Det er ikke bare på scenegulvet at et stort publikum har latt seg imponere av dans, men også på kinolerretet, hvor vi enten har latt oss rive med av ren fornøylse og begynne å danse med. Eller gjennom vår nytelse av en stielistiks vellkoreografert scene. I denne artikkelen skal fem av Jump Cut-redaksjonens skribenter ta for seg hver sin favorittdansescene.
Napoleon Dynamite (Jared Hess, 2004) – Christian Høkaas
Napoleon Dynamite, som har 10-årsjubileum i år, er også en av mine favorittkomedier. Den har virkelig blitt en film man enten elsker eller hater. Den usosiale Napoleon bor i et pussig sted med en pussig familie. Filmen er satt i samtiden, men den er som en miks av 90- og 80-tallet i samme slengen. På skolen får de en ny elev, Pedro, og sammen finner de på mye sprell som mange vil synes er dumt og langt fra morsomt, men som jeg finner helt fantastisk.
Det er litt med fraværet av punchlines og det faktum at man kan le på alle mulige steder, som gjør filmen for meg. Den har en subtil og underlig humor som jeg elsker. Pedro skal stille til skolevalget og konkurrerer med den populære blondinen Summer. Det Pedro ikke vet er at man må fremføre et nummer, og her stepper Napoleon inn. Filmen ender derfor med jubel for denne underlige karakteren Napoleon, etter at han fremfører en dans foran hele skolen. Nå er kanskje ikke dansen det mest hysteriske fra filmen, men den er det mest minneverdige. Til Jamiroquais «Canned Heat» fremfører denne usosiale nerden et helt fremragende og bra gjennomført dansenummer.
En gang i eksamenstida i sommer, fikk jeg den impulsive ideen om å lære meg denne dansen (noe jeg gjorde), fordi jeg elsker denne filmen. Den er vanskelig å oppdrive på YouTube grunnet åndsverksrettigheter, men du finner utallige fans som har lært seg dansen istedenfor.
Bande à part (Jean-Luc Godard, 1964) – Jens A. Takle
Grunnen til at jeg har valgt nettopp denne scenen er på grunn av dens lekenhet, som på sett og vis representerer den franske nybølgen på midten av sekstitallet. I denne scenen, som foregår på en kafé, er de to småkriminelle vennene Arthur og Franz sammen med den naive ungjenta Odile og danser til Madison-dansen fra jukeboksen. Av og til stoppes musikken og filmens forteller (Godard) forteller oss publikum hva slags tanker som surrer i alle tre karakterenes hoder. Slike simple tanker som ”Odile lurer på om de har lagt merke til brystene hennes som duver under genseren.”.
Ikke bare er musikken i fengene, men til og med de delene der musikken er fraværende, og hvor kun lyden av dansende føtter og klapping er til stede, er ekstremt berusende, og man får rett og slett lyst til å slå seg løs på samme måte. Man kan si at denne scenen definerer det ville sekstitallet og dens rotløshet, og enda mer befriende er det at dansernes tanker også blir frigitt, slik at det ikke kun er en fysisk frigjøring men også en psykisk en. I tillegg er det en ganske stillestående scene med et langt klipp, og hvor kameraet bare gjør den samme bevegelsen frem og tilbake.
Selv om filmen generelt sett ikke blant Godards beste, er det på grunn av denne ene scenen at denne filmen vil forbli i historiebøkene, for så gøy og livlig var den at flere filmskapere lot seg inspirere, slike som Hal Hartley, Martin Hynes og ikke minst Quentin Tarantino, som hentet inspirasjon fra denne filmen da han lagde den legendariske dansescenen i Pulp Fiction. I tillegg har Tarantino navngitt sitt produksjonsselskap A Band Apart Productions. Når man først ser den originale dansescenen er det ikke rart at folk fremdeles slipper seg løs og vil lære seg dansetrinnene, for det vil nemlig jeg.
The Big Lebokski (Joel og Ethan Coen, 1998) – Travis Ravn
https://www.youtube.com/watch?v=od_6M8cFdUA
Den hektiske strømmen av Los Angeles byr på stress og forpliktelser, med et evig løfte om at hvis man jobber bare litt hardere vil drømmene dine gå i oppfyllelse. Jeffrey «The Dude» Lewbowski fant et smutthull, hans drøm er å leve alle sine dager i en tåke av LSD, alkohol og bowling, noe som ikke krever særlig innsats. Men den dagen en beryktet pornoprodusent anklager «The Dude» for skylde ham penger, ramler verden hans fra hverandre. Gjennom en serie av feilede forsøk som diplomat mellom kakser, pronokonger og nihilister prøver han febrilsk å forsone seg selv.
Filmens bedagelige karakter bryter ikke i et eneste klipp. Selv under trusler av lemlestelser og opphetede krangler, med velvalgte sitater og hippieslang, er humøret alltid på topp i filmen. Selv når alt virker håpløst, briljerer Coen-brødrene med en storslagen dansescene. “The Dude” dopes ned under et møte med pornografen. Sakte siger han inn i hallusinasjoner og dermed dansescenen. Sterkt påvirket av omstendighetene heter musikalen/porno-innstillingen «Gutterballs», med et overdrevet rom som preger innstillingen. Dette gir assosiasjonen av en drømmeunivers. Iført en rørleggerkostyme, møter han på Saddam Hussein og overrekker han et par bowlingkuler. Kameraet vinkles oppover og skohyllen i bakgrunnen strekker i evigheter. I neste segment danser “The Dude” ned en perlehvit trapp. Her holdes det ingenting tilbake. Maud Lewbowski, hans heltinne, står ventende og er omringet av showgirls i full dans. Koreografiens stil minner om 30-tallets musikaler og man kan ikke unngå å smile. En bowlingbane vises og damene steller seg på banen med beinene på hver sin side. “The Dude” seiler mellom beinene på spinner med tidendes glis. På enden av banen “striker” han ut og narrasjonen forsetter.
