brazil og sendt til Italia for å vitne mot andre mafiamedlemar. The Traitor gjer innblikk i krigen mellom to mafiafamiliar og dei resulterande rettssakene imot organisert kriminalitet i Italia mellom 1984 og 2000.
Filmen er dyktig komponert, med bra kinematografi og iscenesetjing, og fantastisk sminkebruk på den aldrande Buscetta. Ein legg sjeldan merke til filmens lengde på vel to og ein halv time. Tvert om fangar filmen merksemda, særleg scenene frå rettssalane er morosame og interessante. Favino gjer ei suveren prestasjon som Buscetta, frå start til slutt.
– Jonas
Dance With Me – regi av Soroush Sehhat
Døden kjem til alle, og den er best tilnærma med humor. Denne leksa tek Dance with me til hjarte, og leverer latter i bøttevis. Samstundes får ein ei god dose melankoli. Det er heile to (!) sjølvmordsforsøk i filmen. Når Jehan finn ut at han er dødssjuk inviterer bror hans heile vennegjengen på besøk for å feire gebursdagen hans. Ei rekkje indre konfliktar i gruppa vert utgreidd, og mange mørke humoristiske situasjonar oppstår som konsekvens. Me får sjå Jehan gå over livet sitt og kva han har fått oppnådd, eller ynskja at han gjorde annleis. Musikken kjem i form av diegetisk hallusinatoriske scener, ulikt noko eg har sett før. Desse musikkinnslaga er kanskje min favorittdel av filmen. Elles ser me på eit ganske konvensjonelt verk som inneheld nokre fine scener mellom venner og litt grubling over livet.
– Jonas
Dark Waters – regi av Todd Haynes
Dark Waters er en film vi alle burde se. Ikke nødvendigvis fordi det er en kjempebra film, noe den ikke er, men fordi dens handling, basert på ekte hendelser, er veldig viktig, og burde være allmennkunnskap.
Dark Waters forteller den mange tiår lange historien om advokaten Robert Bilott (Mark Ruffalo) som tok saken mot selskapet DuPont, da de ble anklaget for å ha forgiftet en hel by i West Virginia med det kjemiske stoffet C8.
La meg starte med å si at den eneste gode grunnen til å se denne filmen er for å lære om de virkelige hendelsene som tok sted. Dette er absolutt en god og viktig grunn, men ikke gå inn i denne filmen med et håp om å bli underholdt stort. Dark Waters er for det meste en nokså kjedelig film, som aldri gjør noe som helst spesielt. Filmen er veldig «by the books» på alle mulige plan, og selv om fortellingen er veldig interessant, betyr det ikke at den blir fortalt på en interessant måte. Likevel vil jeg absolutt si at du bør gå og se Dark Waters, spesielt hvis du aldri har hørt om saken den omhandler.
– Peder
