Sidan suksessen “Parasitt” har Bong Joon-ho vorte ein av dei mest diskuterte filmskaparane i verda. I staden for å vente på hans neste prosjekt, har me i Redaksjonen heller gått tilbake og sett nokre av filmane han skapa før hans store Hollywood-gjennombrott, og Oscarsankinga tidlegare i år. Me har tatt utgangspunkt i eit utval av hans tidlegare arbeid, og forhåpentlegvis vil me få dei til eit nytt publikum.
Film 1: “Mother” (2009)
I Bong Joon-hos Mother blir vi introdusert for 20-åringen Yoon Do-joon som sliter med ekstremt lav IQ og hans (over)beskyttende mor. Yoon er enebarn og bor fortsatt hjemme. Han sover til og med i samme seng som moren. En scene kommer til minne hvor Yoon står å pisser på en vegg mens moren heller suppe inn i kjeften på han, veldig delikat. Sjangeren er det jeg vil beskrive som en slags crime / detektiv drama, men fra den undersøktes og hans mors POV. Det er flere andre populære filmer som minner litt om denne, blant annet Making a Murderer, Oldboy, og of Mice and Men. Må si at historien er veldig ‘straight forward’, altså den er lett å følge og det føltes belønnende å prøve å gjette seg fram til hva som egentlig skjedde den kvelden (mordet Yoon blir dømt for som hans mor prøver å bevise hans uskyld i).
Kinematografien minner veldig om både Parasite og Snowpiercer og ikke uten grunn; Fellesnevneren er filmfotograf ‘Hong Kyung-pyo’. Etter min mening har han hatt ansvar for kinematografien på alle Bong Joon-hos beste verk. Selv om Mother kom 10 år før Parasite kan vi helt klart se at stilen er moden og han har full kontroll. Det var vel 5-6 veldig vakre innstillinger jeg noterte meg som spesielt vakre. Hong Kyung-pyo mestrer helt klart både nærbilder og ultranære bilder.
Skrevet av Torkel Bendixen Englund
Film 2: “Snowpiercer” (2013)
Bong Joon-ho sin første engelskspråklige film Snowpiercer (2013) er en sci-fi-thriller som i sin tid fremstilte et nytt perspektiv på global oppvarming. Filmen tar for seg verden i en ny istid med de overlevende menneskene som lever med strenge sosiale klasseskiller ombord på toget «Snowpiercer». Hovedkarakteren Curtis, spilt av Chris Evans, bestemmer seg for å lede en revolusjon med mål om å komme seg fremst i toget hvor overklassen lever i relativ luksus.
Oppveksten til Bong Joon-ho i Sør-Korea har satt stort preg på filmene hans. Dette ser man i «Snowpiercer» i gjennom temaene om klassekonflikt og sosial urettferdighet som er satt i fokus. Bong Joon-ho stiller spørsmål ved menneskets evne til å ignoranse andre og ondskap. Dette gjør han på en god måte ved å vise hvor langt overklassen er villig til å gå for å opprettholde sin velstand. Gjennom en fantastisk opptreden av Tilda Swinton gir filmen også et inntrykk av hvor ignorant de øvre sosiale klassene er ovenfor de lavere klassene. Menneskeverd forsvinner raskt i situasjoner hvor posisjonen til overklassen trues.
Skrevet av Sarah Constance Kildebo
Film 3: “The Host” (2006)
Bong Joon-ho er en regissør som har bevist at han kan lage mange forskjellige type filmer. En fellesnevner i filmene hans er at de ofte dreier seg om monsteret i mennesket. The Host (2006) utfordrer våre forventninger til monsterfilmer og stiller spørsmålet om vi egentlig er noe bedre.
Det hele starter da 200 liter med kjemikalier blir dumpet i Han-elva på ordre av en Amerikansk offiser. Noen år følger og et amfibisk monster dukker opp i Seoul. Myndighetene som vanlig vet ikke hva de driver med og kaos bryter løs. Filmen følger en dysfunksjonell familie som strever med å håndtere kaoset med et menneskespisende uhyre.
Det flotte med filmen er at den klarer å inkludere alle disse temaene om klima, fattigdom, klasseskille og kultur uten å ta seg selv for seriøst og holde det underholdende hele veien gjennom. En ting man ofte forventer i en monsterfilm er å ikke bli vist monsteret før et stykke inn i filmen slik som i Haisommer (1975) eller Alien (1979). Bong Joon-Ho derimot viser monsteret i sin fulle form i dagslys ved første anledning, og det funker. Det er disse små forskjellene i stilen på koreansk film som gir filmen en forfriskende atmosfære fra andre monsterfilmer. Det er også undervurdert hvor morsom filmen er.
