No som det har gått litt tid sidan 2021 tok slutt kan me sjå tilbake på årets største filmar: og med det setje dei opp i ei liste sjølvsagd! Fjoråret bydde på ei mengde med store filmar av mange kjende namn, og denne variasjonen er spegla i Jump Cut si liste over topp ti filmar frå 2021.
10. Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings (2021) Regi av Destin Daniel Cretton
I Shang-Chi finner vi kanadiske Simu Liu som tittelkarakteren Shang-Chi (Shaun om du vil): den nyeste i en rekke av kjekkaser som går skjorteløs i Marvels superfilmer. Takk for det. Siden Chris ‘Best Chris’ Evans er ut av sin kontrakt, og Chris ‘Second Best Chris’ Hemsworth var i fatsuit sist film, begynte jeg å bli litt bekymret for om Disney husker hva slags frivilligheter man kan ta seg i en film ment for ungdom+ framfor for barn. Nemlig snacksy vaskebrett og skuldre som kan bære kloden.
Filmen er også ganske god, mannekroppstatus til side. Som hos andre typiske superhelt opprinnelser starter vi ganske separat fra resten av MCU, og fokuset tidlig i filmen er hos Shang-Chi nærmeste. Hans ikke-helt-a4 familie og liv i kina veies opp mot det livet han fant i San Fransisco, bort fra det ødelagte hjemmet som drepte hans mor. Men når hans udødelige far sender diverse tjuvepakk etter han og hans forlatte søster, må helten returnere til Kina og konfrontere sine røtter.
Som mange kanskje forventer av superhelt filmer av type Marvel/DC for tiden, så er filmens klimaks en stor CGI konfrontasjon mellom diverse CGI monster, de snille, de slemme, og diverse andre problemer som best kan løses med å slå på dem hardt. Generasjonstraumer og tapte elskedes figurative spøkelser er selvsagt på listen av ting man kan slå på hardt.
Når det nevnes så er Shang-Chi en film som er veldig god på å slå hardt. Satt for det meste i Kina og/eller en magisk kung fu dimensjon, så er det selvsagt masse digg martial arts på skjermen her. Mange har latt seg imponere av buss-scenen i første akt men personlig må jeg si at møtet mellom Xu Wenwu (Tony Chiu-Wai Leung) og Li (Fala Chen) er en av de beste flørtescenene jeg har sett. Spesielt blant flørtescener hvor en yppig dude får bank.
Det bør la seg merke at jo lengre inn i filmen man går, jo mer såkalt wire fu får vi se. Altså, «kung fu» med hjelp av spesial effekter, både praktiske og CG. Selvsagt, i en film som dette er omtrent all kung fu støttet av effekter, men spesifikt mener jeg scener som aper etter klassiske «kung fu superkrefter» som ikke er så typiske å se lengre vest, og som kan være en litt tillært smak. Hvis du har sammenlignet klassiske Power Rangers med episoder fra det siste tiår, så vet du litt hva jeg sikter til.
Filmen er også ganske morsom, på den typiske Marvel-“ingen situasjon er for grov til at man ikke kan kvippe til den”-måten. Simu Liu ble faktisk delvis hyret på grunn av hans repertoar med Awkwafina, som spiller Katy, Shang-Chis platoniske, Amerikanske venn. De to, samt tilbakekomsten av en av MCUs morsomste holder tonen opp bra i en film som håndterer noen veldig heavy konsepter som jeg helst ikke vil spoile for de som ikke har åpnet Disney+ enda.
9. Ninjababy (2021) Regi av Yngvild Sve Flikke
Rakel er en ung og lovende tegneserieskaper som brått finner ut at hun er gravid i sjette måned. Filmen er et innblikk i hennes liv og hvordan hun håndterer graviditetsbudskapet om denne ninjababyen som har gjemt seg i magen hennes.
Ninjababy var en av fjorårets fineste overraskelser. Filmen viste et energinivå ulik mye av det man ellers ser i norsk film og rett etter filmen var ferdig fikk jeg lyst å snu i døren på kinoen og se den på ny. Den var ordentlig morsom – den unngikk alle potensielle fallgruver som kunne fått en komedie til å tryne. Den hadde karakterer man brydde seg om, med en fantastisk Kristine Kujath Thorp i hovedrollen. Ordet ‘sjarmerende’ har vel aldri passet bedre.
Men med en slik tematikk ble filmen også veldig jordnær, og tidvis veldig vakker. Den visste når man skulle spøke og når man sku tie. Abid Raja ga millioner av støtte til Tom Cruise og Mission Impossible-innspilling, men sannelig skulle regissør Yngvild Sve-Flikke ha fått mesteparten.
