I likhet med mange andre bransjer, er filmbransjen dominert av menn. Heldigvis er dette i endring, kvinner får mer og mer plass bak kamera. Vi ville derfor fremheve noen spesielt gode filmer regissert av noen talentfulle kvinner. Lista kunne selvfølgelig vært mye lenger, men dette er et god utgangspunkt hvis du er interessert i å se flere kvinne-regisserte filmer.
10. Little Women (2019) Regi av Greta Gerwig
En fantastisk adapsjon fra Louisa May Alcott sin roman fra 1800-tallet. Vi følger fire søstre som vokser opp i kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen der de er omringet av fattigdom og mye urettferdighet.
Det er Greta Gerwig som står bak denne adapsjonen både som regissør og manusforfatter. Hun tar oss med på en historie med mye triste elementer, ting som er ment til å få seeren til å føle noe og forstå hva filmens karakterer mener og opplever. Til tross for dette så er filmen underholdene og til tider morsom. Karakterene filmen følger er Jo March (Saoirse Ronan), Meg March (Emma Watson), Amy March (Florence Pugh), og Beth March (Eliza Scanlen).
Noen av karakteren står i midten av turbulente romantiske forhold og noen må gå igjennom de stereotypiske kjønnsrollene på 1800-tallet. Gerwig er god på å finne balansen mellom de varme stundene i filmen og de mer kalde og alvorlige scenene.
“Little Women” er en nydelig «coming-of-age» drama film som fortjente de Oscar-nominasjonene den fikk, med en mildt sagt imponerende rollebestning der Timothée Chalamet, Laura Dern, Bob Odenkirk og selveste Meryl Streep gjør gode bi-roller.
Det finnes få minuser med denne versjonen av Little Women og alle involverte gjør en utmerket jobb. Greta Gerwig har stålkontroll på historien, karakterene og egoene til superstjerne skuespillerne, og resultatet er en av de beste filmene fra 2019.
9. Beau Travail (1999) Regi av Claire Denis
Nokon gongar treng oss gutar å stillast til rette, og kven betre enn Denis for jobben. “Beau Travail” tek sikte for å fortelje ei forteljing om overdriven maskulinitet, kolonialisme og undertrykkja seksualitet.
Beau Travail er Claire Denis i si ypparste form. Handlinga startar i Djibouti, eit land lenge prega av å være ei fransk kolonimakt og me følg troppleiar Galoup som handterar kjenslane sine på typiske mannevis: dårleg.
Galoup baserar heile si personlegdom rundt hans tilhøyrlegheit i den franske framandlegionen. Når Sentain, ein ny og dyktig soldat (som tilfeldigvis også er skikkeleg kjekk og kul) vart overført til troppa hans hamnar Galoup i ei identitetskrise. For å hindre at sine innerste kjenslar skal øydeleggje for haldingane Galoup veks opp med og opererar i skapar han ein konflikt for å rydde Sentain av vegen. Sentain utgjer ein trugsel for Galoup, for han si stilling og hans seksualitet som båe kvilar på eggeskal.
Det finnes ingen i verda som kan få ei gruppe skitne og svette menn i ørkenen til å verke så vakkert. Godt arbeid Claire.
av Jonas Mæland
8. The Matrix (1999) Regi av Lana og Lilly Wachowski
De polsk-amerikanske søstrene Wachowski rundet 1990-tallet av på mesterlig vis me science fiction-klassikeren “The Matrix”. Den var en stor suksess kommersielt, godt mottatt blant kritikere, og røsket med seg fire Oscar. Den er fremdeles å se på lister over tidenes beste filmer i science fiction-sjangeren.
Hvem kan vel unnlate å assosiere The Matrix med den blå og røde pillen, episke slow motion sekvenser og Neo med sine ikoniske sorte solbriller?
The Matrix er en film om Neo (Keanu Reeves), en programmerer om dagen og hacker om natten. Han undrer seg over virkeligheten han opplever, sannheten er langt forbi hva Neo kan fatte. Når Neo kontaktes av Morpheus (Laurence Fishburn), en legendarisk hacker stemplet som terrorist av myndighetene kommer han i politiets søkelys og må stå opp mot maskinene.
Søstrene var sammen om de første filmene i The Matrix-serien, som manusforfattere og regissører. Den siste filmen i serien The Matrix Resurrection (2021) ble skrevet, regissert og produsert av Lana.