Dessverre er det veldig tydelig (og en smule distraherende) at CGI-effektene ikke lenger er så overbevisende. Man kan heldigvis tilgi den for å være sterk på nesten alle andre punkter. Storyen er ikke ny eller banebrytende, men det er en story vi kjenner til som er gjort på en veldig underholdende og forfriskende måte. The Host står sterkt som et eksempel på Bong Joon Ho’s evne til å mestre sjangre og er riktig nok en helaftens film og se med litt alkohol i blodet.
Skrevet av Håkon Munthe-Kaas
Film 4: “Memories of Murder” (2003)
Bong Joon-ho har mange talent som filmskapar. Blant dei fremste er måten han formar karakterane sine på. Medan ein i dei fleste andre filmar følar ein ser versjonar av klisjéar og karaktertypar ein kjennar att, er der alltid noko med Bong sine karakterar som følast annleis. Ein har sett desse trekkja før, men ikkje på film. Karaktertrekka kjem heller frå røynda. Drøssevis med små detaljar det verkar som at ingen annan regissør har merka seg, for dei kjennast alltid merkeleg nyskapande. Sjølv under laget med komisk overdriving som pregar filmskapinga til Bong, kjennast det heile samtidig ufatteleg røyndomsnært.
Dette kjem tydeleg fram i Memories of Murder. Handlinga er dels inspirert frå ei rekkje verkelege drap i Korea på 80-tallet. Fleire kvinner i landsbyen forsvinn, og dei vert seinare funne drepne og voldtatt. Vi følgjer dei lokale politibetjentane som er satt på saken. Med nesten ingenting å gå på, vert saken ei lang og hard affære.
Frå tidleg i filmen er det spesielt alle dei små menneskelege feila til karakterane som gjev filmen sin magi. Først nærmast som humor, men etter kvart vert dette ein sentral del av den stadig mørkare handlinga. Dette er ikkje ei historie der målet er å finne skurken, den handlar heller om kva ein kan gjære når ein står midt i eit uløyseleg problem, utan håp i sikte. Samvitigheita og ambisjonane tærer på karakterane, og som i røynda er der få enkle løysingar.
Memories of Murder er mykje meir enn ein sjangerfilm. Den tek for seg krimsjangeren med sosial-kritikk og eit slåande nøyaktig bilde av politiets manglande metodar, over eit tiår før sannkrim-sjangeren bringa desse problema inn i det offentlege medvitet. Du skal leite lenge etter ei betre realisering av ei kriminalsak på film.
Skrevet Elias Nygård
Film 5: “Barking Dogs Never Bite” (2000)
Før Bong Joon-Ho skulle gi publikum bakoversveis med «Memories of Murder», kom han med sin debutfilm «Barking Dogs Never Bite (2000)». Filmen er mye mindre omtalt enn hans etterfulgte storslagere, og kanskje med god grunn. Filmen er nemlig en mørk indie-komedie om en arbeidsløs professor som ikke kan fordra bjeffinga til hundene i nabolaget. For å løse disse problemene oppsøker han hundene og «avliver» de for å få fred i sinnet. Dette høres ut som et mareritt for hundeelskere, og på mange måter er det nettopp det. I sin kjerne derimot er det en parodi på hundesynet i Sør-Korea og stereotypiene som følger.
Filmen følger flere hovedkarakterer og i store deler føles helt retningsløs og kjedelig med langtrukne poengløse scener med karakterer du ikke har sympati for. Det betyr ikke at Bong Joon Ho’s magi er helt borte. Filmen har en sjarm som kommer fram i et Jazz-basert soundtrack og karikaturiske karakterer som stadig befinner seg i latterlige situasjoner. Her bidrar også regien til å krydre filmen med nok elementer til å holde deg på sporet. Problemet ligger i strukturen. Det tar lang tid å komme til neste interessante scene, men man kan argumentere at den siste halvtimen gjør opp for mye av snegletempoet tidligere. Har du en twisted sans for humor kan dette være noe for deg, men jeg vil si at dette er en langt svakere entré i filmografien til Bong Joon-Ho.
Skrevet av Håkon Munthe-Kaas
Regissør i fokus er eit nytt konsept me i Jump-Cut Redaksjonen lanserer, og me vil utover semesteret sjå på forskjellige filmskaparar sin filmografi. Neste gong vart det Katheryn Bigelow som kjem i søkeljoset, så ver på utkikk etter dette!
