Ingmar Bergman er nok nordens mest kjende regissør internasjonalt. Filmane han skapa har vore hylla kring verda, med god grunn. Regissøren skapa godt over seksti spele- og dokumentarfilmar i gjennom karrieren, og næra seg i sin mest produktive år, tre filmar i gjennomsnitt årleg. Naturlegvis er ikkje alle filmane hans alle kjennar til, så her er fem av dei, nokre kjende og mindre kjende!
Skammen (1968)
I “Skammen” følger vi musiker Jan Rosenberg (Max Von Sydow) og hans kone Eva (Liv Ullmann). Ekteparet har flyktet til en forlatt øy i håp med å komme seg vekk fra borgerkrigen som herjer i landet. Det nye livet borte fra storbyen plager dem og mangelen på informasjon om konflikten hjelper ikke på. I deres ensomhet og fortvilsomhet bli forholdet satt på prøve og Eva kjenner på mangelen av barn. Deres forholds problemer må allikevel vente når krigen sakte men sikkert når dem igjen.
Bergman er en regissør med en enorm samling av gode filmer og etter å ha sett skammen så må jeg innrømme at min begeistring for mannens karriere fortsetter. Måten Bergman regisserer en film er ganske distinktiv og jeg kunne gjettet at det var Ingmar som sto bak denne filmen etter første scene. Bergman er en regissør som vet når han har et bra skudd. Mange ganger gjennom filmen holder han en god vinkel lenge, han kan holde kamera gjennom hele samtaler uten å klippe. I skammen har denne tilnærmingen en enorm effekt. De lange pausene mellom setninger setter seg enormt i rommet og skuespillernes blikk vil alltid ta oppmerksomhet. I skammen så oppfattes alle samtaler spente og alle ord som viktige.
At Bergman kunne håndtere dramatikk var vel ingen åpenbaring. Det er jo kanskje det mannen er mest kjent for, men det var og gøy å se Bergman angripe actionscener. Litt inn i filmen når krigen kommer til øya kommer det en rekke med action sekvenser inn i filmen. En god blanding som innebærer fly jakter, bombing og hus brenning er noen av de action sekvensene vi får smake på. Bergman setter disse sterkt frem og hans evne til å få frem hvordan karakterene i filmen påvirkes er imponerende. Filmen har og en henrettelses-scene som jeg må innrømme var fantastisk. Bergman skildrer den vanlige persons påvirkning av krig på et fabelaktig vis
Skammen er et krigsdrama som alle filmfanatikere burde få med seg. Enorme følelser og sterke tema er satt frem veldig godt. Skammen til tross for å ikke være en av Bergmans mest kjente står frem som enda et bevis på at mannen var i sin tid et geni. Hans mange verk er udødelige og Skammen har ikke blitt påvirket av tiden. Under hele filmens 103 minutter storkoste jeg meg, det står som et sterkt krigsdrama som vekker både følelser og begeistring.
av Truls Hustad
Det syvende inseglet (1957)
Ingmar Bergmans Det Syvende Segl er så vanvittig forut sin tid. Tilnærmingen filmskaperen har til eksistensielle spørsmål er både fascinerende og fengslende.
Filmen følger to korsfarere under pesteperioden en gang på 1300-tallet. Parallelt med korsfarerne møter vi et reisende teater, som underholder landsbyer i denne mørke æraen. Historien fører de to gruppene sammen, og de blir nødt til å rømme fra svartedauden, som sprer seg raskt i det sommerlige landskapet.
Det syvende Segl inneholder en rekke skildringer av religion, død og frykt, der alle spiller en viktig rolle i Bergmans fremstilling. Disse kommer til syne gjennom sterk symbolikk, hvor filmen utnytter dens virkemidler godt. En av virkemidlene som virkelig skinner for min del er lyssettingen, og Bergman er vittig i sin bruk av den.
Utenfor hovedhandlingen har Bergman inkludert et element, som på mange måter gjør filmen til en av mine favoritter. Korsfareren Antonius’ sjakkspill med døden, er et allegorisk sidespor i fortellingen, som virkelig dro meg inn i filmen.
Bergman er en filmskaper jeg vil anbefale enhver å studere. Selv har jeg kun sett et fåtall av hans filmer, men det blir ikke lenge til jeg får med meg mer fra den avdøde auteuren.
Jorbærstedet (1957)
Samme år som Bergman kom ut med “Syvende Inseglet”, droppet den kritikerroste regissøren atter en klassiker. “Jordbærstedet” er Bergman på sitt beste. Filmen følger professor Isak Borg (Victor Sjöström – Terje Vigen, To Joy), i hans reise til Lund for å motta en pris. På veien besøker han barndomshjemmet sitt hvor han reflekterer over barndommen hans.
Filmens sterkeste aspekt er den tjukke sommeratmosfære. Det er tydlig for seeren at handlingen fåregår over en lat og varm sommerhelg, og historien reflekterer denne følelsen. Seerne bader i solen sammen med karakterene, og blir oppfordret til å tenke tilbake til sin egen barndom.
