Har du noen gang sett en film som du i ettertid egentlig ikke husker hva handler om, eller som er så spaca at de føles mer som noe du drømte mens du hadde feber. Her får du en liste av ti filmer som vi føler passer denne beskrivelsen. Så en liten advarsel: noen av disse filmene kan gi deg traumer, mens andre er bare en morsom og rar opplevelse. God fornøyelse!
10. Lost Highway (1997) Regi av David Lynch
“Lost Highway” er en David Lynch-film. Hvis du har sett noe av David Lynch før så kan du ha en anelse om hvor dette bærer hen. Jeg kan ikke si om handlingsløpet i filmen er kjent for meg enda, men den har i det minste klart å sette sitt merke. Dette er definitivt en feberdrømfilm.
Det hele starter når en jazzmusiker, Fred Madison (spilt av Bill Pullman), sammen med sin kone Alice (Patricia Arquette) får overvåkningsvideoer av huset deres tilsendt i posten. Det skjer ting, men jeg kan ikke med sikkerhet si hva. Kamerabruken og klippingen gjør det hele mildt sagt forvirrende. Paret drar på en fest der en mann kommer med en illevarslende beskjed. Det er skummelt og ekkelt, og lite forståelig. Plutselig blir Fred anklaget for å ha drept konen sin. Hvordan skjedde det? Vanskelig å si, men vi er bare kommet halvveis i filmen.
I en annen parallell historie møter vi en mekaniker Peter (Balthazar Getty) som involveres med kjæresten til en gangster. Ikke sikkert å si hvem hun er, men det lukter dobbeltgjenger. Det lover vel aldri godt å gjenge seg med kriminelle, og det gjør det heller ikke her. Det blir byttet om på plasser og plutselig er vi hos en annen karakter. Historien er oppsplittet, det er dobbeltgjengere, det er mord, fare og sex.
Hva er greien til mannen med videokameraet? Og hva driver Patricia Arquette med? Det er mange spørsmål og få svar. Det som i hvert fall er sikkert er at filmen får deg til å tenke «vent litt, hva skjedde nå?» kanskje hvert tiende minutt. Om det ikke oppskriften på en perfekt surrealistisk og mystisk film så vet ikke jeg.
Så hvis du føler for å slå deg ned og se på en film hvor dialogen ikke gir mening, handlingen gir i hvert fall ikke mening og avslutning får det til å si «hæ?», så anbefales denne sterkt. Perfekt for deg som ikke vil skjønne noen ting.
av Stina Vangsnes Lægreid
9. Under the Silver Lake (2018) Regi av David Robert Mitchell
Maskert som et romantisk mysterium er “Under the Silver Lake” uten tvil en av de mest underlige filmene fra de siste årene. Det skal faktisk godt gjøres å sette sammen alle de ulike brikkene i dette filmatiske puslespillet.
Den unge døgenikten Sam (Andrew Garfield) hører en kveld at en mystisk kvinne ved navn Sarah (Riley Keogh) svømmer i svømmebassenget hans. Hun er ytterst fortryllende, og de tilbringer en romantisk natt sammen før hun plutselig skynder ham vekk. Dagen etterpå har hun forsvunnet og Sam begir seg ut på en streifing rundt i Los Angeles for å finne denne gåten av en kvinne.
Da jeg så denne filmen for første gang skjønte jeg nesten ingenting av noe av det som foregikk. Jeg hadde satt meg ned i en god sofa på biblioteket etter skoletid, og tenkte at jeg skulle se kvalitetsfilm fra A24 for å koble litt av. Det jeg begikk meg ut på var et forvirrende lappeteppe der alt som befinner seg innenfor rammen har en ytterlig betydning som man må stykke sammen for å forstå bæret til slutt. Andre gang jeg så denne filmen var samme kveld, og jeg måtte bare slå meg til ro med at jeg aldri kom til å forstå alt jeg ville forstå.
