Werner Herzog har hatt ei sær karriere. Tyskaren starta som filmskapar ved å skape små dokumentarfilmar om ymse tema, men som alltid innheld ei gryande eksistensialisme grunna Herzog eiga delteking i filmane. Plutseleg på 70- og 80-talet vart han ein av dei framtredande europeiske kunstfilmskaparane. Så for å falle inn i Hollywoods rekkjer etter at “Lessons of Darkness“, og spesielt “Grizzly Man” skapa ei oppriktig fascinasjon over hans særeigne forteljarstil. I dag kan Herzog sjå tilbake på eit langt og variert ‘rulleblad’, og som skodespelar har han utmerka seg dei siste åra, spesielt i gjennom “The Mandalorian“. Men her er det spelefilmane hans som er i fokus, så les vidare for 5 av våre favorittar!
Fitzcarraldo (1982)
I “Fitzcarraldo” møter vi gummiforhandleren Brian Sweeney Fitzgerald (Klaus Kinski), heller kjent som Fitzcarraldo, som har en enorm lidenskap for opera. Fitzcarraldos forsøk på å bli rik nok til å bygge et operahus i Iquitos, den lille peruanske byen han bor i, fører han til å kapre nye skogområder i Amazonas, rike på gummitrær. Ingen andre har klart å få tak i trærne på grunn av farlige elvestryk og fremmedfiendtlig urbefolkning.
Filmen er et eventyrdrama med en nydelig kinematografi og vakre naturscener, men som noen ganger kanskje varte akkurat lenge nok til at jeg følte jeg så på Hurtigruta: Minutt for minutt – Amazonas. Jeg tilgir det, Amazonas er pent.
Det som gjør filmen så interessant er mest den ville prosessen av en innspilling som skapte mye oppmerksomhet rundt den. Herzog ville ikke bruke spesialeffekter under innspillingen av filmen, som førte til at de faktisk måtte frakte en 300 tonns dampmaskinbåt over en høy skråning, midt i jungelen i Amazonas. Historien om Fitzcarraldo er nemlig inspirert av Carlos Fermín Fitzcarrald, som gjorde nettopp dette.
Herzog og Kinski er en eksplosiv kombo, og selv om Kinski var så vanskelig under innspillingen at statistene tilbød Herzog å ta livet av Kinski, så klarte de å gjøre Fitzcarraldo til en likenes og sprø karakter med en klar lidenskap. Herzog fanger en autentisk opplevelse av hvor mye hardt arbeid som gikk inn i Fitzcarraldos drøm om gummiskoger og en jungelopera, ved å faktisk gjennomføre de farlige stuntene som filmen viser. Dette til tross for at flere av statistenes liv gikk tapt og flere andre ble skadet under den krevende innspillingen.
Denne filmen er kanskje definisjonen på noe som ble laget med blod, svette og tårer, og hvis du vil se den største kampen en mann noensinne har kjempet for litt opera så burde se denne filmen.
av Helle Hartløv
Hjerte av glass (1976)
Når glassmesteren i en landsby i Tyskland dør uventet, tar han med seg hemmeligheten om hvordan å lage de berømte “rubin-glassene” byen er kjent for. Leten etter disse nydelige, røde glassene utløser en felles depresjon i den tyske landsbyen, satt i det attende århundre. I baren sitter gjestene som statuer, og i glassfabrikken følger tilskuere med i spenning mens glassblåserne forsøker å gjenskape rubin-glassene.
Det kan diskuteres om protagonisten i “Hjerte av glass” (orig. Herz aus glas) er profeten Hias, baronen som gjør alt i sin makt for å finne hemmeligheten eller rubin-glassene i seg selv. Baronens sterke personlighet holder tempoet oppe og mysteriet om glassene blir bare mer og mer spennende. Hias opptrer som en slags forteller. Med hjelp av et poetisk manus opplyser han oss om både nåtiden, fremtiden og mer abstrakte konsept som går hånd i hånd med de vakre landskapene Herzog har inkludert her og der.
