Ikke alle filmer kan være en 10 av 10, men noen filmer er heller ikke en 6. Om det er fordi innholdet er for drøyt for et allment publikum, eller fordi man rett og slett ikke forstår seg på filmen: det er mange eksempel på glimrende filmer som ligger under en 7.0 i snitt. Derfor har vi gått sammen for en liste der vi ser på noen av filmene som vi mener er bedre enn rangeringen gitt på imdb.com!
10. Mandy (2018) Regi av Panos Cosmatos
Mandy er en film som er vanskelig å forstå har under 7 i rating på IMDB.
Filmen har bokstavelig talt alt som kan tilfredsstille den gjennomsnittlige filmtitter: masse blod og gørr, nakne kultledere, knivpeniser, MDMA, Bill Duke, en cheddar goblin, MOTORSAGDUELLER, og en batshit gærn, men også en dypt engasjerende og troverdig skuespillerprestasjon fra vår alles kjære Nic Cage.
… okei så i skrivende stund går det muligens opp for meg hvorfor filmen ikke er for alle. Men dæven den er fet!
Regissør Panos Cosmatos tar oss med på hva som føles som hans tolkning av «campfire»-fortellingen, bare at her er det også en liten rev som han sender rundt bålet. “Mandy“er nemlig ordentlig psykedelisk, og det er godt forståelig at det billedlige inntrykket kan bli for mye for noen. Cosmatos inviterer oss likevel inn i en verden ulikt noe annet (en verden for øvrig nydelig malt av norske kinematograf Benjamin Loeb).
Red (Cage) jobber på et sagbruk og verdsetter det han har i livet; han har jobben, et fortryllende hus, en kjæreste, Mandy (Andrea Risenborough), og de elsker hverandre veldig høyt. Da lederen av en sprø kult (Linus Roach) får øye på Mandy da han kjører forbi henne blir han umiddelbart betatt og han må ha henne. Uten å gå for mye i detalj går det ikke like plettfritt som lederen håper på, og en hendelse forekommer som gjør Red mildt sagt jævlig sinna og hevntørstig.
Det er nok ikke bare den psykedeliske rusfølelsen filmen gir som kan medføre bismak hos noen. Jeg vil anta at for noen kan den være grufullt treig i første akt, og rett og slett for teit i andre. Undertegnede syntes begge parter er like sterk, og midtpunktet, den hendelsen (dere som har sett den vet nok hva jeg mener – et bål involvert) er kanskje en av de mest effektive scenene jeg har sett. Man blir rett og slett lamslått av hva man ser, og Cage viser atter hvorfor han er en av de beste skuespillerne, period.
Dette er en film hvor det visuelle inntrykket og viben kommer først, og historie etter. Det er bare å lene seg bak og nyte.
9. Kopps (2003) Regi av Fares Fares
I ein svensk småby sit fire politifolk og et pølse i vaffel.
Byen er eksepsjonelt fredfull, og patruljane er lite hendingsrike sett vekk frå ei og anna ku i vegen. Då dei omsider får beskjed at stasjonen skal leggjast ned grunna denne mangelen på kriminalitet, bestemmer politiet seg for å ta saken i eigne hender for å redde stasjonen.
“Kopps” er ein herleg komedie som på eit eller anna vis ikkje har høgare score enn ein 6.7 på iMDB. Det er naturlegvis ikkje ein perfekt film på noko vis, men konseptet med småbypoliti som praktiserer kriminalitet for å redde stasjonen sin er for genialt til å få såpass lite merksemd som den har fått.
Humoren er kaotisk og treff svært godt, så dette er absolutt ei svensk perle det kan vere greitt å få på skjerm dersom du er ute etter ei moro oppleving.
8. Nymphomaniac; del en og to (2013) Regi av Lars von Trier
I “Nymphomaniac” følger vi selv diagnostiserte nymfoman Joe som etter et overfall i en bakgate blir funnet av ungkar Seligman. Gjennom en lang natt forteller Joe alt om sitt liv som nymfoman til Selingman, alt fra tidlig alder til deres møte. Joes historie er lang og dyster, med veldig få oppturer.
Joe har prøvd hele sitt liv til å finne tilfredstillelse, men håpet er snart borte. Hennes tilstand har tatt vekk alt håp om et normalt liv. Nymphomaniac er skrevet og regissert av danske Lars von Trier. Den erotiske kunstfilmen er splittet i to deler og står som den siste filmen i Lars von Triers Depresjonstrilogi.
De fleste film entusiaster har et forhold til Lars von Trier, noen storfan mest andre har nokk sine kritikker. Personlig er jeg veldig fasinert av hans filmer og Nymphomaniac er en av mine von Trier favoritter. Det er en utrolig spesiell historie fordi de to hovedkarakterene prøver nesten heltemodig å finne en forklaring bak Joes sexavhengighet. Finnes det en forklaring bak alt dette? Kan det tolkes ved bruk av metaforer fra den virkelige verden eller fra kunst? Trier nådeløse forsøk på å sette en mening bak lidelsen er spennende til tross for å være nærmest umulig.
Nymphomaniac har ikke bare en veldig interessant historie, den har også noen enorme filmatiske prestasjoner. Skuespillet ligger på et skyhøyt nivå, Charlotte Gainsbourg som spiller Joe setter liv til denne karakteren på en imponerende måte. Måten hun forteller en historie både fysisk og verbalt er veldig sterk og hun gir filmen en enorm realisme. Stellan Skarsgårds Seligman er og veldig troverdig. Lars von Trier tar noen enorme valg i regi og manuset. Metaforer som fluefiske og litterære verk skaper interesse når de blir implantert i montasjer og gode b-roll innskudd.