De neste filmene i serien fikk god til moderat mottagelse, men ikke i nærheten av den originale suksessen, hvilket oppfølgere sjelden gjør. Til sist må det sier at søstrene Wachowski ikke kun har produsert fire filmer om The Matrix, men en merkevare som strekker seg til film, tegneserier og videospill.
Et godt stykke kreativt arbeid levert av søstrene fra Chicago, Illinois.
av Markus Melby
7. Lady Bird (2017) Regi av Greta Gerwig
Kjæresters navn blir skrevet for så å bli visket ut igjen. Vennskap dannes for så å bli oppløst. Lidenskaper vokser for så å svinne hen. “Lady Bird” er kanskje et av de mest ektefølte og romantiske bildene på det å være 17 – i en liten by på en veldig god stund.
Christine ‘Lady Bird’ McPherson (Soairse Ronan) går sitt siste år på «high school» og drømmer om å reise til store New York for å gå på skole. Hun drømmer om et sted å få være seg selv akkurat som hun er, men kanskje hun ikke har blitt seg selv helt enda. Det er flere hindringer som kan virke for store til å overkomme, som motstand fra moren sin, å være kjæreste med forrædere og å navigere vennskap med de populære.
Lady Bird inneholder alt vi kunne ønske oss fra en film om å vokse opp. Det er vakre omgivelser med et nostalgisk Sacramento i fokus, det er vilt gode opptredener fra spesielt Saoirse Ronan og Laurie Metcalf, og det er godt skildrede situasjoner med det å vokse opp i fokus.
Greta Gerwig geleider oss inn i et tankesett om å bli til den du er. Måten hun blander temaer som religion, familieforhold, romanse, vennskap og identitet inn i fortellingen er sømløs. Det føles intimt å være vitne til alt Lady Bird går igjennom på skjermen, som kanskje nettopp er poenget.
Gerwig tilføyer et unikt feminint perspektiv som oppleves både rørende og trøstende samtidig. Hun skaper en liten boble der man bare kan lene seg tilbake og fundere på de tingene vi blir presentert for. Lady Bird er først og fremst en vakker film om identitet som anbefales til alle.
6. Titane (2021) Regi av Julia Ducournau
Julia Ducournau sin siste spelefilm “Titane” har vore ein høgt omtalt film her i Jump Cut-redaksjonen sida den vart lansert, og ikkje utan grunn. Ducournau stiller her med eit fyrverkeri av ein film som er fantastisk ekkel på alle dei rette måtane, og som sjokkerer på ein måte berre denne franske regissøren får til.
Vi følgjer Alexia, som etter ei ulukke i barndommen har utvikla alvorlege valdstendensar og ein intens bilfetisj. Etter ein fest der valdstendensane tek overhand, bestemmer Alexia seg for å bytte identitet og umiddelbar nærleik. Etter eit raskt naseinngrep på eit togstasjontoalett, labbar denne mystiske karakteren vidare på ferda si.
Vegen leiar ho rett til Vincent, ein brannmann med kjærleik for rødvin og anabole steroider som ikkje har sett son sin på 10 år. Dette byr overraskande godt for ein mordar på rømmen som treng ein stad å bu. Resten av denne odysseen er ei sjuk reise full av blod og motorolje du nesten blir nøydd å ta sjølv.
Det er vanskeleg å seie noko om Titane som ikkje allereie er sagt fleire gongar før. Ducournau tok med seg Gullpalmen frå Cannes for beste film i då denne groteske perla pryda lerretet i Grand Auditorium Louis Lumière i 2021, og dette meiner vi i redaksjonen er godt fortent.
Dersom du av ein eller anna grunn ikkje har vore vitne til Julia Ducournau sitt herlege kaos er det kanskje på tide å få gjort. Dette er ei dame med ei karriere som absolutt kan vere ein god idé å halde eit auge til om du ikkje allereie gjer det.
Takk, Julia. Hald fram slik.
5. Little Miss Sunshine (2006) Regi av Jonathan Dayton og Valerie Faris
“Little Miss Sunshine” er regissert av en mann og en kvinne, men den er verdt å komme på listen over kvinnelige regissører likevel. Denne filmen har så mye av det jeg setter pris på i en film. Det er for det første en «road-movie». Og for det andre er det en fantastisk casting som gjør en strålende jobb med karakterskildringer. Regien gjør en stødig jobb ved å kombinere dette sammen på en herlig måte.
