[usr 3]
Året er 1968, Vietnamkrigen herjer og Nixon er i ferd med å vinne presidentvalget. På selveste Halloween må Stella og hennes nerdete venner unnslippe bygdas gjeng med bøller, og gjemmer seg med omstreiferen Ramon. Med øyeblikkelig kjemi imellom Ramon og Stella, bestemmer gjengen seg for å utforske det lokale spøkelseshuset, hvor de finner en mystisk bok med historier skrevet i blod. Det tar ikke lang tid før snodige og skrekkelige ting begynner å skje i den lille byen, og kanskje det er en sannhet å finne i mytene rundt det gamle spøkelseshuset.
Bare så det er klart fra starten av, Scary Stories to Tell in the Dark er ikke en skrekkfilm av voksent kaliber. Dette er mild og tidvis barnslig skrekk som reflekterer filmens kildemateriale, nemlig barnebøker skrevet på 1980-tallet som ble publisert på nytt i 2011. Dette er også kilden til filmens største problem. Scary Stories presenterer skrekk som faller imellom to stoler. Det er akkurat litt for skummelt for de minste, men ikke i nærheten av skummelt nok for ordentlige skrekkfilm-fans. Filmen er det Grøsserne-filmatiseringene burde ha vært, og det er både unødvendig og synd at filmen holder en 15 års aldersgrense. Man hadde ikke trengt mange justeringene for å dytte det ned til en mer passende 12 års aldersgrense, hvor Scary Stories kunne banet vei til den voksne skrekksjangeren for ”tweens”, slik Grøsserne i sin tid gjorde.
Etter de første skrekkelementene er blitt presentert og filmens tone er etablert, så er det dog ikke særlig vanskelig å legge fra seg den skuffelsen. Det er tonnevis med sjarm her, for å ikke snakke om en underholdningsverdi som holder på oppmerksomheten igjennom filmens passende spilletid. Enda Scary Stories er mye mildere enn Øvredal sin The Autopsy of Jane Doe, bruker regissøren velvante metoder med presisjon som skaper riktig så god stemning. Det er satt på spissen her, nesten parodiert til tider, men det fungerer med filmens tone. Åkeren er belyst av månen og dekket med tåke. Spøkelseshuset er mørkt og dystert, fullt av spindelvev og viktoriansk dekor. Introduksjonen av en veldig Guillermo Del Toro-inspirert figur vil få de fleste til å trekke på smilebåndet. Dessverre er det også for det meste sjarm over substans, med få, hvis noen, elementer som har dypere mening bak seg. Fugleskremselet er ikke en fortapt sjel eller en metafor – det er bare et levende fugleskremsel.
Historien rir veldig på den kontemporære Steven King-bølgen, med noen klare paralleller også til Stranger Things. Modige, innsiktsfulle og nerdete tenåringer, ledet an av en hovedperson med livlig fantasi og et ønske om å bli forfatter, fanges opp i noe overnaturlig som bare de kan løse. 17 år gamle Zoe Margaret Colletti har god tilstedeværelse på skjermen som Stella, og spiller på et stort følelsesregister. Hun er også den eneste på rollelisten som utpeker seg noe særlig, og på mange måter bærer filmen. Ikke at medskuespillerne er dårlige, de er bare ikke særlig minneverdige, noe som trekker ned i en fortellingsformel som krever slikt talent man så i It og første sesong av Stranger Things. Spesialeffektene er også på det samme nivået, verken dårlig eller spektakulært på noe vis.
Scary Stories to Tell in the Dark lever ikke opp til André Øvredal sine tidligere filmer, og faller imellom to stoler ved å være for skummel for de minste og ikke skummel nok for alle oss andre. Det er en del sjarm og underholdningsverdi å hente her, men det er usikkert hvem filmen egentlig er ment for.
Scary Stories to Tell in the Dark – regissert av André Øvredal; med Zoe Margaret Colletti, Michael Garza, Austin Zajur, Gabriel Rush, Natalie Ganzhorn og Austin Abrams. Spilletid: 1t 48m. Land: USA. Premiere: 09.08.19. Aldersgrense: 15 år.
