Etter et langt år med venting er Redaksjonen tilbake blant snødekte fjell og mørk skog for å delta på Ramaskrik 2023! Gørr, skrekk, monstre og god humor sto på programmet under åpningsdagen. Jula kom tidlig i år, spesielt for våres fryktløse Tina og Johan.
Abruptio (2023) – regi av Evan Marlowe
Årets Ramaskrik viser at de har mye å tilby, både av sjangerblandinger, men også av kreative opplevelser med helt særegne uttrykk. Abruptio er veldig interessant på denne måten, der den ikke finner sitt unike uttrykk med farger, effekter eller musikken, men heller det fysiske utseende til karakterene. Alle karakterene er nemlig “spilt” av menneskelignende dukker, uten at det er en animert film.
Det tok over 7 år å lage filmen, der den ble skrevet, filmet, regissert og redigert av Evan Marlowe. Et slags “passion-project”. Resultatet er at filmen, både på godt og vondt, får en hjemmelaget følelse. Det er tydelig i CGI-effektene, musikken og den generelle estetikken. Abruptio føles til tider som en lang YouTube-sketch som glir rett inn i internett-kultur og horror. Noen ganger er dette sjarmerende, andre ganger avbryter det dessverre stemningen og intensiteten.
Fordi filmen er nemlig veldig intens. Vi følger hovedpersonen vår Lester Hackel, en 35 år gammel mann som fortsatt bor hjemme hos foreldrene og jobber en kjedelig jobb. Han blir plutselig kastet i en situasjon hvor han tvinges på livet til å gjøre forferdelige, morbide handlinger i sekvenser som føles som “Saw”-franchise-esque tester bare skrudd opp til to hundre.
Man føler ikke så veldig personlig med karakterene, noe som til en ganske stor grad skyldes at de er dukker. Uttrykket er veldig snålt, men man blir vant til det etterhvert, og på det punktet dehumaniserer man karakterene. Dette skjer samtidig som man går på en relativt grusom psykologisk reise, litt David Lynch-aktig, i Lester sitt hode.
Abruptio er definitivt verdt å se bare for hvor unik den er, og også om man er interessert i morbide, voldelige tema. Ellers mangler den dessverre en del for å holde seeren like engasjert, og kan (hvis tatt ut av kontekst) føles som en hjemmelaget sketch laget av noen som har tatt noen tvilsomme stoffer.
Skrevet av Tina Reklev Vevang.
The Coffee Table (2022) – regi av Caye Casas
Etter å ha startet Ramaskrik med et par rare og underholdende skrekkfilmer, så var jeg ikke forberedt på dysterheten som var The Coffee Table.
The Coffee Table er en spansk fortelling om to ferske foreldre som krangler om å kjøpe et spesifikt kaffebord til sin nye leilighet. Dette vil vise seg å få grufulle konsekvenser.
Mange regner dette som en mørk komedie, men da må de ha sett en annen film, fordi selv om det er komiske elementer er dette klart og tydelig et psykologisk drama. Det er få filmer der jeg har gått ut med et så tungt hjerte ettersom tematikken filmen tar for seg er virkelig brutal og hjerteskjærende. Den fremstiller hendelse på en dypt nervepirrende og stressende måte, og kinematografien har en helt intens og kaotisk effekt til tider.
Skuespillet er det som virkelig driver filmen. David Pareja og Estefanía de los Santos var helt utrolige som hovedpersonene. Pareja spesielt gir en rå og tragisk opptreden som faren. Og siden mesteparten av filmen er styrt av dialog, så er det viktig at skuespillerne er engasjerende, noe som de definitivt oppnådde.
Det er ikke mye annet å si uten å spoile handlingen. Dette er virkelig en film man må se for å forstå. Men vær forsiktig, den kommer til å sette en støyt!
Skrevet av Johan Kalseth Hernes.
Critters 2 (1988) – regi av Mick Garris
Skrekk-regissør Mick Garris møtte opp fysisk på Ramaskrik for å introdusere Critters 2, en oppfølger som er akkurat så campy man kan se for seg en 80-talls film om morderiske pelsdotter er.
Når en stor mengde med “Critters”-egg forveksles med å være påske-egg, klekker de i småbyen Grover’s Bend og skaper terror. De spiser og spiser, og våre helter må samarbeide med bygdefolket for å beseire dem. Vi følger Brad Brown og noen andre få kjente ansikter (og ansiktsløse) fra den første filmen.
Critters 2 er en underholdende nok og campy sci-fi, action fortelling med en del interessante konsepter som dessverre ikke gjør helheten særlig interessant. Fortellingen er forutsigbar, generisk og inneholder mye “plot-armor”. Heldigvis er selve monstrene veldig gøy å følge med på. De er helt klin kokos, men samtidig til en viss grad litt søt… kanskje.
Det er definitivt en bra film å se med venner dersom man er et barn på vei til å bli tenåring, der den leverer en grei mengde med vold og blod, samtidig som det på en måte er litt morsomt.
Skrevet av Tina Reklev Vevang.
There’s Something in the Barn (2023) – regi av Magnus Martens
Endelig har vi kommet til årets åpningsfilm, nemlig There’s Something in the Barn. En norsk-amerikansk jule-skrekkfilm, som er like koselig som den er voldelig. Snakk om underholdende tidlig julepresang.
Filmen har en enkel, men effektiv handling med en amerikansk familie som flytter inn på en gård godt plantet blant Norges snødekte fjell for å få en ny start på livet, men det de ikke vet er at det allerede bor noen på låven. Historien er ikke all verdens, men det er manuset og spesielt humoren som gjør filmen så bra. Måten filmen både gjør narr av og hyller norsk kultur og tradisjoner gjennom et amerikansk perspektiv var veldig underholdende. Når familien først prøver å sosialisere seg på en typisk høylytt Amerikansk måte mens nordmennene holder for seg selv var både artig og pinlig i hvor sant det føltes.
På utsiden virker det kanskje som en familiefilm for alle aldre men det er det desidert ikke, den er proppa full av ekstrem gladvold og blodsprut. Jeg tror aldri jeg har sett så sadistiske nisser før. Regiet var proft håndtert og produksjons messing føltes mer Hollywood enn norsk ut. Noe som rollebesetningen balanserte godt, der Martin Starr, som har spilt i blant annet Silicon Valley og Tom Holland sin Spider-Man trilogi spiller faren i familien. Bruken av amerikanske skuespillere ga filmen større troverdighet og ga en svært artig kontrast når Henriette Steenstrup og Calle Hellevang Larsen dukket opp.
Så alt i alt er det ikke den mest unike eller originale julefilmen, men konseptet i seg selv er bare så underholdende, med så mange sjangerblandinger og et svært gøyalt manus som vet nøyaktig hva det selv er. Å høre en mørk og dyster versjon av «På låven sitter nissen» burde være grunn nok til å se den når den kommer ut.
Skrevet av Johan Kalseth Hernes