Dansescenen er oppløftende, munter og komplimenterer filmens stemning. Ved hjelp av hallusinasjonen kommer vi tetter innpå en allerede jordnær og godt etablert karakter. Alle kan relatere til ekstravagante fantasier der man er helten. Filmens stil skinner gjennom i innstillingen og digresjonen er sammenhengende med resten filmen. Sammenlignet med andre dansescener er ikke selve utførelsen middelmådig. Jeff Bridges er på ingen måte en profesjonell danser og koreografien er heller ikke original. Det som er merkverdig med scenen er hvordan en flettes så elegant med døsigheten av filmen. Settingen er kreativ og godt gjennomført. (Å regissere en dansescene med temaer som LSD-rus og bowling krever sin mann. Filmen er hjertevarmende, hysterisk og original, og viser at Coen-brødrene tør å tenke utenfor boksen, med denne dansescenen som et prakteksempel.
The Red Shoes (Michael Powell & Emeric Pressburger, 1948) – Sondre Hareide
The Red Shoes er en av de siste filmene i Michael Powell og Emeric Pressburger sin rekke av mesterverk som består av filmer som The Life and Death of Colonel Blimp (1943), A Matter of Life and Death (1946) og Black Narcissus (1947). Det hersker liten tvil om at de var revolusjonerende innen det tekniske. Powell og Pressburger var årevis forut sin tid.
Deres tekniske mesterverk er uten tvil den store dansescenen i The Red Shoes. I tillegg til å være min favorittdansescene er det også ett av mine favoritteksempler på magisk realisme i film. Måten den balanserer selve dansefremvisningen med Victoria (Moira Shearer) sin psykotiske besettelse med dansen er helt fantastisk. Jeg er også veldig svak for scener som involverer mange personer. Det er noe helt unikt ved å se hvordan de bare funker, også vite hvor mye arbeid som må ha gått med på å få det til.
Hele sekvensens høydepunkt er for meg når Victoria danser med avisutklippet. Jeg vet hvordan det ble gjort, men jeg forstår ikke hvordan de fikk det til å se så fantastisk bra ut uten noe som helst hjelp av CGI. Dette er filmmagi.
Fantasia (Walt Disney, 1940) – Fredrik Johansen
Filmen harmoniserer klassiske komposisjoner spilt av et orkester, og fargerike og rytmiske tegneseriesekvenser. Det hele er så velsynkronisert og samkjørt at det oppleves som en audiovisuell symbiose. Til tider kan det minne om Dziga Vertovs Man with a Movie Camera, den rytmiske, nesten maskineri-aktige stilen. Selv om det er en nostalgisk og vakker tegneserie med uskyldige karakterer – er det spesielt en sekvens som virkelig ikke slipper taket.
Sekvensen jeg snakker om tar for seg en slu krokodilles begjær etter en barmfager flodhest. Musikken fungerer meget godt som en stemningsskaper og en insinuerende kraft som hinter til ting som skal skje. Det som gjør denne sekvensen dramatisk og virkningsfull er dansingen og det teatralske. Da vi blir introdusert for krokodillene, får vi se hvordan de kaster enorme skygger og at alt er skarpt, skeivt og dystopisk. Det ekspresjonistiske og teatralske gjør de til overnaturlige skyggeskikkelser som ikke hører hjemme der. De har kommet for å bryte den utopiske freden. Skarpe, slemme, mørke og tynne skikkelser skal blande seg med myke, snille, pastellfargede og runde skikkelser.
Krokodillene sniker seg opp mot en sovende flodhest, i takt med et lydspor som skifter mellom snikende lavt og skingrende høyt. Det er en kompromissløshet i lydsporet til krokodillene og de som karakterer. De andre karakterene har få merkbare forandringer i lydsporet sitt. Kontrastene krokodillene utstråler ødelegger harmonien i de andre gruppene, hvor både det auditive og visuelle ikke inneholder noen særlig høye topper eller dype bunner. Flodhesten våkner og reagerer først med frykt og avsky. Etter hvert som jeg skjønner at flodhesten tar lett på den egentlig skumle situasjonen, får jeg følelsen av at hun er manipulativ og meget seksuell. På tross av dette ligger sympatien fortsatt hos flodhesten, for krokodillens intensjoner er av den mørkeste sort.
Vi blir slengt inn i en dans som samtidig er en slags ”jag-meg”-scene, hvor et ondt vesen vil noe vondt mot et snilt vesen som prøver å komme seg unna, men samtidig hinter til at det er litt spennende. Det som gjør denne sekvensen interessant og som er grunnen til at jeg digger den, er at det er en dans, men samtidig ikke. Filmskaperen og animatørene klarer å gjøre det til et maskineri, hvor alle tannhjulene spiller en rolle og ting tilsynelatende er på nippet hele tiden.
Mot slutten møter vi alle de forskjellige karakterene, som hele tiden har levd i skjul i det greske palasset. De kastes rundt av krokodillene, og på slutten får sjefskrokodillen sin flodhest. Aller første gang halen hans er nær henne, kommer det musikalske klimakset. Halen hans er så stiv og sterk at han kan kaste flodhesten i været med den og det er akkurat under berøringen at vi hører klimakset. Sekvensen er som en orgasme, hvor dansingen underveis og flodhestens små hint om fristelsen som venter er en del av oppbygningen.
