Party Girl – Regi: Marie Amachoukeli, Claire Burger & Samuel Theis – Frankrike – 1 t. 36 min.
Franske Party Girl er omtrent like festlig som å re opp sengen.
Filmen handler om den aldrende cabaret-artisten Angelique og hennes familie. Angelique er glad i å feste, drikke alkohol og flørte med menn. Hennes forhold til kullarbeideren Michel utvikler seg fra flørting på nattklubben til en forlovelse. Angelique prøver å finne seg til rette i rollen som kommende kone, men sliter med å takle denne overgangen. Kan hun beholde friheten hun setter så høyt?
Spiller seg selv
Da filmen hadde premiere i Cannes i mai, ble den møtt med blandet mottakelse. Likevel vant den selveste Camera d’or (“Gullkameraet”) for beste regidebut. Spesielt nok er filmen regissert av tre personer, blant dem Samuel Theis. Filmen er i stor grad basert på livet til hans egen mor, Angelique Litzenburger, som spiller seg selv. Det samme gjør Theis og resten av familien hans! Dette er med andre ord så “autentisk” man kan få det i en fiksjonsfilm om familierelasjoner.
Kamera oppi trynet
Filmens stil er utformet med mål om å underbygge det nære og autentiske. Et håndholdt og søkende kamera er gjennomgående stilgrep, og det gir et dokumentarisk preg. Det føles dessverre litt påtatt og enerverende hvordan filmen forsøker å sette oss “nært” på karakterene. For selv om vi kommer innpå disse menneskene fysisk, så blir det ikke et mer engasjerende drama. Med unntak av det rørende møtet mellom Angelique og hennes bortadopterte datter, farer scenene forbi uten å etterlate inntrykk. Det er en dørgende kjedelig, sosialrealistisk klamhet over det hele, toppet av scener hvor protagonisten rer opp sengen eller vasker gulvet.
Filmskaperne skal ha for forsøket, men denne skildringen av en outsider raser sammen tidlig. Den er på noen vis beslektet med Dolans Mommy, men er blottet for energien, sjarmen og magien som finnes der.