Med på reisen er datteren Marianne Borg (Ingrid Thulin – Winter Light, Hour of the Wolf). Disse to skaper en fantastisk dynamikk, spesielt fordi Isak ser noen av sine egne feiltrinn i Marianne. Tilbakeblikkene hjelper Isak med å relatere til datteren, og gir han muligheten til å uselvisk hjelpe henne med livets problemer.
Jordbærstedet er av sin tid, men med trekk fra moderne kunstfilmer. Den brukte fortellerteknikker som fortsatt er imponerende den dag idag. Interessen til seeren blir holdt på fra første stund, selv om det aldri skjer noe som moderne publikum ville definert som spennende. En film som absolutt er foran sin tid.
av Martin Skage
Jomfrukilden (2006)
Jomfrukilden (Jungfrukällan) er et middelaldersk hevndrama og første film av Bergman til å ta hjem oscaren for beste utenlandske film.
Lokalhøvdingen Töre og hans hustru Märeta sender deres eneste datter Karin ut på en ferd i følgelag med hushjelpen Ingeri for å levere stearinlys til kirken. Hushjelpen praktiserer enda den norrøne tro i skjul, og bærer et bitende nag for den godtroende datteren. Etter hvert splitter dem lag, hvor Ingeri møter en tvilsom type i ei vindmølle, mens Karin fortsetter ferden. Hushjelpen forstår fort at typen i mølla ikke har gode intensjoner og hun «setter på spurt» i håp om å nå til Karin igjen, men når hun når henne har Karin selv møtt på banditter. Ingeri blir vitne til Karins voldtekt og død, noe som omsider trigger en hevntørst hos Töre.
Filmen var grunnlaget for alle «rape and revenge»-filmer som florerte på 1970-tallet, som f.eks The Last House on the Left. Filmer som The Last House on the Left og andre filmer i den duren er imidlertid hovedsakelig sleazy og skitne explotation-filmer, hvorav Jomfrukilden har en langt mer tilstedeværende tematikk. Spørsmålet om tro er det gjennomgående temaet, og lik de fleste av Bergmans filmer resonerer denne også dypt. Det virker nesten som filmen er en invitasjon til refleksjon, Og Bergman holder ikke tilbake.
En fast gjenganger i filmene hans er Max Von Sydow, sannelig briljerer han her også, sammen med Gunnel Lindblom, Birgitta Petterson og ikke minst kinematograf Sven Nykvist som med mesterlig presisjon maler et middelalderlandskap man sent vil glemme.
Nattverdsgjestene (1963)
Ingmar Bergman er en svært personlig forfatter som kontinuerlig henter erfaringer fra sitt eget liv for å skape gode, autentiske filmopplevelser. Nattverdsgjestene 1963 er ikke et unntak. Bergman vokste nemlig opp med en far som var prest, men som også mishandlet ham og påførte ham et vanskelig forhold til religion.
Konseptene om tro, gud og himmelen kommer forståelig nok ofte igjen i filmene hans, men er kanskje mest sentralt her. Filmen følger nemlig en prest som går gjennom en eksistensiell krise om troen på gud og prøver å finne et svar på håpløsheten som henger i lufta.
Presten er spilt av Gunnar Björnstrand som har tatt for seg mange roller i Bergman sine filmer. I likhet med Björnstrands rolle som den mishandlende presten i Fanny og Alexander (1982), påtar han seg her en rolle som med skjellig grunn kan antas å være inspirert av Bergman sin far. Denne karakteren er både fascinerende, vanskelig og frustrerende å følge, men også utvilsomt realistisk. Skriving er kanskje Bergmans sterkeste side som en historieforteller, og nok en gang klarer han å skvise ut filosofien til enhver karakter. Det er en teatralsk stil som på mange måter tilhører Bergman at karakterene ikke nødvendigvis snakker realistisk, men at de likevel går for det med en slik tro som føles gjennom skjermen. Samtalene i filmen er tankevekkende, ektefølte og krever din oppmerksomhet, men det krever da også en viss tålmodighet som seer å fordøye.
Nattverdsgjestene sammen med filmene Som i et speil (1961) og Tystnaden (1963) er en del av noe som ofte blir kalt for «Tro-trilogien» eller «Bergmans Trilogi». De gjør opp et interessant bilde på hans filosofi og tanker om gud, noe som ofte kan tolkes som melankolsk, men er smurt med håpefulle utsagn som viser til hans motsigelser og usikkerheter. Det er ikke ofte han gir svar på spørsmålene, men i stedet legger frem følelsene i karakterene. Filmene blir da et resultatet av det som forveksles mellom karakterenes emosjonelle samtaler og opplevelser. Slutten på filmen passer perfekt og kommuniserer verdien som ligger i troen, men også i smerten som kommer fra «guds stillhet».
Bergman filmer kan variere i kvalitet, men man kan alltid gå inn med forventningene om å lære noe nytt hver gang. Nattverdsgjestene er en av hans sterkeste filmer, men hvis du ennå ikke er kjent med Bergman, er det kanskje ikke riktig punkt å starte her i de særere områdene av hans filmkatalog. Har du derimot erfart at du liker Bergman sin stil så er dette en du bør få med deg.