8. Pig (2021) Regi av Michael Sarnoski
En gris. Gastronomi. En fantastisk dempet Nicolas Cage som setter seg. Pig er film du vil huske enten du liker den eller ikke. Rob (Cage) er en eremittsom lever av å finne trøffler. En dag blir grisen hans ståljet. Motvillig må Rob bevege seg mot byen og andre mennesker. Rob vil finne sin venn og hevne seg.
Denne filmen var absolutt ikke det jeg hadde håpet på. Når du hører ordene Nicolas Cage og Revenge film så tenkte jeg at dette blir noe frenetiske greier med Cage i super manisk storform a’la Mandy (2018) kanskje med noen sprøe action scener.
Hva jeg fikk se var vel kanskje det nærmeste man kommer det motsatte av det. Skitten nærmest naturalistisk estetikk og en så dempet Cage at han er nesten ugjenkjennelig fra Mandy (2018). filmen er nesten realistisk. Nesten. Nicolas Cage gjør en særdeles god jobb som Rob og viser hans spennvidde som skuespiller som jeg mener det må stå respekt av enten du er fan eller ikke.
Filmen evner med sitt nærmest realistiske uttrykk å få oss til å bry oss om grisen og skjønner hvorfor Rob reagerer som han gjør. Den byr også på flere overraskelser. Absolutt en film som maner til diskusjon.
7. Bo Burnham: Inside (2021) Regi av Bo Burnham
“Bo Burnham: Inside” er komikk-sjovet ingen venta å få når Burnham etter 6 år av scena kom tilbake som komikar med ein ny ‘special’ for Netflix. Den no 30 år gamle amerikanaren måtte nemleg gje seg med opptredenar etter han starta å ha panikkanfall på scena. I noko som tilsynelatande var eit karrieregrep vendte han til å arbeide med filmskaping i staden for, der han skapa den kritikarhylla “Eight Grade” i 2019. Så alt var eigentleg duka for at Burnham skulle tre inn av scena, og inn i studio.
Dette endra seg drastisk då han i 2020 hamna i same situasjon som resten av verda: med samfunnsnedstenging og global pandemi. Burnham forsøka dermed å gjere det beste ut av situasjonen ved hjelp av eit rom i huset sitt og eit kamera. Ein sjanse for han å gå tilbake til røtene sine som ein YouTube-personlegdom som skriv vitsar i form av songnummer.
Og dette er noko Burnham visar at han framleis meistrar. Inside leverar i de grader i form av sine songar. Med eit blikk framleis godt festa i Burnham sine eigne opplevingar og bakgrunn osar det på sosial analyse. Det eg vart mest overraska over var kor djupt komikaren gjekk inn i si eiga psyke, han legg seg bar for “publikum” om sine erfaringar og hans eigne problem i livet på eit enormt ærleg vis. Dette stadig med ein sarkatisk brodd.
Ein må også skryte over dei flotte musikksekvensane som står no som eit eksempel på ein fantastisk utretta pandemifilm, der Burnham sjølv står for regi, foto, ljod og ljos. Han visar til eit stort og vidt talent for filmskaping, og eg håpar at komikaren ikkje gjer seg som filmskapar.
av Jonas Mæland
6. The Green Knight (2021) Regi av David Lowery
“The Green Knight” forteller historien om en ung ridder ved navn Sir Gawain (Dev Patel). Etter å ha akseptert en utfordring fra den mystiske skikkelsen «Green Knight» (Ralph Ineson), må Gawain dra ut på en eventyrlig reise for å opprettholde sin del av avtalen og bevise at han er en ekte ridder.
Kinematografien i The Green Knight er virkelig helt fabelaktig. Hvert bilde er nærmest sitt eget maleri, og fargebruken er fenomenal. David Lowery ga oss virkelig en eksepsjonelt vakker film når han kom ut med denne i 2021. I tillegg til en fantastisk kinematografi, er skuespillet i filmen særdeles god.
Dev Patel i rollen som den unge og naive Gawain, er kanskje hans karrieres beste. Han klarer virkelig å leve seg inn i rollen sin, og utståler den stoltheten, men også arrogansen Gawain har i denne filmen. Resten av skuespillerstaben er også meget god, der Sean Harris i rollen som King Arthur og Barry Keoghan som «The Scavenger» stikker av som mine personlige favoritter.
Dette er imidlertid ikke en konvensjonell eventyrfilm med episke kampscener og en tydelig konflikt mellom det gode og det onde. Istedenfor å benytte seg av slike konvensjoner, har Lowery valgt å fortelle en mer jordnær historie, noe jeg syns er meget forfriskende.
The Green Knight er en fantastisk film. Den har en fenomenal kinematografi, gode skuespiller-prestasjoner, og forteller en historie som er litt utenom det vanlige. Jeg kan absolutt anbefale denne filmen på det sterkeste.
