Året går mot slutten, og derfor har vi i Jump Cut-redaksjonen valgt å oppsummere filmåret 2014 ved å presentere våre topp 5-filmer fra dette året. Ta en kikk.
Christian Høkaas – Topp 5
5) Under the Skin – Regi: Jonathan Glazer – Storbritannia/USA/Sveits
Under the Skin fikk aldri noen kinopremiere her til lands, men brakte til seg særdeles god kritikk i år for portretteringen av Scarlett Johansson som et mystisk og utenomjordisk individ. Midt på natta plukker hun med seg mannfolk langs de skotske gatene, og en etter en blir de forført og, ja, hva som videre skjer er vanskelig å beskrive, men det er et slags bisart mordrituale. Hele denne filmen er som et underlig og drømmende David Lynch-mysterium. Med et suggerende musikkspor, symbolsk billedbruk og mye tvetydighet blir dette årets mest forstyrrende, abstrakte, rareste og briljante kunstfilm.
4) The Grand Budapest Hotel – Regi: Wes Anderson – Storbritannia/Tyskland
Dette er Wes Andersons mest Wes Anderson-aktige film. Her tar han alt han er kjent for og mikser det sammen til en fornøyelig og underholdende komedie. Den forteller om eventyrene til Gustave H. og hans lobbygutt Zero Moustafa, som blir bestevenner gjennom spinnville påfunn og kampen om en familieformue. I denne filmen mestrer han sin ikoniske stil, hvor hvert eneste bilde kunne blitt hengt på veggen i en gammel stue. Wes Anderson har orkestrert frem et «quirky», fantasifullt og eksotisk måltid. Og jeg tar gjerne turen til The Grand Budapest Hotel enda en gang. Sulten på mer.
3) Gone Girl – Regi: David Fincher – USA
David Fincher er tilbake i den sjangeren han perfeksjonerer. Denne mørke thrilleren tar for seg Nick Dunne (Ben Affleck) som rapporterer at hans kone Amy (Rosamund Pike) har blitt forsvunnet. Politiet mistenker drap, og retter etterforskningen nemlig mot Nick, ektemannen. Gjennom tvister og spenningskurver tar Fincher med oss på en nervepirrende berg-og-dalbane. Kinematografien er stilfull, karakterene er interessante (Fincher har evnen til å forvandle skuespillere som er kjente for tullete roller til komplekse individer), manuset er intelligent, soundtracket er briljant, det oser av profesjonell lydmiks og stemningen er utrolig dyster. Med årets mest intense scener viser David Fincher at han har klart det igjen!
2) Blind – Regi: Eskil Vogt – Norge
Norge stod bak en av årets største skuffelser (Beatles), men også bak en av årets største overraskelser. Eskil Vogt har nå med sin første spillefilm vist at han kan fange de mest personlige øyeblikkene gjennom filmmediet. I Blind har Ingrid mistet synet og vil ikke forlate leiligheten. Hennes minner om virkeligheten svinner hen og vi får et innblikk på innadvendte Oslo-borgere gjennom henne. I løpet av filmen stiller vi spørsmål til hva som er sant og fiktivt, drømmer eller virkelighet. Den kan virke pretensiøs fra beskrivelsen, men Blind er en sørgmodig, kryptisk perle som beveget meg skikkelig. Den beste norske filmen siden Oslo, 31. August.
1) Boyhood – Regi: Richard Linklater – USA
Boyhood er årets mest ambisiøse film. Som de fleste kjenner til, så pådro den seg oppmerksomhet takket være konseptet: En coming-of-age-film uten å bytte skuespiller, men følge livet til en gutt gjennom barndom, ungdomstid og inn i voksenalderen. Gjennom 12 år får vi historien om Mason, som vokser opp på lerretet rett foran oss. Det er noe småplukk på filmen her og der, men det blir overskygget over hvor usedvanlig stort prosjekt dette har vært (gjør man noe galt, så er det umulig med «re-shoots») og at Richard Linklater ikke bare fikk det til å fungere, men at det ble en så lidenskapelig, personlig og intim historie, som gjør at det føles ut som man tilbringer 12 år med disse menneskene. Årets beste film!
Erik Ivar Sæther – Topp 5
5) Ida – Regi: Paweł Pawlikowski – Polen/Danmark
At en liten, polsk svart-hvitt-film skulle bli et av årets høydepunkter, og sveipe med seg fem priser på European Film Awards, var uventet for de fleste. Denne filmen er en sann perle, og det er gledelig at den får såpass mye oppmerksomhet. Fotoarbeidet er kanskje det flotteste i år, med praktfull lysbruk og komposisjon som rammer inn en nydelig fortelling om identitet og overgangen fra barn til voksen. Det er også en film om å være annerledes, og det skal nevnes at Xavier Dolans Mommy også er en imponerende beretning om det samme teamet.