Det som gjør Under the Silver Lake så drømmende og absurd er alle de ulike komponentene som tilsynelatende har en baktanke ved seg. Det er en enorm mengde med koder som skal tydes, lokasjoner som skal ransakes og karakterer som skal avhøres. Man kan til og med møte på ugleskapninger eller hundemordere. På toppen av det hele har artisten “Disasterpeace”, som også står for soundtracket til samme regissørens store gjennombrudd “It Follows“, utformet et passende lydspor som består av hyllester til hollywood, nikk til spill og andre usedvanlige lydinnfall.
Andrew Garfield er en vilt god skuespiller, og han portretterer godt en nihilistisk ung mann på en jakt drevet av kjødets lyster, hvis det var det som var poenget med karakteren. Man kan ikke si dette for sikkert. Det befinner seg vage konnotasjoner til ulike temaer rundt omkring i filmen, som til slutt gir et inntrykk av at filmen handler om at ingenting betyr noe, skal jeg prøve meg på noen tolkning. Dette er en ganske god film, men det føltes nesten ut som om jeg hadde tatt syre da jeg så den for første gang.
8. Midsommar (2019) Regi av Ari Aster
Ari Asters “Midsommar” er en svensk feberdrøm fra helvete. Vi introduseres pent og rolig til Florence Pughs karakter, og det hele virker som som anslaget til et alminnelig drama. Helt protagonistens familie gasses til døde og hun, sammen med gjengen til kjæresten reiser på en aldri så liten tur til Sverige. For å feire hva de tror er svensk midsommer.
De ankommer en liten idyllisk landsby i gokk hvor folket ikke går av veien for sende sine gamle i døden, danse til de stuper og produsere sine orakel ved innavl. Det hele går for seg i et roserødt landskap under en glorete lys sommerhimmel.
Jeg husker godt første gang jeg så Midsommar. Det var den ene scenen og uventede elementet etter det neste. Og når rulleteksten kom var jeg bestemt på å aldri se den igjen. Ikke fordi den var for mørk, men fordi den var så grotesk og lys på samme tid. Et urovekkende samspill mellom de idylliske omgivelsene og de morbide handlingene den svenske sekten utsetter sine gjester for.
I den grusomme ferden gjennom Midsommar stiller man seg hele veien spørsmålet om det man ser kan stemme. Og til sist står en ting mer klart enn noe: Ari Aster er en sjuk jævel.
av Markus Melby
7. Donnie Darko (2001) Regi av Richard Kelly
En diger kanin med navn Frank forteller tenåringen Donnie Darko (Jake Gyllenhaal) at verden skal gå under om 28 dager, 6 timer, 42 minutter og 12 sekunder. Hovedkarakteren selv ser ut til å være i en konstant feberdrøm gjennom hele filmen, og overfører denne følelsen til publikum. “It’s sort of this dream world where you’re not really sure where it takes place” beskriver regissør Richard Kelly.
Donnie lever et problemfylt liv med skoletrøbbel, familiedrama og psykiske lidelser som fører til en rekke bisarre søvngjengeri. På toppen av dette starter han å fantasere om en diger kanin som ser ut som skrekkversjonen av Ariana Grande i kaninører.
Hvis dette fremdeles ikke høres ut som en feberdrøm, så kan jeg sammenligne plottet i filmen med å få masse puslespillbrikker fra ulike puslespill som du skal sette sammen. Noen av scenene passer sammen, men så kommer det scener du må gruble hardt på for å få presset sammen med de tidligere. Filmens slutt svarer på noen spørsmål, men gir deg hovedsaklig enda flere.
Dette er en film som trolig blir bedre av å se den flere ganger. Å ha slutten i bakhodet når man ser filmen tror jeg kan gi svaret på noen av spørsmålene som dukker opp etter å ha sett den. Dette gjenstår for min del å se når den endelig kan streames igjen.