5. Judas and the Black Messiah (2021) Regi av Shaka King
“Judas and the Black Messiah” ble tidlig utgitt i 2021, men som jeg har fordøyd helt fram til nå. Basert på en sann historie, forteller filmen om 17 år gamle William O’Neal, som infiltrerer den berømte Black Panther organisasjonen.
Oppgaven hans, på beordring av FBI, er å holde øye med organisasjonens leder Fred Hampton. Regissør Shaka King har i Judas and the Black Messiah, manet fram en spenningsfylt fortelling fra en allerede beriket periode i amerikansk historie.
Perspektivet gir oss et nytt innsyn på en allerede kjent periode, og resultatet er svært fengslende. Hovedrolleinnhaveren Lakeith Stanfield gjør en god opptreden som O’Neal. Likevel, er filmens virkelige stjerne Daniel Kuluuya. I rollen som skulle gi skuespilleren en oscarstatuett, leverer briten i ypperste klasse. Fred Hampton kommer til live gjennom Kuluuyas overbevisende opptreden. I hver eneste scene gjør han seg bemerket, som den kraftfulle lederen Hampton var.
Bidragene til Jesse Plemons og Dominique Fishback, er også av god kvalitet. Sistnevnte som Hamptons elskede, gjør den unge skuespilleren en imponerende og varm karakterskildring. Shaka King presterer å levere en film som er bortimot umulig å ikke bli engasjert av. Historien, karakterene, perioden er bare noen få momenter ved filmen som stiller virkelig sterkt.
4. Dune (2021) Regi av Denis Villeneuve
Science Fiction eventyret “Dune” inntar fjerdeplassen her blant redaksjonens favorittfilmer fra 2021. Den enorme filmen med kjempe budsjett har vekket stor interesse verden rundt. Dette inkluderer også Norge når den kom i september. Filmens suksess har lagt opp til at del 2 er nå i produksjon. Her er litt kort om hvorfor Dune har hatt så enorm suskess.
8000 år frem i tid bliry vi plassert med huset Atreides og hertug Leto (Oscar Isaac). Huset er blitt beordret av keiseren til å forlate deres planet Caldan for å ta over krydderproduksjonen fra huset Harkonnen på ørkenplaneten Arrakis. Leto reiser sammen med sin konkubine Lady Jessica (Rebecca Ferguson) og hans sønn Paul (Timothée Chalamet). Arrakis er ingen givende planet og krydderproduksjonen er tøff. Kan hus Atreides opprettholde kryddersamlingen samtidig som de danner et forhold til planetens native folkeslag? Herredømmets politiske kamp er nå i gang!
Denis Villeneuves nye sci-fi drama kan bare beskrives som hans største så langt. Selv om regissøren ikke er fremmed for denne sjangeren blir dette på et mye større nivå. Sammen med topp klasse kostymedesignere, settmakere og produsenter har de bygd en enorm og fantastisk verden. Denne verden med ulike planeter som har sine egne klima, arkitektur og folk. Denne verden som de har skapt er umulig å ikke begeistre seg for. Det blir et univers som jeg vil utforske hver eneste krok av.
Dune har et fantastisk cast. Samlingen av stjerner i denne storfilmen kan ikke undervurderes. Personlig favoritt Timotée Chalamet spiller hovedrollen Paul Atreides med stor suksess. Karakteren er veldig tilbakeholdt etter å ha vert en bortskjemt hele sitt liv. Når filmen utvikler seg, må Paul ta mer ansvar. Timothée angriper denne oppgaven veldig presist og den suksessfulle karakterutvikling er mye på grunn av skuespillet. Oscar Isaac som hertug Leto er en perfekt match. Oscars naturlige autoritet skinner veldig over denne karakteren og vi blir mer tilknyttet Atreides huset. Jason Momoa er og til stede i Dune når han spiller Duncan Idaho. Til de som kjenner til Game of Thrones er det neppe en mann som jeg vil heller ville hat i en slik rolle. Jason ser helt perfekt ut når han går inn i sloss-sekvenser, han bygger veldig opp stemningen. Disse kjempe-opptredene utgjør bare en brøkdel av filmens enorme cast
Dette var bare noen få av de mange grunnen til å sjekke ut Dune. Hadde jeg hatt tilatelse kunne jeg skrevet tusenvis av ord til spalten, men det går nokk ikke. Visst du ikke er overbevist av min obsesjon så bør du sjekke ut Oscar nominasjonene, for Dune står sterkt plantet med 10 ulike nominasjoner, inkludert beste film. Så om du ikke tar mitt ord for det, så kan høre med Oscar akademiet. For Dune er enorm.
av Truls Hustad
3. Sound of Metal (2021) Regi av Darius Marder
Med suksessen til Encanto og Tick Tick Boom mot slutten av året, og Bo Burnham: Inside er det kanskje rettferdig å si at filmåret 2021 på mange måter var en hyllest til relasjonen mellom bilde og lyd. Men selv med alle gledene til publikums hørselsans, er det Sound of Metal som virkelig får seeren til å verdsette lyd.
