Pax (Annette Sjursen, 2010) – Ludvig Furu
Vi befinner oss på “Pax”, en flytur som er samlingspunkt for de separate narrativene i det fatalt mislykkede filmatiske fletteverket. Tematikken svinger innom alt mellom himmel og jord, død, liv, religion, psykisk helse, kjærlighet, alkoholisme, etc, etc. Det kommer godt frem i regissøren, Anette Sjursen, sine egne omtaler at ikke engang hun har peiling på hva filmen handler om. Alt dette presset inn i en drøy time med slurvete utsnitt, overfladisk skuespill, platte karakterer (i enkelte tilfeller blir denne anklagen for mild, der “identitetsløs” eller “fremmed” beskriver karakteren best), generisk “spirituell” musikk og et rikt utvalg av forferdelige replikker.
Nonnen sitter i setet ved siden av kirurgen. Gjennom klisjéfyllte og pinlig selvutleverende fragmenter av rørende historier fra livene deres skaper de noe som kan likne på en meningsutveksling mellom religion og vitenskap. Å velge én replikk fra denne filmen er en utfordring i seg selv, men ikke større enn å prøve å ikke le av følgende, fremført med smertelig inderlighet av kirurgen:
“Eg har operert 265 mennesker det siste året.”
(Han styrter resten av brennvinen han har i den patetiske, lille plastkoppen sin, som at den fakten liksom er smertefull å minne seg selv på).
“Det er en følelse som er heilt rock n’ roll.”
DET GÅR JO BARE IKKE AN Å SI DET I EN FILM. Så, etterfulgt av dyp ettertanke, skal liksom nonnen presentere sitt livssyn. Det blir gjort på kanskje den mest umodne og uoriginale måten som mulig, flashback til noen hendelser i en kirke eller noe, i slow motion med en synthpad i lydsporet. Pax er et makkverk uten like fra begynnelse til slutt, men dette er et av de øyeblikkene som virkelig nagler seg fast i cringe-partiet av medfølelsen din.
The Room ( Tommy Wiseau, 2003) – Christine Aarnes Bakkane
https://www.youtube.com/watch?v=kOdjtiOMGbA
Først og fremst må jeg si at jeg elsker denne filmen. Dette er en av de latterligste og mest morsomste filmene jeg noen gang har sett og noen gang kommer til å se. Den er notorisk for sitt merkelige manus og sin mangel på forståelse av film som medium. Filmen handler om Johnny, som etter å ha blitt frarøvet en forfremmelse, mister sin forlovede til hans bestevenn, Mark. Dette blir da Johnny sin besettelse å finne ut om hans forlovede og hans bestevenn virkelig er i et hemmelig forhold.
Men selv om hele denne filmen kan anses å være en utrolig dårlig film, kan man faktisk se at Tommy Wiseau har prøvd så godt han kan for å lage et godt produkt. Han mangler kunnskapen, men lidenskapen hans er der. I denne scenen legger man virkelig merke til hvordan Wiseau ikke forstår seg på manusskriving. Det er ikke selve replikkene som alltid ikke henger på greip, men det er hvordan disse replikkene blir ytret. Hvorfor valgte Wiseau å utføre disse replikkene på akkurat denne måten? Var det ingen andre i produksjonsteamet som følte for å si ifra? Uansett, så ble dette resultatet, og uten denne utvekslingen av replikker ville ikke filmen vært den samme.
Star Wars: Episode III – Revenge of the Sith (George Lucas, 2005) – Sondre Hareide
https://www.youtube.com/watch?v=BY64PWjz5dc
Star Wars: Episode III har ikke akkurat mangel på dårlige replikker. Men den verste er kanskje denne fine dialogutvekslingen mellom Anakin og Padme. Å ja, klippet taler vel kanskje for seg. Her er det veldig mye galt. Det er veldig tydelig at George Lucas hverken burde skrive eller regissere filmer. Og stakkars Hayden Christensen og Natalie Portman som måtte ødelegge deres gode navn og rykte med det der. Det er både tragisk og komisk at noe slikt ble festet på film (eller på en elektronisk bildebrikke).
Shark Attack 3: Megalodon (David Worth, 2002) – Christian Høkaas
«What do you say I take you home and eat your pussy?»
https://www.youtube.com/watch?v=w1XOfHax6Q8
Ja, du hørte riktig. «What do you say I take you home and eat your pussy?» er det karakteren til John Barrowman spør om i Shark Attack 3. Skuespilleren skal ha improvisert denne replikken på tull for å få kvinnen (Jenny McShane) til å le, men lite visste han at den endte opp i den endelige versjonen av filmen. Den er kanskje ikke like minneverdig som gullkornene i The Room eller like populær som Troll 2, men denne replikken er en så stor skivebom at du definitivt setter noe fast i halsen ved å høre den.
Hva med å prøve den ute på byen? Jeg vedder på at den utgjør seg glimrende som tidenes sjekkereplikk.
Samurai Cop (Amir Shervan, 1991) – Fredrik Johansen
”Are you Fuji-eeh… Fujiama?”
Filmen følger en politimann som er jævlig god med katana og helt sjef når det kommer til sjekking av damer. Noe som åpenbart gjør han til en samurai. Joe Marshall er en skikkelig karakter med den feteste frisyren og de største musklene. Han banker alle og kjører veldig fort i bil.
Jeg er fortsatt usikker på om denne filmen er laget med ”Så-dårlig-at-det-er-bra”-konseptet i bakhodet, eller om det er et ønske om å lage en tøff film, uten å egentlig gidde å jobbe noe særlig. Nesten alle dialogene er like slappe som øya til Joe. Det jeg tror er greia, er at regissøren er fra Iran og sannsynligvis har basert hele filmen på fordommer og stereotypier. Noe som selvfølgelig er oppskriften på noe ganske morsomt.
Replikken jeg har lyst til å dra fram fra Samurai Cop har jeg valgt for å forsterke dilemmaet mitt – er Amir Shervan et humorgeni, eller er han verdens slappeste regissør? En av de sterkeste egenskapene ved den fryktede Joe Marshall aka Samurai Cop, er at han visstnok snakker flytende japansk. Den påstanden blir plutselig veldig uforståelig i en scene hvor Joe skal spørre en yakuza-boss om det er han som er Fujiama – mannen han leter etter.
Han snakker flytende japansk, men nei, egentlig ikke. Replikken representerer den slappheten (eller bevisstheten) som regissøren åpenbart har hatt i produksjonen. Du kan se i øynene til Joe Marshall at han egentlig gir faen i at han faktisk ikke kan japansk, men han kliner fortsatt til – med skikkelig tro på seg sjøl. På akkurat samme måte gir egentlig regissøren faen i om filmen er troverdig eller god, så lenge det er tøft (eller hysterisk morsomt). I etterkant har Samurai Cop blitt en kultklassiker, fordi den er så fantastisk dårlig. På grunn av ivrige fans og crowd-funding er Samurai Cop 2 nå i produksjon. Jeg gleder meg!
