Når Nellys bestemor dør, drar hun og foreldrene til morens barndomshjem for å pakke ned bestemorens eiendeler. Bestemorens hjem ligger i ytterkanten av en skog, og som barn ofte gjør, foretrekker Nelly å utforske fremfor pakking og rydding. I en klarning i skogen møter hun Marion, som ikke bare deler navn med moren, men som er urovekkende lik henne selv.
Lille Mamma (org. Petit Maman) er veldig ulik andre filmer om sorg. Den er, for det første, ikke i utgangspunktet spesielt trist eller melankolsk. Den er vittig og kvikk. Karakterene er sjarmerende på en helt uanstrengt måte – et resultat av et voldsomt godt skrevet manus. Det snakkes om sorg, om tristhet og om diverse andre menneskelige problemer over en lav sko uten at det virker hverken påtatt eller urealistisk. Det skildres forhold mellom barn og foreldre som er gjenkjennelige og rørende, og det fungerer godt takket være godt spill fra de unge hovedrolleinnehaverne.
I likhet med flere av Sciammas tidligere filmer er Lille Mamma et stjerneeksempel på en av de mest fundamentale ideene innen film – “Show, don’t tell”. Filmen er unormal kort for en spillefilm i 2021, bare så vidt over en time lang, men desto mer imponerende er den emosjonelle effekten. Noen av replikkene har på et vis brent seg fast på hjernen min, og måten tematikken er behandlet vil bli værende i tankene mine i uoverskuelig fremtid. Det er en kompakt gave av en film, pakket pent inn i franske høstfarger.
Som mange av regissør Céline Sciammas tidligere filmer handler den om kvinner, eller i dette tilfellet, om en jentes forhold til sin egen sorg og til moren. Det er en usedvanlig elegant oppveksthistorie med en originalitet jeg ikke kunne forutsett. Det er ren historiefortelling på sitt aller beste, null glamour og Hollywood, bare en god film. Plain and simple.
Lille Mamma (org. Petit Maman): Regi av Céline Sciamma. Med Gabrielle Sanz, Josephine Sanz og Nina Meurisse. Spilletid: 1t og 12 min. Land: Frankrike. Premiere 29.10.2021.