“Donnie Darko” er en psykologisk drama-thriller som åpner for å være kreativ i tolkningen. Dette var en av filmene som startet en filminteresse hos meg, og kan anbefales å se med noen som er med på en lang diskusjon om teorier i etterkant.
6. Mandy (2018) Regi av Panos Cosmatos
Ofte er feberdrømmer like sjuke som selve feberen. “Mandy” er en sånn en – helt klin kokos. ‘Syretripp’ er også en passende beskrivelse for denne vanvittige hevnfilmen, der Nicolas Cage spiller hovedrollen. Når kona Mandy (Andrea Riseborough) blir kidnappet og drept av en motorsykkel-hippie-kult, sverger Red (Nicolas Cage) hevn. Vi følger han på hans reise dypere og dypere inn i et syrehelvete av en hevnverden.
Nicholas Cage er ofte feberdrøm-verdig alene. Han passer derfor utmerket godt i Panos Cosmatos’ rød-lilla og absurde verden – der tempoet er så metodisk treigt at alt føles ut som det går i slow-motion. Et eksempel på absurditeten er at alle i denne kulten har ‘’Rebell i kjellerleiligheten din’’-øyne (blanke og svarte). Når det gjelder hevnvåpen, tillater ikke Cosmatos ‘’kjedelige’’ redskaper som pistol eller gevær – uten at jeg vil røpe noe mer enn det.
Det er riktignok en vakker absurditet. Bildene er unike og slående, og kombinert med tempoet skapes det en hypnotiserende rytme og opplevelse som skiller seg fra det meste en er vant til å se på film.
Klarer du det ekstremt treige tempoet, og lar deg bli dratt inn inn i Cosmatos og Cages vanvittige verden, vil du antakeligvis sette pris på Mandy i etterkant. Men – når filmen er ferdig vil du nok først og fremst tenke: ‘Hva i alle dager skjedde nå?’.
5. Brazil (1985) Regi av Terry Gilliam
Sam Lowery (spelt av Jonathan Pryce) er ein statleg byråkrat som draumer om å fly. Etter Lowery vart forfremma og flytta til eit nytt departement startar han å oppdage nye ting med staden han bur. Etter nokre møter med figurar på kanten av samfunnet vart Lowery våken til at realiteten han eksisterer i ikkje eigentleg er så bra, då staten han arbeidar for er eit autokratisk diktatur.
Eg har skriven om “Brazil” eit par gongar før for lister, då den er ein vanskeleg film å plassere i ein enkel sjanger. Gilliam hentar innflyting frå over heile feltet med referanser til Kafkas “Prosessen“, Orwell og “1984“, samt Jaques Tati og hans fæle form for futurisme i filmar som Trafic eller Playtime. Resultatet er ein unik film med klåre linjer til det som har kome før den.
På vegen treffer han på nye venner som rørleggjaren (og motstandsmannen) Tuttle (Robert de Niro) samt den store kjærleika i Jill (Kim Greist). Tuttle er kanskje den raraste fyren man møter på i filmen, då han som røyrleggjar saboterer kjøleanlegget i byggjet til Lowery berre for å overtyde han til å hjelpe motstandsfronten i kampen mot systemet. Det heile konkluderer sjølvsagt med at kjøleanleggs-teknikarane som er til stades for å reparere kjøleanlegget vart drukna i kloakk.
Kombinasjonen av sprø scener som dette, ei rekkje med draumesekvensar, og Gilliams vanvittige iscenesetjing gjør filmen til ei ekte feberdraum. Fektesekvensane der Lowery sloss mot ein svær samurai som brenn er eit høgdepunkt. Klimakset i filmen er også ein av dei sjukare delane av ein film eg har sett. Etter Lowery vart arrestert for motstandsarbeid hamnar han oppi torturstolen til kameraten hans Jack (Michael Palin), som leiar inn i ein av tidenes mest underhaldane (dog forvirrande) jaktsekvenser.
