Kosmorama 2018 er min første filmfestivalopplevelse. Da jeg møtte opp på mandag, ante jeg ikke hva jeg skulle forvente. Jeg hadde hørt skryt fra mine faddere og til og med skolen droppet ukens undervisning, da lærere også skulle på festivalen. Så jeg forventet gode ting, noen rare filmer og generelt en unik opplevelse. Og festivalen har hittil levd opp til alle mine forventninger.
Mandagen, kort oppsummert, var øyeåpnende for meg. Første filmen jeg så var Find This Dumb Little Bitch and Throw Her into the River. Og for en mørk åpning på festivalen. Dette ble oppfulgt av den makedonske Secret Ingredient, som var både utrolig velskutt og meget underholdende. Siste for dagen, siden jeg har satt opp et nokså avslappende program av kun 3 filmer, var Foxtrot. Alle 3 filmene var gode på sin egen måte og jeg gikk hjem den kvelden meget imponert og mer engasjert enn før for resten av uken. 3 av 3 fulltreffere lovet godt.
Klokken 15.45 på tirsdag møtte jeg opp på Prinsen kino, kun for å se alle ansatte godt i gang med å henge opp plakater av det som ser ut til å bli årets film-event for mange, Trondheimsreisen. Jeg har derimot svært lite interesse i filmen, så jeg snek meg forbi og inn på kinosalen.
Dagens første film var La Familia, som tok for seg historien av en far og hans sønn sine vansker i slummene. Filmen var nesten en implisert thriller, dersom de skulle være jaget av gangstere. Jeg antar at det var for å skape litt spenning i filmen. Dessverre så fikk vi aldri se disse antagonistene, og siden våre protagonister lever livet sitt nesten helt vanlig, selv om de er på flukt, så spilte dette her mer som en dokumentar enn en spenningsfilm. Dette ble ikke hjulpet av valg tatt under innspillingen relatert til kinematografi. Hele filmen er filmet på et håndholdt kamera, og det virket som om regissøren skumper kameramannen sin med vilje. Dette resulterer i shaky cam steder der det gir absolutt null mening. Under bevegelse rister kamera såpass at jeg ble omtrent sjøsyk på kinosalen. Styr unna denne.
På veien ut av kinosalen etter La Familia fikk jeg bemerke effektiviteten til kinoansatte, da Trondheimsreisen plakatene nå dekket hele nedre etasje. Det var også en gigantisk kake som var plassert rett ved inngangen. Kake, kaffe og plakater, hva mer kan man ønske seg? Jeg tok dermed et stykke og forsvant ut i kinomørket
Film nummer 2 av 3 for dagen var A Ciambra. Her er det fokus på en sigøynerfamilie, mer spesifikt deres 14 år gamle sønn Pio. Introduksjonsscenen for familien er en middag, der de drikker vin ut av plastflasker og skriker over hverandre. Scenen var ufattelig lang og strukket ut, samt umenneskelig høylytt. Slitsom åpning på en film, som derfra bare falt mindre og mindre i smak. Etter 2 timer var jeg usikker på om jeg kunne være mer apatisk mot hovedpersonene. De ble vist til å gjøre meget uetiske og ulovlige ting, uten å blunke engang. Fremstillingen deres var ikke som mennesker i nød. Nei, dette var mennesker som robbet og stjal fordi de ikke gadd å jobbe. Fordi de ville ha en ny telefon, eller ny scooter. Alle handlinger til hovedpersonen og hans familie har et sterkt preg av egoisme. Til slutt ender 14 åringen hos en prostituert og filmen slutter med en implikasjon om at han er «en ekte mann» dagen derpå. Direkte forferdelig, unngå hvis dere kan.
Etter en såpass sterk førstedag, var dette som et lite spark i underlivet. Jeg begynte å gi opp håp for i dag. Etter at jeg forlot kinosalen, så jeg at inngangen til salene har blitt stengt av og det har kommet en lang kø utenfor. Køen strakk seg lenger enn jeg kunne se og etter hvert så jeg at den endte utenfor kinoen! Det er tydeligvis nå Trondheimsreisen skulle vises, alle plakatene og kakene ledet opp til dette. Jeg hadde én film igjen i dag, og det var Let the Corpses Tan. Den var det heldigvis ikke noe kø på, så jeg ga et halvt smil til de frivillige som prøvde å holde køen rolig og forsvant i den lille salen med håp om å finne en grei sitteplass.
Jeg kan trygt si at Let the Corpses Tan er noe særegent og takk gud for det. Jeg følte en bølge med eufori gjennom ryggraden min da filmen var over. En triumf av filmskapelse, en overbelastning av sansene og tankene. Da jeg så på sidemannen, innså jeg at han følte nøyaktig det jeg følte. Ren filmglede og en perfekt konklusjon på dag nummer 2. Det som startet som en nokså skuffende og helt ærlig kjedelig dag, ble hentet inn av en 90 minutter lang neo-western som kunne ha vært laget av Tarantino om han var på crack. Absolutt must see!
