Året går mot slutten, og selv om filmåret 2013 langt fra er over her til lands, tar redaksjonen en oppsummering av de beste filmene vi har sett i år. Utgangspunktet har vært filmer med internasjonal premiere i 2013, og flere av de nevnte har vi også anmeldt her på siden.
Ta en kikk!
Erik:
1. Gravity – Regi: Alfonso Cuarón
2013 har bydd på noen svært gode filmer, så det var ingen lett sak å velge førsteplassen. Likevel var Gravity nødt til å trekke det lengste strået. Dette er en film jeg leste om på Wikipedia for flere år siden, da artikkelen om filmen kun bestod av løse rykter og et vagt synopsis. Allerede da ble jeg skikkelig hypa opp, og forventningene bygde seg opp fram mot mitt første møte med filmen. Og for en film! Dette er en unik, virtuos, tredimensjonal lost in space-romthriller-
2. Only God Forgives – Regi: Nicolas Winding Refn
Back to the womb, for svarte! Mye kan sies om denne filmen, som er like gåtefull som den er visuelt overveldende. Det er lett å se at fotografen bak Kubricks Eyes Wide Shut, Larry Smith, har vært involvert også her. Hele filmen er en pose med eye candy som lukter av thaimat, skitne bordeller og glisne karaokebarer. Filmen har delt sitt publikum. Onde tunger mener dette er artsy crap med simpel handling og kunstig dialog. Selv er jeg veldig begeistret over Refns überstilige, mystiske hevnfortelling, og gleder meg til å se den og andre Refn-filmer i fremtiden.
3. Prisoners – Regi: Denis Villeneuves
Denis Villeneuves Prisoners er en fengslende (pun intended) thriller av de sjeldne. Den leker med de store; med sitt djevelsk gufne mysterium er den i samme klasse som Finchers Se7en og Hanekes Caché og Das weisse Band. To småjenter forsvinner, og vi følger detektiven (Jake Gyllenhaal) og faren til den ene jenta (Hugh Jackman) gjennom flere utmattende dager med leting. Skuespillet i denne filmen er et kapittel for seg, og det bør bli noen Oscar-nominasjoner i de tilhørende kategoriene. Ser meg nødt til å sjekke ut mer av herr Villeneuve.
4. Blue Jasmine – Regi: Woody Allen
Woody Allen lager en film hvert år, noen ganger blir det bra, andre ganger ikke. Årets leveranse fra Allen var gledelig nok av særdeles høy kvalitet. Cate Blanchett briljerer i rollen som Jasmine, en litt ufyselig karakter som må takle sin nye hverdag som “fattig”. Når hun flytter inn hos sin arbeiderklassesøster oppstår et kulturkræsj som skaper mange morsomme øyeblikk. Dette er den beste Allen-filmen siden Match Point, og imponerende Blanchett bør ha sjanser på Oscar-gallaen i februar.
5. Don Jon – Regi: Joseph Gordon-Levitt
Kapringsdramaet Captain Phillips og cruisingthrilleren Stranger by the Lake er svært gode filmer fra i år. I skrivende stund har jeg ennå ikke sett Blå er den varmeste fargen eller The Act of Killing for å nevne noen, så 2013 er langtfra ferdig utforsket for min del. Til slutt vil jeg trekke frem Joseph Gordon-Levitts regidebut, Don Jon. Gode komedier vokser virkelig ikke på trær, og derfor ble denne filmen til en av årets höjdare for denne anmelder. Filmens bruk av musikk, klipp og gjentakelser er herlig, og hovedkarakteren er en kostelig sjølgod type med sexavhengighet. Jeg hadde ikke ventet å få servert en Shame med humor, men denne filmen tok virkelig kaka. Takk, Joseph!
Jørgen:
1. Gullburet (La jaula de oro) – Regi: Diego Quemada-Díez
Årets overraskelse for min del. Historien om fire unge som forsøker å rømme fra Guatemala til et (forhåpentligvis) bedre liv i USA har fulgt meg lenge etter at jeg så den på kino. Enkeltscener fra filmen dukker til stadighet opp i hodet mitt. Man kan ikke gjøre annet enn å beundre denne kompromissløse fortellingen om håpet om et bedre liv. Kinematograf Diego Quemada-Díez har åpenbart hentet inspirasjon fra sine samarbeid med Spike Lee og Ken Loach i sin regidebut, som er strålende gjennomført.
2. Monsters University – Regi: Dan Scanlon
Av og til går man rett og slett lei av ”høykulturell” film. Når det er tilfellet har animasjonsfilm alltid vært min redning. Monsters University leverer greit. Her har Pixar overraskende nok greid å lage en god prequel til en av min barndoms store filmer. I likhet med Toy Story 3 er historien satt til universitetstiden, omtrentlig samme alder som den originale filmens målgruppe er nå. Nostalgi er en fin ting.