Lowery sin kamp mot systemet er ein fantastisk tur der ein paranoid mann sloss mot eit paranoid statsapparat. Og resultatet er ein film der underhaldinga aldri tek slutt.
av Jonas Mæland
4. Where the Wild Things Are (2009) Regi av Spike Jonze
Idet jeg skriver dette har jeg direkte øyekontakt med et beist fra en annen verden, som prøver å gjemme seg bak et lite tre. Jeg har funnet “Where the Wild Things Are” på HBO, klikket meg inn, men vegrer meg for å starte den.
Filmen som blir spilt av mennesker i avanserte maskottkostymer i skogen er (kanskje ikke overraskende) en feberdrøm for meg. En feberdrøm som dessverre også delvis var et mareritt da jeg vokste opp. Den eneste filmen som var mer fryktinngytende enn denne var selvfølgelig “Wallace og Gromit og varulvkaninens forbannelse“. Begge disse filmene så jeg på kino, ingen av de hadde jeg planer om å se igjen. Det skal vi endre på akkurat nå.
(100 minutter med traumer senere)
Da har jeg tatt et dypdykk ned i den mørkeste avgrunnen av barndommen min. Kan bekrefte at dette fortsatt er noe av det skumleste jeg veit om. Jeg tror det at den er skummel har mye med hvorfor den kjennes ut som en feberdrøm. For man legger filmen litt bakerst i huet med et ønske om at dette holder den borte fra fremtidige drømmer.
Andre ting som gjør denne til en feberdrøm er for eksempel de litt for realistiske beistene som løper rundt med et guttebarn og konstant minner han på at de kan spise ham. Eller den umulige pinnearkitekturen som Étienne-Louis Boullée bare kunne drømme om. Uansett så har jeg forståelse for at boka den er basert på delvis blei bannlyst i USA.
Selv om dette er det mareritt er laget av så er det mye fint å si om filmen og. Det er flotte lune farger, fine bilder akkompagnert med behagelig musikk. Dessuten er dette en stjernepakka film! Kjente stemmer er alltid moro i barnefilmer, og denne skuffer ikkeJ
Ofte, som med denne, er feberdrøm-filmene mine filmer jeg ikke helt husker å ha sett. Derfor trodde jeg at dette skulle snu nå som jeg så Where the Wild Things Are. Dette var ikke tilfelle, og hvis noe er den nå en mer feberdrømmete film enn før. Alt i alt kan jeg konkludere med at dette var en dårlig idé.
3. Skinamarink (2022) Regi av Kyle Edward Ball
De verste marerittene er de du lager selv.
I “Skinamarink” følger vi to små søsken som våkner opp mitt på nattet. Alle vinduene og dørene i huset er borte, og deres far er mystisk forsvunnet. Barna får mer og mer følelsen av at deres mor har kommet tilbake, men det kan vise seg å være noe mye verre.
Filmen av kanadiske Kyle Edward Ball i registolen har blitt en film som jeg sliter med å glemme. Ball bringer frem noe som bare kan beskrives som det ultimate marerittet. Dette er en liste om feberdrøm-filmer men Skinamarink er et minimalistisk og surrealistisk febermareritt.
Skinamarink gir publikum veldig lite å jobbe med. Dialogen er vanskelig å få med seg og bildene gir lite til ingen info, derfor er det opp til hver og enkel å skape seg en tolkning av hva som har gjemt seg bak hvert eneste bilde og ord.
Den er minimalistisk til den ikke er det. Det er elementer av historien som Ball vil at du skal få med deg. Gjenstander som forsvinner for så å dukke opp rett fremfor øynene på deg, viktige ord fra folk som kanskje ikke er der og gamle leker som stirrer langt inn i sjelen på publikum.
En av nøkkelscene i Skinamarink er satt på soverommet til foreldrene. Et av barna blir ropt opp til rommet og en 4 åring hører selvfølgelig på de voksne. Jeg vil ikke si for mye, men jeg kan si at jeg har aldri blitt så redd under en film som jeg var i denne scenen. Jeg så gjennom fingrene mine slik jeg gjorde når jeg begynte å se skrekkfilmer i litt for ung alder! For referanse så er jeg snart 22 år gammel.