4) Turist – Regi: Ruben Östlund – Sverige/Frankrike/Norge
Svensk film er i en god stim om dagen, skal man dømme ut fra kvaliteten på Anna Odells Gjenforeningen, Roy Anderssons En duva… og Ruben Östlunds Turist. Alt som mangler er at Bergman gjenoppstår, og mekker noe mer snacks. Östlunds oppfølger til Play er kanskje litt mindre ubehagelig, og mange hakk mer morsom, men er også en interessant fremstilling (blottstilling?) av sosiale konstruksjoner, kjønnsroller og menneskets egoistiske natur, noe den deler med David Finchers briljante Gone Girl.
3) Enemy – Regi: Denis Villeneuves – Canada/Spania
Villeneuves andre samarbeid med Jake Gyllenhaal på kort tid, etter gyselig gode Prisoners. Denne überstilige, Hitchcockske thrilleren handler om en lærer som oppdager en skuespiller i en film som er helt identisk ham selv. Han forsøker å finne denne skuespilleren, og vikler seg sakte inn i et svært farlig nett. Enemy er en herlig kald film, som med lite dialog og velutviklet filmspråk kryper under huden på seeren. Det er litt Lynch, litt Refn, litt Melville. Ikke akkurat en Oscar-kandidat, men desto større grunn til å se den.
2) The Wolf of Wall Street – Regi: Martin Scorsese – USA
I likhet med Wes Andersons The Grand Budapest Hotel, er supergæmlisen Martin Scorseses film et overflødighetshorn av gode visuelle ideer og fascinerende karakterer. Terence Winters herlige manus dras i alle retninger, og det komplementeres av frenetisk kameraarbeid og glødende skuespill i tre festfylte timer til ende. En utrolig “rise-and-fall”-historie utkledd i Rated R-komediens drakt. Jeg satt og gliste hele veien, og det gjorde resten av salen også. Det er ikke til å komme unna at The Wolf of Wall Street var årets mest underholdende film på norsk kino.
1) Nymphomaniac – Regi: Lars von Trier – Danmark/Tyskland/Belgia/UK/Frankrike
Lars von Triers overveldende mastodontverk er et nærmest endeløst tiretters middagskalas, der vi får smake på alt: Det søte, det sure, det salte og det bitre i den menneskelige tilværelsen, gjennom et portrett av en kvinne (Charlotte Gainsbourg) som følger sine lyster til det destruktive, uten hemninger. Mens første del er en “roller coaster ride” med hysterisk morsomme scener («Would it be alright if I show the children the whoring bed?»), drar danskjævelen oss med ned i dypet i del to, der verkets mørke og fatalistiske tone trer frem for alvor. Det er selvsagt forsmedelig å ikke ha fått se langversjonen, og jeg har tro på at filmen vil være enda mer pirrende i sin fulle lengde.
Travis Alexander Ravn – Topp 5
5) Boyhood – Regi: Richard Linklater – USA
Mason og familien hans finner aldri sin plass i verden. Hans biologiske far er fraværende og erstattes med en serie av feilede farsroller. Omsider flytter familien til Texas i den hensikt av at moren vil fullføre hennes grad. Boyhood er en unik karakterstudie der filmen produseres over hele guttens barndom uten etterfølgere. Dette medfører til en helt spesiell karakterutvikling som kan kun forklares som organisk og ekte. Ungdomsfasene er lett gjenkjennelige, særlig de av oss som har flyttet en del. Mason er ingen stjerneelev eller rollemodell, men et medmenneske, som er en fryd å følge fra start til slutt.
4) Blind – Regi: Eskil Vogt – Norge
Ingrid er nylig blind og foretrekker roen hun finner hjemme sammen med hennes mann. Hennes tilvenning er en lang og tung prosess. I hennes nye indre kamp vil hun måtte strebe etter hennes dypeste begjær. Filmens stemme ligger ikke i plottet eller er et original konsept, men heller i stundene imellom. Tagningene av det alminnelige er en stille observasjon av karakteren og ingenting er påtatt eller forhastet til fordel for fortellingen. Alt er organisk og naturlig (så langt filmen lar seg gjøre).
3) En due som satt på en gren og funderte over tilværelsen – Regi: Roy Anderson – Sverige/Tyskland/Norge/Frankrike
Som en del av hans spirituelle trilogi, er denne filmen en verdig slutt på Roy Andersons verk. Kinematografien har et særegent preg med ingen kamerabevegelser i tagningene, i settinger ofte med dybde. Innledningsvis høres dette noe begrenset ut, men heller vektlegger hendelsene i tagningene. Fordelen ved denne stilen er at den egner seg ypperlig til å fange den skandinaviske stive og reserverte holdningen. Filmen, på tross av morbide temaer, er hysterisk morsomt, men samtidig sterk i sine observasjoner.
2) The Grand Budapest Hotell – Wes Anderson – Storbritannia/Tyskland
I den fiktive repubikken Zubrowka finner vi det legendariske The Grand Budapest Hotel. Hva mer kan man si? Wes Andersons hittil beste verk i en briljant karriere. Regissøren finner et helt spesielt uttrykk, som forguder det ordinære via ekstraordinære innfallsvinkler. Enten det måtte være et ungdomspar på flyttefot på ei ør, liten øy eller en søskentrio på en sjelevandring i India. Denne filmen er intet unntak. Med er stjernespekket cast og et Hollywood-budsjett er denne filmen en fremvisning av kreativ og velregissert filmskaping. Du vil definitivt le og muligens gråte i denne elleville og særegne filmen.
