For å ta det første først: The Predator er ikke en god film, men den er heller ikke helt krise. Muligens er du ikke overraska, men det gjør allikevel litt vondt å se at regissør Shane Black og co kløner rundt med et knippe ganske gode ideer, og tryner lenge før målstreken.
Regissøren bak Iron Man 3, Kiss Kiss Bang Bang, og en en av de siste årenes morsommere komedie Nice Guys, tar over Predator-stafettpinnen etter en rekke filmer og spin-offs siden originalen fra 1987. Franchisen føles kanskje mest av alt som en relikvie fra sent 80- og 90-tall: En tid da high tech var synonymt med røde laserstråler og klumpete design i grått metall. Hadde galaksens farligste drapsmaskin blitt designet med cyberdreads i dag? Jeg håper inderlig ikke det. Det er forøvrig ikke noe galt med hele nostalgipakka, den greia er stadig i vinden, og for folk som har bikka 30 er det sikkert noen ekstrapoeng å score.
I denne omgangen møter vi eliteskarpskytteren Quinn McKenna (Boyd Holbrook) idet han er vitne til at en UFO krasjlander i skogen. I frykt for ikke å bli trodd tar McKenna med seg deler av rustningen til romvesenet ombord, som vi i publikum er smertelig klare over at er den livsfarlige sportsjegeren Predator. Dårlig move, McKenna.
Kanskje enda dummere av Quinn er det å sende det utenomjordiske jaktutstyret til sin hjemby, for etter litt forviklinger ender det opp hos hans sønn med asperger (spilt av Jacob Tremblay fra fantastiske Room). Sønnen er, i likhet med alle med autismespekterforstyrrelser på film, et datageni, og klarer ved et uhell å sende ut et slags nødsignal fra utstyret. Predator er på vei.
Når Quinn kommer tilbake til sivilisasjonen blir han plassert på en buss sammen med traumatiserte veteraner, en fargerik og morsom gjeng, velspilt av blant andre Trevante Rhodes og Keegan-Michael key. Når denne brokne forsamlinga blir angrepet av Predator, danner de fort et team av utstøtte som må redde sønnen til McKenna. Og her funker filmen desidert best. Ensemblet er funny, samspillet er godt, og til tross for at plottet bare såvidt henger sammen er det kult og gøy på Shane Black-måten.
Plottet her involverer også en større, og enda farligere predator, som gjengen selvsagt må bekjempe i filmens siste akt. Og det er her det rakner. Folk dør over en lav sko uten særlige konsekvenser, alle karakterene fortsetter å skyte på predatoren til tross for at den ikke tar noen skade av geværild, og den gode humoren forsvinner helt. Det kan virke som om det har skjedd et eller annet kjipt i prosessen her, for alle gode tråder slippes momentant sånn ca litt over halvveis i filmen.
Filmen ser også overraskende dårlig ut, særlig med tanke på spesialeffektene. Sammenlignet med lignende rebooter og påkostede blockbustere, som Kong: Skull Island, er Predator direkte usexy. Mye av greia med Kong var jo nettopp at den så veldig lekker ut, til tross for at plottet var mindre inspirert enn i The Predator. Selve predatoren vises nesten alltid med noen form for motion blur, som om filmskaperne er flaue over detaljarbeidet med figuren.
Det her er neppe noen Oscarkandidat, og ligger langt unna Shane Blacks høydepunkter. Underholdningsverdien er størst når regissørens karakteristiske humor får styre skuta, men det holder dessverre ikke til å dra i land en uinspirert, usexy blockbuster.
The Predator - Regissert av Shane Black, med; Boyd Holbrook, Olivia Munn, Trevante Rhodes, Keegan-Michael Key, Jacob Tremblay. Spilletid: 1 t 47 min. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 15 år. Premiere: 14.09.18.