Med femten tusen dollar i budsjett så har Kyle Edward Ball skapt den skumleste filmen jeg noen gang har sett. Ved bruk av enorm filmkunst og uvitenhet har jeg latt meg selv blitt livredd og forvirret. Et halvt år etter jeg så filmen sitter jeg fortsatt og setter bitene sammen til et bilde som ikke skremmer meg, men jeg har ikke lykkes så langt. Skinamarink er det ultimate febermarerittet og filmens slutt gir meg fortsatt frysninger.
av Truls Hustad
2. I’m Thinking of Ending Things (2020) Regi av Charlie Kaufmann
Jeg visste ikke hva denne handlet om da den dukket opp på Netflix midt i covid-sommeren, og jeg er ikke sikker på om jeg vet hva den handler om etter to visninger. Filmens manus er skrevet av Charlie Kaufman, i tillegg til at han regisserte filmen, men den er basert på boka av Iain Reid fra 2016.
(Veldig) enkelt forklart handler den om at Lucy (Jessie Buckley) skal møte kjærestens (Jesse Plemons) foreldre for første gang, men vi merker raskt at det er noe rart på gang. Ting skifter farge, unaturlige kutt, foreldrene oppfører seg rart fra første stund.
Som sagt, så er det vanskelig å forklare denne filmen, men den gjorde meg utrolig ukomfortabel. Foreldrene spilles av Toni Collette og David Thewlis, og de er så ubehagelige. Collette er dronningen av creepy, etter min mening, og i denne rollen føles det ut som hun kan sprekke når som helst. Vi holdes på pinebenken, fordi vi vet at noe kommer til å skje men ikke hva eller når. Filmen hopper også mellom familie-møtet og en tilsynelatende random vaktmester på en skole.
Denne må nesten oppleves. Den er rar og forvirrende og ukomfortabel og creepy, på en veldig bra måte. Og jeg følte meg veldig dum, fordi jeg skjønte absolutt ingenting før “avsløringen”.
1. Frykt og avssky i Las Vegas (1998) Regi av Terry Gilliam
Rett rundt Barstow, på kanten av ørkenen, kjem det ein raud Chevrolet med to sveitte menn rivande nedover motorvegen i retning Las Vegas. Begge to har på seg Acapulco-skjorter som blafrar i vinden og begge to er hoppa opp på ein eller fleire substansar som ikkje bør kombinerast med handtering av tungt maskineri. Dette er ein situasjon ein kan stille mange spørsmål til, så eg skal forsøke å svare på eit par av dei her.
Mannen i passasjersetet er Raoul Duke, ein journalist som skal dekkje det historiske ørkenkappløpet «Mint 400». Med seg i sjåførsetet har han sin advokat Dr. Gonzo som slår følgje for å kunne bidra med juridisk rådgiving der det måtte trengs. I bagasjerommet har desse typane ein koffert stappfull av narkotiske stoff dei har planar om å tømme (konsumere) i syndenes by.
Som du kanskje forstår er det her denne feberdraumen sparkar i gong for fullt. Og den sparkar rimeleg hardt. Terry Gillam toppar lista vår med ein adaptasjon av Hunter S. Thompson sin roman med same namn om to menn som opplev dei tydelege biverknadane av den amerikanske motkulturen på ekstremt vis. Gillam fangar den rotne sjela frå Thompson sitt verk på ein måte berre han kunne fått til, og resultatet er ei heidundrande reise gjennom dei lysande gatene i Las Vegas.
Tittelen «Frykt og avsky i Las Vegas» summar opp alt du bør vite før du hiv deg ut på denne ubehagelege odysseen som fører deg langt forbi dine eigne grenser for kva som er greitt og ikkje.