Det mest interessante med produksjonen av filmen er at det sies at skuespillerne ble hypnotisert under innspilling, noe som forklarer de underlige opptredenene. Man skulle trodd dette førte til kaos, men av en eller annen grunn fungerer det. Det er både interessant å se på, og det passer med den samlede fortvilelsen og depresjonen som rammer den lille plassen.
Hjerte av glass er en vakker, underlig film som handler om følelsen av å ha mistet hensikten sin, og Herzog skildrer dette på en unik måte. Jeg tror jeg trygt kan si at du ikke har sett mye annet som dette. Den “hypnotiserende” stilen til Herzog, lagt sammen med hans dokumentar-erfaring skaper en forundrende opplevelse man vil gjenta.
Encounters at the end of the world (2007)
Hvor de fleste dokumentarer er målrettet og tar for seg et spesifikt emne eller historie, skiller Werner Herzog’s “Encounters at the end of the world” seg ut fra mengden. På overflaten er den svært enkel. Herzog sammen med sin fotograf Zeitlinger har dratt til sydpolfastlandet også kjent som Antarktika for å undersøke en del av verden vi sjeldent hører om. Med 99,5% av overflaten dekket med is, et areal dobbelt så stort som Australia på over 14 millioner kvadratkilometer og med en ussel populasjon på bare 1 tusen mennesker dukker det opp en rekke spørsmål for nysgjerrige sinn.
Hva slags folk bor på Antarktika? Hva gjør de der? Hvorfor har de valgt å dra dit? Er det noe mer der enn et øde snø-lende? Dokumentaren gir oss innsikt på disse spørsmålene og gjør dette fullstendig frittgående som om de simpelthen dro dit av ren nysgjerrighet uten en plan. Resultatet er gripende. Filmen inneholder blant annet forskning på isbreer, overlevelse i ekstremvær, dypdykking med videoer av organismer du kunne sett i en Ridley Scott film, for ikke å nevne et par genforskere som feirer et gjennombrudd med en gitarkonsert og et publikum du kan telle på en hånd.
Likevel dreier filmen seg egentlig om noe annet. Selv om filmen utforsker mange aktiviteter på sydpolen er det personene som står i fokus. Dette er en dokumentar om oss mennesker. Menneskers nysgjerrighet til å utforske. Menneskers søken etter mening. Mennesker som liker ensomheten i samfunnets fravær og mennesker som finner felleskap i det.
Denne retningsløsheten kan til tider føles nokså rotete og tilfeldig, men det er en del av sjarmen Herzog går for. Det hjelper veldig at Herzog’s egen fortellerstemme er svært gripende og velformulert, noe vi kan forvente i enhver av hans dokumentarer. Hvis det er kritikk som bør vektlegges så er det filmens mangel på estetikk. Det er synd med tanke på hvor vakker Antarktika faktisk kan være. Flott fotoarbeid er tilstede, men ikke like ofte man kunne ønsket.
Hvis du tidligere har likt noen andre av Herzog’s dokumentarer vil du med høy sannsynlighet også få glede av denne. Med et åpent sinn, en smule tålmodighet og et drøss av nysgjerrighet vil du oppleve en gripende dokumentar om hva slags folk du finner på det nesten øde kontinentet Antarktika.
Jakten på El Dorado (1972)
“Jakten på El Dorado” (orig. Aguirre: Wrath of God) er en av Werner Herzogs aller mest kjente fiksjonsfilmer, og sammen med Fitzcarraldo en av de villeste filminnspillingene noensinne. Kombinasjonen av Herzog og skuespiller Klaus Kinski har igjennom årene blitt kjent for deres opphetede krangler, som fort endte med både vold og dødstrusler. Likevel dro Herzog med seg hele produksjonen, og sin «beste venn» Kinski, til regnskogen i Sør-Amerika for å spille inn fortellingen om en spansk ekspedisjon som i 1560 var på jakt etter El Dorado, eller byen av gull som den også heter.
