Jakten – Regi: Thomas Vinterberg – Zentropa Entertainments
Jeg gikk for å se Jakten uten å vite så mye mer enn at Mads Mikkelsen spiller hovedrollen i filmen. I mine øyne er han en av Skandinavias aller beste skuespillere, noe han blant annet demonstrerte i Oscar-nominerte En kongelig affære (2012). Rollen hans i Jakten er en helt annen enn den som hofflege Struensee, men Mikkelsen er minst like god her. Han spiller Lucas, en nyskilt barnehageonkel som får livet snudd på hodet etter at et av barnehagebarna kommer med alvorlige anklager mot ham. I Jakten får vi se hvilke konsekvenser disse anklagene får – ikke bare for Lucas, men for hele lokalmiljøet.
Det strålende kameraarbeidet og manuset gjør at vi kommer tett på flere av karakterene. Vi får god tid med dem, noe som åpner muligheten for umiddelbar refleksjon rundt hva disse menneskene tenker og gjør. Samtidig tar ofte scener uventede vendinger, uten at det fremstår som påtvunget eller urealistisk. Det sterkeste elementet i filmen er hvordan man hele tiden sitter med en følelse av at det man får se er veldig virkelighetsnært. Måten anklagene vokser seg større og sterkere etter hvert som flere mennesker blir involvert, gjør at noen situasjoner blir rent frustrerende å være tilskuer til. Samtidig er det vanskelig å forestille seg hvordan man selv hadde reagert i en tilsvarende situasjon. Hva er egentlig rett og galt her?
Jakten inneholder et forholdsvis stort persongalleri, og alle skuespillerne gjør en strålende jobb med å formidle usikkerheten og frustrasjonen som plutselig skygger over livene deres. Utenom Mikkelsen vil jeg trekke fram unge Lasse Fogelstrøm, som gjør sin spillefilmdebut. Fogelstrøm spiller Lucas’ sønn, og selv om det er en mindre rolle, er den en av de sterkeste i filmen. Som den eneste fullstendig uskyldige parten i dramaet, tærer anklagene kanskje mer på ham enn noen andre.
Jakten er et nært og tankevekkende drama, som selv med strålende skuespill og manus havner i kategorien “så vond at man aldri vil se den igjen”.