I denne filmen går familien til lille Olive (spilt av formidable Abigail Bresnin) sammen for å kjøre henne gjennom California for at hun kan delta i en skjønnhetskonkurranse. En skulle tro at en handling om en jente som vil vinne skjønnhetskonkurranser ikke ville lande særlig høyt på min liste, men tro om igjen!
For denne filmen har den beste formen for originale karakterer som en bare ikke klarer å la være å like. Familien til Olive består av en bror som velger å ikke snakke, en far som ikke klarer å være noe annet enn en life coach, en mor som prøver å holde alle sammen, en onkel som har prøvd å ta livet sitt og en bestefar uten filter, men hjerte av gull.
Dette er en skikkelig godfilm i klassisk underdog stil, der taperne er vinnerne uansett. Som bestefaren sa til Olive; “a loser is somebody that’s so afraid of not winning, they don’t even try”. Det skal Olive ha, hun prøver som bare det.
Little Miss Sunshine anbefales sterkt hvis du har lyst på godfølelsen servert. Den klarer å treffe på flere steder av følelsesregisteret, en god cocktail kan du si. Regien har gjort en vidunderlig jobb ved å fremstille en dysfunksjonell familie som på en absurd måte fungerer likevel. Dette er så absolutt en film du kan kose deg med.
4. Portrett av en kvinne i flammer (2019) Regi av Céline Sciamma
Kunstneren Marianne drar til en avsidesliggende øy der hun har et oppdrag om å male et portrett av den vakre, men ganske sta Héloïse, før sistnevnte skal giftes bort. Underveis utvikler det seg en dyp og følelsesladd relasjon mellom dem, men av omstendighetenes ulempe blir dette ingen dans på roser.
Det er nærmest obligatorisk og å inkludere “Portrett av en kvinne i flammer“på en liste med kvinne-regisserte filmer. Ingen kjenner kvinner bedre enn kvinner selv, og det er denne filmen en solid bekreftelse på. Sciamma får til å skape en elektrisk energi og en dynamikk mellom de to hovedkarakterene som pirrer seeren og får dem til å sikle etter mer! Dette er en historie om begjær, lidenskap og oppofrelse; og ved hvert blikk og for hver bevegelse, blir man mer og mer engasjert i hva som er neste trekk fra regissøren.
Noe av det beste jeg vet med kvinne-regisserte filmer er at kvinner helt klart har god smak. Sciamma brukte den fantastisk dyktige Claire Mathon som filmfotograf. Dette er en vakker film, både innhold og utseende, som gjerne kunne hengt på veggen som et maleri i seg selv.
Jeg heier så utrolig mye på Sciamma og alle de andre flinke regissørene på denne listen. De er alle i en bransje der menn altfor ofte først får komme til ordet, men de kjemper seg opp og frem likevel. Og de nailer det!
3. American Psycho (2000) Regi av Mary Harron
En velstelt, høyt utdannet, rik og usedvanlig kjekk fyr i dress. Aaa, hva kan gå galt? Vel, bak denne fasaden skjuler det seg en psykopatisk drapsmann.
Patrick Bateman (spilt av Christian Bale) er en materialistisk børsmegler. Livet hans handler om å ha de beste dressene, beste visittkortet og reservasjon på den beste restauranten, så han får følelsen av å triumfere over andre. Hans verdi måles i kokain og penger for de likesinnede vennen hans. Bak denne skinnende fasaden av amerikansk kapitalisme, lurer det et narsissistisk sinne, som slippes ut i form av brutale mord av tilsynelatende tilfeldige mennesker.
“American Psycho” er kategorisert som en skrekk/thriller, men med fengende 80s pop musikk i bakgrunnen mens han myrder, får filmen en komisk undertone. Mary Harron er regissøren av dette mesterverket av en film, som er basert på boken med samme tittel.
Hun har styrt filmen i en retning som håner den maskuline arrogansen og forbrukersamfunnet, og lagd en satire på dette.Jeg vil anbefale denne filmen, også til de som ikke er så glad i skrekk og thrillere. I filmen forekommer det brutale mord, men mye av volden er offscreen.