Filmen følger Ruben Stone (Riz Ahmed – Nightcrawler, Venom) en heavy metal artist som må lære seg å leve med en hørselsans som reduseres kraftig for hver dag som går. Filmen er drevet av Riz Ahmed sin mektige opptreden. Det er kjempelett å bli investert i kampen hans, og gjennom flere vendinger blir vi mer og mer usikker på hva som virkelig er det beste utfallet.
Men det er ikke bare skuespillet som gjør Sound of Metal til en av fjorårets beste filmer. Den aller beste kvaliteten til filmen er lyddesignet, som uanstrengt kommuniserer den brutale følelsen av å miste noe essensielt. Filmen er avhengig av denne kvaliteten for å funke og dem ansvarlige for lyden gjorde en praktful jobb, både i de subtile, og de mer eksprimentelle scenene.
av Martin Skage
2. Titane (2021) Regi av Julia Decournau
Etter Julia Ducournau sin store suksess Raw fra 2016, var det mildt sagt flere som gledet seg til Titane skulle komme ut. Den utrolig ekle grøsseren om veggissøstrene Justine (Garance Marillier) og Alexia (Ella Rumpf) var banebrytende kvalmende, og kunne ikke sammenlignes med stort. Det var før Ducournau kom tilbake fem år senere med Titane.
Akkurat som med Raw sliter jeg med å selge inn Titane. Dette har absolutt ikke noe med kvaliteten på filmene, for det ingen tvil om at de begge er gode filmer, men jeg vil frastå fra å si for mye. Filmene er absolutt best å se uten forsmak av handlingsforløpet. Når det er sagt vil jeg tro at selv om man har blitt fortalt hva som vil skje minutt for minutt, vil man fortsatt ikke være forberedt på det visuelle.
En av tankene jeg satt igjen med etter å ha sett Titane var hvor latterlig fett lyddesign den hadde. Med en sånn type film er det essensielt å treffe på alt av lyder, og Titane kommer ikke bare unna med det, men tar det helt hjem. Det er også verdt å nevne at også bildene er fenomenale og det er absolutt en knallgod film å se på en god skjerm, med bra anlegg.
Titane har nok med øyeblikk hvor man konsentrerer seg med å ikke se bort, noe som skaper en behagelig uro. Den er både spennende og grusom, men også til tider vittig. Som nevnt vil jeg gjerne holde denne lille teksten ganske så vag, for dette er en film som bare må oppleves!
1. Verdens verste menneske (2021) Regi av Joachim Trier
Identitet, kjærlighet, livet, fortiden og fremtiden er alle ting Julie (Renate Reinsve) sliter med, og må navigere seg gjennom i Joachim Triers suksess “Verdens verste menneske”. Etter å ha byttet studieretning et par ganger møter Julie 15 år eldre Aksel (Anders Danielsen Lie), og de går gjennom et turbulent forhold før hun møter Eivind (Herbert Nordrum) på en fest. Filmen markerer slutten på Triers Oslo-trilogi, og forteller historien om Julie på en nydelig måte.
Det er ikke mulig å snakke om Verdens verste menneske uten å snakke om Renate Reinsve. Hennes evne til å formidle både små, trivielle og enormt store følelser er helt enestående. Alt fra kleine øyeblikk, til lykke, sorg og håpløshet er like troverdige, og ingen andre kunne ledet denne filmen slik hun gjør. Hun har selvfølgelig utrolig flinke medskuespillere som alle løfte hverandre opp med godt samspill, da blant annet Danielsen Lie og Nordrum.
Joachim Trier har sammen med Eskil Vogt skrevet et manus som underholder, forvirrer og pirker i tårekanalene, samtidig som det kan sette i gang samtaler og diskusjoner om flere temaer. For eksempel om Julies valg og oppførsel, samt hva alle rundt henne og samfunnet forventer. Det er en film som også tar noen uvanlige visuelle valg, som jeg personlig synes løfter den betydelig. Det gjelder blant andre en interessant scene som involverer en viss type sopp.
Verdens verste menneske er et godt eksempel på filmmediets unike muligheter til å fremstille mennesker og følelser på. Verdens verste menneske er en film som er både enkel og kompleks på samme tid. Julie og hennes fortelling blir fortalt på en menneskelig og interessant måte, og filmen klarer å gå fra morsom til grusomt trist på kort tid uten å miste genuiniteten. Anbefales sterkt!