Etter ekspedisjonsfølget møter store problemer med fremkomsten og moralen i den tykke regnskogen ender Don Lope de Aguirre (Klaus Kinski) opp som leder for en mindre gruppe som fortsetter jakten dypere inn i skogen. Reisen (og utrolig nok store deler av produksjonen) fortsetter nedover Amazonaselven på tømmerflåte, men kampen mot både naturen og svekket moral bare blir vanskeligere og vanskleigere. Møter med både innfødte og fossefall byr på utfordringer og muligheter underveis.
Kinskis kaotiske, intense personlighet kunne ikke passet bedre i rollen som storhetsgale Don Aguirre, som leder gruppen stadig nærere enten en fuktig død midt i den tykke regnskogen eller evig rikdom. Han leverer er prestasjon som den dag i dag står som én av det absolutt beste i hans lange og enormt varierte karriere. Hertzogs fortelling er en intenst spennende reise inn i dypet av jungelen og Don Aguirres psyke, og fortellingen er like vill som selve produksjonskonseptet.
Det er nok ikke noen ulempe at en dreven dokumentarregisssør endte opp med å skape fiksjon midt i jungelen. Den dokumentariske stilen gir reisen en magisk kvalitet og fører til at filmen blir et slags absurd eventyr fylt med brutalitet, mentale sammenbrudd, og uttallige liter skittent elvevann. Man har enkelt og greit ikke opplevd Herzog skikkelig før man har sett Jakten på El Dorado
Gåten Kaspar Hauser (1974)
I det siste har min fasinasjon for Werner Herzog opplevd en skyhøy oppblomstring. Her har vi en filmskaper som mestrer både dokumentar og fiksjonsfilm, og Herzog i seg selv er vel så interessant so hans filmer. I tillegg til å være uhyre moro å etterligne har han et mangfoldig og hypnotiserende filmspråk, og er sannelig en auteur verdig denne spalten. Etter å ha sett “Gåten Kaspar Hauser” (orig. Jeder für sich und Gott gegen alle) for denne runden av regissør i Fokus tror jeg at jeg har funnet min personlige favoritt, men den er ikke for alle!
Stakkars Kaspar Hauser har vært holdt i fangenskap i en kjeller i hele sitt liv, og har ingen kjennskap til verdenen rundt seg, verken dens nyanserike natur eller varierende samfunn. Han makter heller ikke grunnleggende ting som å gå ordentlig eller å snakke foruten et par ord. Mannen som holder ham fanget slipper han en dag ut og tar ham med til torget av en by, med et brev plassert i hånda på han.
Hauser blir omsider lagt merke til av lokalbefolkningen i byen og de ender opp med å granske og undersøke ham nøye. Hvem er han? Hvor kommer han fra? Er alt bare en spøk? Hva vil han? Filmen er også basert på en sann historie som er både nifst og trist og tenke, samtidig som det inviterer til mange teorier om hvem han egentlig var.
Som Herzogs fleste verk er denne ingen unntak når det gjelder store, dype og velskrevede monologer. Det er noe veldig auteurmessig over hele filmen som bare skriker Herzog, og det er bare helt nydelig. Han har med denne filmen, sammen med andre filmer som Hjerte av glass, og Nosferatu skapt en veldig troverdig verden, han er veldig god på å være immersive som man sier på godt norsk. Verdenene han fremstiller er ofte nedstrippede, med tidskorrekte kostymer og faktiske lokasjoner, men ikke så mye annet gjort i form av lys eller set-design. Samtidig kan han klippe fra et mørkt og skittent lokale til et estetisk nydelig naturbilde, som i alle fall for min del er en grunn til at Herzogs filmer er såpass hypnotiserende.
Filmen er også en med mye hjerte, og Bruno S sin prestasjon som Kaspar er veldig troverdig, men også stakkarslig. Man har litt lyst å gi han en klem. Bruno hadde selv levd et nokså isolerende liv frem til han ble en del av filmen, og jeg antar han fikk formulert mange egne erfaringer, men her gjort til kunst. Etter å ha lest andre anmeldelser på filmen ble jeg overasket når jeg så hvor mange som syntes den var langtekkelig og kjedelig. Må si meg dypt uenig der, for Gåten Kaspar Hauser er etter min mening Herzogs på sitt mest fengslende.