Det er spennende å se historien fra en seriemorders perspektiv, og å få et innsyn i tankene hans. Filmen er også verdt å se, bare for Christian Bales eksepsjonelle opptreden som psykopat.
2. Lost in Translation (2003) Regi av Sofia Coppola
Når det kommer til prominente kvinnelige regissører er Sofia Coppola blant de første en tenker på. Siden hun debuterte med “The Virgin Suicides” i 1999 har Coppola, som også har blitt et moteikon, vært med på å forme det amerikanske filmlandskapet i stor grad.
Filmen fra 2003 har Bill Murray og Scarlett Johansson i hovedrollene der begge gir karrieredefinerende skuespillprestasjoner som to litt fortapte sjeler i Tokyo. Coppola, som i ettertid har fått mye skryt av begge to (skal veldig mye til for at Bill Murray skryter av deg), regisserer de perfekt i sitt melankolske, vakre men også veldig fremmede Tokyo. Humøret, stemningen og rytmen i filmen gjør at det er en sånn film det kan sies at man skal «føle» og ikke se.
Coppolas regi og manus er veldig personlig og bærer preg av femininitet der hun lar hovedrollene bli utrolig intime med både hverandre og med seerne. Dette uten at de må fortape seg i Hollywoodsk kjærlighet og seksualitet. Båndet mellom Johansson og Murrays karakterer er et utrolig vakkert et, ulikt det meste vi har sett før eller siden. Coppola eksemplifiserer kvinnelighet der hun hverken seksualiserer kvinnen ei eller gir mannen noen rolle i kvinneligheten, slik en har sett gang på gang i Hollywood.
Filmen har en modenhet i regi og manus som er uvanlig fra en regissør som da knapt hadde rukket å fylle tretti år. Hun hadde kanskje fått noen gode råd av hennes far, Francis Ford Coppola (Gudfaren, Apokalypse nå!), selv om det er uhyre stor kontrast mellom deres filmer spesielt med tanke på maskulinitet kontra femininitet.
“Lost in Translation” anbefales på det sterkeste dersom man liker en behagelig og rolig film med fantastisk skuespill, regi og en vakker og stemningsfull kinematografi.
1. Raw (2016) Regi av Julia Ducournau
I tredje topp 10 liste på rad finner vi tilbake Julia Ducournau og det er lett å skjønne at regissøren er klart en av redaksjonens favoritter. Denne gangen troner hun også listen med utrolige “Raw”. I Raw følger vi unge Justine som nå begynner på veterinærskole.
Hun blir brått dratt inn i en voldsom fadderuke som de eldre elevene har stilt i stand, blant disse hennes storesøster Alexia. Veganske Justine begynner å merke vonde konsekvenser når hun blir tvunget til å spise kjøtt under et ritual. Den kommende uken har mye brutalt i vente.
For dere lesere som tenker at dette var en veldig vag synopsis av filmen så er det med god grunn. Den beste måten å gå inn i denne filmen er med minimal informasjon om handlingen, for på denne måten vil Raw sjokkere på best mulig måte. Julia har skrevet en brutal og overraskende sjangerblanding som trekker frem det absolutt beste av sjangere som body-horror og coming of age.
Julias evne til å operere med flere sjangere er en av grunnene til at hennes filmer er så spesiell. Det er også en av grunnene til at jeg ser på henne som en av verdens ypperste regissører og manusforfattere.
Raw vil nokk sjokkere deg og den vil få deg til å føle deg enormt ubekvem, men du må for all del vite at Raw er mye mer enn bare en voldsom skrekkfilm. Filmen får fulltreffer innen de aller fleste kategorier. Skuespillet er ærlig og imponerende, musikken bringer frem alle de ulike sidene av filmen, designet er både grotesk og realistisk, men glem heller ikke fotoet i filmen som er kaotisk i noen scener og vakkert i andre. Alt dette er brakt sammen under vingene til Julia Ducournau.
Når jeg først så Raw så hadde jeg aldri sett noe lignende og nå 6 år senere så har jeg enda ikke funnet noe. Det er kanskje dette som gir Raw førsteplassen på vår liste. En brutal og sjokkerende film som er fantastisk skrevet og som er verdensklasse innenfor hver eneste kategori. Alt dette har Julia Ducournau gitt oss med Raw og det er derfor hun igjen ruler over våre topp 10 lister.
av Truls Hustad