1) Vintersøvn – Regi: Nuri Bilge Ceylan – Tyrkia/Frankrike/Tyskland
I utkanten av Tyrkia driver den tidligere skuespilleren Aydin et hotell sammen med hans søster og hans svært vakre, men betydelig yngre, kone. Vinteren viser sine tegn og en tung og sorgfull dvele er i vente for den eldrende mannen. En sterk og celeber film, som utforsker kjærlighet, moral og eksistens gjennom fortreffelig dialog og hendelsesforløp som provoserer refleksjon. Både fremdragende i dens plot og i dens stil. Kinematografisk er filmen et vakker landskapstudie og fanger vinteren blå og ubarmhjertige preg. Vintersøvn er ikke kunst, men et mesterverk.
Fredrik Johansen – Topp 5
5) Gone Girl – Regi: David Fincher – USA
Dette var et av årets underholdningshøydepunkt for min del. Det var en relativt streit krimfilm, som allikevel hadde mange spennende tvister og elementer jeg ikke har sett tidligere. Jeg forstod aldri helt hva som foregikk, så jeg prøvde å få meg til å forstå det, noe som satte i gang konspiratoriske tankerekker. Gone Girl holdt meg i høygir og overrasket meg gang på gang. Med et helt fantastisk underbyggende og subtilt lydspor av Trent Reznor og Atticus Ross, som nærmest spilte på nervetrådene mine, ble dette til en fullverdig filmopplevelse. Fincher viser at han er en mester på streite filmer med en liten touch av noe helt eget. Gone Girl viser også at Fincher kan lage filmer alle kan digge – uten å miste integriteten sin.
4) Interstellar – Regi: Christopher Nolan – USA
Etter jeg hadde sett Interstellar fikk jeg umiddelbart følelsen av å ha vært med på noe større, noe ufattelig og betydningsfullt. Det var som om jeg plutselig fikk en enorm nysgjerrighet på livet, universet og eksistensen. I etterkant diskuterte klassekameratene mine og jeg det vi så på som plotthull, men etterhvert som jeg har gått og kvernet på Interstellar, har jeg klart å putte alle brikkene på plass. For det er det film handler om for min del, å vekke noe, å ta tak i noe dypt i meg og filleriste det. Denne filleristingen fikk Interstellar virkelig til, og jeg gleder meg til å se den igjen og igjen, for det er så mye å ta tak i og kose seg med.
3) Her – Regi: Spike Jonze – USA
Her er en film hvor hovedkarakteren slipper seg løs fra en ensom tilværelse og glemmer alt som er rundt han til fordel for kjærlighet. Selvbevisstheten blir trumfet av en genuin og sterk tilstedeværelse. Problemstillingen som blir skildret i filmen – kjærlighet mellom et menneske og en maskin – er spennende og muligens fremtidsrettet. Selv om denne problemstillingen ikke er noe vi kjenner til i dag, tror jeg Spike Jonze klarer å gi oss en realistisk skildring. Det er noe vakkert ved å bli med inn i bobla til to stormforelskede vesener. Estetikken i Her er det fineste jeg har sett i år, fargene gjenspeiler forelskelsen og setter en deilig stemning. Her får deg virkelig til å ville leve i nuet og den tenner en varm flamme i magen din.
2) Nymphomaniac – Lars von Trier – Denmark/Tyskland/Belgia/UK/Frankrike
Dette året har for meg vært året for skikkelig mastodont-filmer. Den erotiske kjærlighetsodysseen Nymphomaniac er et eksempel på det, og den ligger tett oppunder førsteplassen. Jeg har en forkjærlighet for Lars Von Trier og hadde utrolig store forventninger og forhåpninger til denne filmen. I og med at det også var avslutningen på ”trilogien” hans, med Antichrist og Melancholia som forløpere. Nymphomaniac tilfredsstilte meg til de grader. Trier skildrer erotikk og lyst hemningsløst og uten noen rammer eller begrensninger. Det er en fri og deilig film, som får meg til å ville slippe det menneskelige i meg løs. Jeg stoler på filmen, fordi ærligheten i karakterene ligger så dypt, de forteller og lytter som barn.
1) Boyhood – Regi: Richard Linklater – USA
Boyhood er en av de beste filmene jeg har sett på lenge, og den troner på toppen av min topp 5-liste. Filmen har noen fantastisk dype karakterer, som gjenspeiler ganske vanlige mennesker, men allikevel en hårsbredd utenfor det helt konvensjonelle. Noe av grunnen til at jeg er så glad i Boyhood, er at jeg ser meg selv i Mason, og det gjorde filmopplevelsen til en nostalgisk reise jeg aldri ville at skulle ta slutt. Som å titte i gamle fotoalbum. Boyhood fikk meg til å finne frem det ideologiske og barnlige i meg, jeg ble plutselig redd for at jeg var blitt voksen og at de unge, frie tankene mine hadde druknet i normer og regler. Det er lenge siden en film har rikket meg såpass.
