Leviatan – Regi: Andrej Zvjagintsev – Russland – 2 t. 20 min.
Den russiske mesteren Andrej Zvjagintsev returnerer med et morskt, psykologisk drama inspirert av Jobs bok.
Handling
I en sliten småby ved Barentshavet bor Nikolaj med sin kone Elena og sønnen Roman fra et tidligere ekteskap. Den korrupte borgermesteren i byen vil rive huset deres, og bygge et kommunalt senter. Han har senket sine tentakler ned i rettssystemet, og sørget for at tomta er blitt ekspropiert. Hissigproppen Nikolaj vil kjempe mot tyranniet, og han får advokathjelp fra Dmitrij, en gammel venn fra militæret. Dette setter i gang dramatiske hendelser som får store konsekvenser for Nikolaj og hans familie.
Om regissøren
Andrej Zvjagintsev må kunne regnes som Russlands ypperste filmskaper for tiden, etter min mening også mer interessant enn Aleksander Sokurov. Siden den overveldende broilerdebuten Tilbake (The Return) i 2003, har han vært en mann å stole på. Når det gjelder å levere lange, flotte, dystre og stemningsfulle dramafilmer, kan få måle seg med russeren. Det har vært en glede å følge ham med Forvist (The Banishment) (2007) og Elena (2011) siden, og nå er Leviatan endelig klar for norske kinoer, hele åtte måneder etter premieren i Cannes.
Det ville og det vakre
Den ville og vakre naturen på Barentshavskysten spiller en av hovedrollene i Leviatan. Det er noe majestetisk og urmytologisk med hvordan naturen er filmet, og hvordan handlingen utspiller seg i den. Det hele er dessuten toppet med mektig musikk signert Philip Glass. Nordområdene gjør seg særdeles godt på film, men spesielt gjennom den eminente fotografen Mikhail Kritsjmans kameraøye. Den rolige, kontrollerte fotostilen med sakte kjøringer og store tablåer er en fryd å bevitne. En annen fast Zvjagintsev-partner, Andrej Dergatsjev, gjør en solid jobb med lyddesignet.
Gjennomsyrende korrupsjon
Leviatan er blant annet en åpenbar kritikk av korrupsjonen og byråkratiet som gjennomsyrer samfunn i Russland, store som små. Det er tydelige stikk mot maktapparatet, og det er morsomt å merke seg at filmen er delvis finansiert av staten. På borgermesterens kontor henger et portrett av Vladimir Putin. Zvjagintsev gir Putin plass i bakgrunnen gjennom en lang scene, der advokaten Dmitrij forteller om grumset han har gravd frem om den gamle pampen. Det er flere scener der borgermesteren blir oppmuntret av biskopen til å utnytte den politiske makten til deres fordel. Det er temamessig mye på gang i Leviatan, og den vil definitivt bli gjenstand for noen gode og saftige analyser.
Velskrevet fortelling
Hovedrollene gestaltes på glimrende vis av Aleksej Serebrjakov, Vladimir Vdovitsjenkov og Elena Ljadova. Sistnevnte spilte dessuten også i Elena, og hun har et uutgrunnelig ansikt som forandrer seg i takt med de emosjonelle prøvelsene. Leviatan er en trist og alvorlig fortelling, der ingenting er svart-hvitt, og sympatiene skifter. Zvjagintsevs og Oleg Negins manus er velskrevet og balansert, samt ispedd litt mørk humor.
Leviatan føyer seg inn i Andrej Zvjagintsevs plettfrie filmografi, og er nok et bevis på regissørens storhet. Etter å ha vunnet Golden Globe-pris for beste fremmedspråklige film, er den favoritt i samme kategori på Academy Awards. Om den vinner, vil det være fullt fortjent!
