En utrolig ubehagelig og vakker kamp om å ta tilbake egen identitet, fremstilt på en original måte.
Mer enn 1 av 10 kvinner i Frankrike har blitt utsatt for seksuelt overgrep, og ut av disse er 42% barn eller tenåringer. Og derfor er filmer som denne med på å belyse et stort pågående problem, ikke bare i Frankrike, men i hele verden.
Et nei er et nei, et barn er et barn.
Odette (Cyrille Mairesse) er åtte år gammel første gang hun blir utsatt for et seksuelt overgrep av familievennen Gilbert (Pierre Deladonchamps). Gjennom hele oppveksten blir hun overøst av gaver, oppmerksomhet og “little tickles”, som Gilbert så fint kaller det. Han er familiefar selv, en god venn, og ingen i Odettes familie fatter noen mistanke.
Den lille jentas historie blir fortalt av den voksne Odette (Andréa Bescond) gjennom flere år med sporadisk terapi. Hennes barndom har satt dype spor som preger hennes fartsfylte og kunstneriske hverdag, der hun uttrykker seg gjennom dans, og glemmer gjennom dop.
Kaotiske scener, tidshopp, og hint av magisk realisme, gir oss et innblikk i Odettes forvirrende og sammensatte karakter. Hun er en karakter som kan være vanskelig å like, men likevel så vet man hvorfor hun oppfører seg som hun gjør og hvorfor hun ødelegger seg selv og alle forhold rundt seg, som fører til at man føler en sterk tilknytning og sympati for henne.
Andréa Bescond spiller ikke bare hovedrollen i filmen, men står også for regi, og har co-skrevet manuset med sin ektemann. Historien er basert på hennes egne erfaringer da hun selv ble utsatt for misbruk som barn.
Filmen pulserer en energi man ikke forventer når man går inn i salen, og det var så og si ikke et eneste tørt øye når rulleteksten startet. Det er mye film, men den er viktig, spennende laget, og ufattelig trist.