3. Solan & Ludvig: Jul i Flåklypa – Regi: Rasmus A. Sivertsen
Når vi først er inne på nostalgi. Det har vært knyttet store forventinger til den nye Flåklypa-filmen. Rapporter om at animatørene ikke fikk se Flåklypa Grand Prix, og et intervju med Ivo Caprinos sønn, Remo, hvor han uttrykte skuffelse over å ikke bli konsulert, skrudde egentlig bare mine forventninger opp. Derfor er det en stor glede å oppdage at filmen faktisk er morsom, hyggelig og godt gjennomført. Regissør Rasmus A. Sivertsen har gjort en strålende jobb med å gi Kjell Aukrusts karakterer og univers et nytt liv. Moro for store og små.
4. Sound City – Regi: David Grohl
David Grohls regidebut var et av høydepunktene på Kosmorama for min del (i alle fall blant filmene med premieredato i 2013). Dokumentaren sentrerer seg rundt et miksebord i det legendariske studioet Sound City. Vi møter musikkpersonligheter i hopetall som snakker om hva studioet (og miksebordet) har gjort for deres karriere og deres musikk. Filmen har kanskje et ganske smalt publikum, og det hjelper sikkert med en viss interesse for musikkproduksjon. Uansett er dokumentaren god, og anbefales.
5. Machete Kills – Regi: Robert Rodriguez
Film kan være så mye, for min del er opplevelse en svært viktig ting. Derfor havner Machete Kills på min liste i år. Få ting kan måle seg med en god gjeng kompiser, noe kaldt å drikke og en film så utrolig hjernedød som Machete Kills. Dette er virkelig en film som er ment å nytes i selskap, og en av få jeg vil anbefale å ikke se i en kinosal, da de stadige latterbrølene kan være forstyrrende for enkelte. Man må bare se filmen for hva den er, en parodi på seg selv og sin sjanger. Dette var morsomt, underholdende og et stort slag for den kollektive filmopplevelsen.
Mads:
1. Stories We Tell – Regi: Sarah Polley
Polley er et kanadisk multitalent. Hun både spiller i, skriver og regisserer film. Stories We Tell er en intim og personlig dokumentar, som tar for seg historien om Polleys mor. Fra hun var liten av opplevde Polley snakk om at hennes far kanskje var en annen enn den som hadde oppdratt henne. Dette er utgangspunktet for filmen, som ved hjelp av ulike fortellermåter viser hvordan mennesker husker og forteller. Filmen er både modig, rørende og spennende.
2. Gravity – Regi: Alfonso Cuarón
Så slipper jeg ikke unna Gravity jeg heller. Halvannen time i verdensrommet med Sandra Bullock og George Clooney høres kanskje ikke ut som noe som hører hjemme på en topp 5-liste. Med Alfonso Cuarón i registolen gjør den plutselig det allikevel. Intens, dramatisk, spennende. Et visuellt mesterverk. Sandra Bullock på sitt beste. Alt du har hørt er sant, og jeg forventer flere Oscar-nominasjoner.
3. Spring Breakers – Regi: Harmony Korine
Jeg så Spring Breakers i en nesten tom kinosal i solfylte California. Det var perfekte omgivelser, og selv om de fem jeg så den med virkelig ikke likte den, ble jeg henført. Filmen ble blant annet beskrevet som MTV møter Terrence Malick, og er virkelig noe for seg selv. Rask klipperytme, lite dialog og fargesterke bilder skaper et hektisk og spennende univers. To Disney-jenter og en helsprø James Franco gjør alle fantastiske rolletolkninger, og scenen der James Franco spiller og synger Britney Spears er kanskje en av årets beste.
4. Mud – Regi: Jeff Nichols
Mud er enda en glimrende film i Matthew McConaugheys plutselig seriøse karriere. Den er først og fremst en slags oppveksthistorie, og det er McConaugheys motspiller Tye Sheridan som spiller hovedrollen. Han er 17 år, og et nytt stjerneskudd på Hollywood-himmelen. Filmen viser et slitent og grått miljø, men byr allikevel på fantastiske bilder. Nichols tar seg god tid til å fortelle historien, uten at det noen gang blir kjedelig.
5. Gåten Ragnarok – Regi: Mikkel Brænne Sandemose
Jeg vet hva du tenker. Både plakat og tittel minnet mer om en Tusenfryd-attraksjon enn en strålende eventyrthriller. Greia er bare at Gåten Ragnarok faktisk er en strålende eventyrthriller. Filmen er en slags hybrid mellom Jurrasic Park og Indiana Jones, men med gode norske twister. Skuespillet er godt, lydarbeidet strålende og historien fungerer innenfor sjangeren. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det var Gåten Ragnarok en veldig positiv overraskelse, og det skumleste jeg har sett på kino i hele år.
