[usr 3.5]
Hva om selve uendeligheten, tidens gang, kunne relektere og tenke tilbake til konkrete øyeblikk. Da ville alle verdens hendelser ligge lagret i ett og samme sinn, ikke som minner og ett liv, men om alle liv. Det er nettopp dette som tilsynelatende er idéen bak Roy Anderssons siste film, Om Det Uendelige, en serie med scener fra menneskers liv, mest fra nåtiden, men også fra det forrige århundre. Det å lage en film kun bestående av tilfeldige øyeblikk fra tilfeldige menneskers liv kan både virke som verdens beste, og verdens værste filmidé. Likevel klarer Andersson på nesten uforklarlig vis å skape mening og følelser i sin collage av øyeblikk.
En gutt som leser en skolebok om energi, en gråtende mann på en stappfull og stille buss, en gutt som går forbi en jente som vanner en plante, soldater på vei til en Sibirsk fangeleir, et æresdrap, en dagdrømmende kelner eg en dobbeltamputert gatemusiker er bare noen av situasjonene og menneskene vi møter på i filmen. I scenene skjer alt fra “ingenting” til “mye rart”, og i tillegg forteller en ung, ansiktsløs kvinnestemme over det hele. Stemmen snakker om det hun selv har sett og som vi nå ser, samtidig som det tilføyes små mengder ekstra informasjon til hendelsene på skjermen. Kanskje er kvinnen selve uendelighetens minne?
Dersom det hele høres ut som noe svært løst sammensatt, som noe nesten uten mål og mening, så er det på mange måter riktig. Hendelsene har ingen naturlig rekkefølge, ingen nevneverdige likheter eller ulikheter i hva de inneholder, og ingen fast varighet. Likevel betyr ikke dette at Anderssons noe absurde moasikk av uendelighetens øyeblikk er uten verdi, langt ifra. Sluttresultatet er et møte med menneskethetens mange situasjoner, både triste, glade, lekne, og sturslige. Hendelsene, til tross for Anderssons stive, stiliserte presentasjon, er alltid gjenkjennelige på et vis, enten vi har opplevd noe liknende eller hørt om det. Det er ikke selve hendelsene som er viktige, men følelsene og tankene som følger med dem.
Beige farger, urørlige kameraer, svært presist konstruerte, og lett stiliserte omgivelser og karakterer preger filmen fra begynnelse til slutt. Som vanlig er absolutt alt filmet i studio gjennom en lang og kostbar byggeprosess. Mens filmbildene har en underliggende fremmedgjørende effekt, har innholdet en klar menneskelig nærhet.
Det er ingenting revolusjonerende ved film som belyser menneskehetens mange aspekter, men svært få gjør det med den samme melankolske, varme og absurde stillheten til Om Det Uendelige. Like trist som den er morsom, både tom og full av liv. Roy Anderssons nesten-realistiske univers viser oss både alt og ingeting ved det å være menneske.
Les også hva Jonas synest om filmen da han så den på Kosmorama i mars
Om Det Uendelige - Regi og manus av Roy Andersson. Spilletid: 1t 18 min. Land: Sverige. Norgespremiere: 09.10.2020. Skuespillere Bengt Bergius, Anja Broms, Marie Burman. Aldersgrense: 12 år.