Både del en og del to sitter på under 7 på imdb, og på en måte er dette forståelig. Nymphomaniac vil alltid forbli et stykke som mange ikke vil like. Med enormt tabu tematikk og rystende audiovisuelle elementer har mange blitt satt ut av historien. Bare de som er villig til å investere seg i historien og som er villig til å se på alt det vanskelige som en del av et større bilde vil se Nymphomaniac som et stykke kunst.
av Truls Hustad
7. Farvel Falkenberg (2007) Regi av Jespen Ganslandt
“Farvel Falkenberg” er en unik film. Filmen, som er regissert av Jesper Ganslandt og utgitt i 2007, har et realistisk preg over seg, og en tematikk som vil treffe de fleste. Filmen har i skrivende stund rangeringen 6.4/10 på IMDb, men høstet god kritikk og priser i sitt utgivelsesår. For meg er filmen en av de mest treffende, vakre filmopplevelsene jeg har hatt. Samtidig er den en av de vondeste.
I Farvel Falkenberg følger vi en voksen guttegjeng på fem som er i den svenske småbyen Falkenberg, på sommerferie. Noen av guttene har returnert til byen i ferien, mens noen bor der fast. Gjennom voice-over navigerer Davids (David Johnson) tanker oss gjennom denne sommeren. Refleksjoner rundt store temaer som livet, døden, oppvekst og livsmål treffer hardt, i det som ellers føles som en liten historie, om ganske vanlige folk.
Det er flere aspekter som gjør Farvel Falkenberg til en så effektfull film. Fotografiet er gjort med håndholdt-kamera på en måte som gjør at det virker som en slags hjemmefilm. Det er på ingen måte en teknisk storslagen film – heldigvis. Det jordnære fotografiet er ikke det eneste realistiske virkemidlet. Samtalene i filmen virker så naturlige at man skulle tro det er en dokumentarfilm man ser. På litt ubehagelig, men også fint vis, føles det som å se noe man selv har opplevd, eller skal oppleve.
For et norsk publikum vil det kanskje være en ekstra effekt i det skandinaviske sommerklimaet filmen tar sted i. Farvel Falkenberg kan beskrives med utallige adjektiv. Vakker, hjerteskjærende, tankevekkende. Listen er lang.
Det er lenge siden undertegnede så filmen, og det kjennes litt skummelt ut å se den nå som jeg snart skal hjem på sommerferie. Det er et ubehag jeg skal møte, for jeg vet det er verdt å se denne igjen. God fornøyelse.
6. American Pie 2 (2019) Regi av J.B. Rogers
Ikke ofte klarer en film å være i nærheten av så god som den den følger, men i noen få tilfeller så kommer det en oppfølger som er bedre enn filmen den følger. Noen eksempler av det er “Terminator 2: Dommens Dag”, “Gudfaren 2” og selvfølgelig “American Pie 2“!
Den første er en klassiker uten den hadde ikke begrepet MILF blitt så utbredt brukt og vi hadde ikke fått opplevd den utrolige grove men uforglemmelige Stifler. I oppfølgeren stiller gjengen opp sterkt igjen, ute av High School og ferdig med ett semester college, gutta leier et hus og fyller den med kompiser og sprit, jenter blir ikke like lette å by på. Motsatt den originale så handler denne mer om kjærlighet og forhold enn vennskap. Forholdene karakterene er i er veldig forskjellige.
Jim prøver å forberede seg på ankomsten av Nadia ved hjelp fra Michelle. Oz og Heather prøver seg på lang distanse forhold. Kevin og Vicky vil forbli venner etter et brudd. Finch fokuserer på å bli sitt beste seksuelt for moren til Stifler og Stifler prøver seg på alt og alle.
Som de aller fleste sex-komedier så er den mer kjærlig enn frekk. Flere søte øyeblikk mellom venner som støtter hverandre og overraskende sunne og realistiske forhold. Det er utrolig mange morsomme øyeblikk, flere som bygger på de man så i den første som fortsatt er morsomme.
Det som stikker mest ut om American Pie 2 er at den har bare en god sommer følelse. Klassisk 2000s pop-punk som lydsporet til en uforglemmelig sommer for karakterene i filmen og lydsporet til en fantastisk oppfølger til en klassiker.
5. The Double (2013) Regi av Richard Ayoade
“Dobbeltgjengaren” av Fjodor Dostovjeskij er ei av litteraturhistoria sine mest verdsatte verker. I boka vart me med på ei lang reise inn i psykologiske vrangførestillingar, der me sakte men sikkert glid over til dei galnes verd. Med sin spelefilm frå 2013 adaptera komikar og filmskapar Richard Ayoade dette verket for ei ny tid, og eit nytt publikum.
Ayoade har stålkontroll på kjeldematerialet, som resten av denne teksten ser vekk ifrå no. Med retro-futuristisk settdesign, handlingsmønster rett frå ein Hitchcock-thriller og klaustrofobiske kameravinklar rett frå Gilliams dreiebok visar han oss for eit autoritært samfunn ikkje ulikt det ein finn i Michael Radfords “Nineteen Eighty-Four”. Opp i dette følg me Simon James (Jesse Eisenberg), ein byråkrat som ein dag vaknar opp til at livet hans har vorte infiltrert av ein dobbeltgjengar: ein mann med namn James Simon (også Jesse Eisenberg) som er prikk lik han i utsjånad, men som øvegår han i evne og persondom.
Dei to karakterane duellerar om status i gjennom ei rekkje ‘utfordringar’, som startar med å forføre sjefens dotter, og kjem til eit klimaks på liv og død. Ferda fram til dette er proppa full av kolsvart komikk, presentert med ei stadig kjensle av uro. Duellantane kjem stadig på nye utfordringar for kvarandre som er nesten til å le av, hadde dei ikkje ofte vore så forstyrrande.
At “The Double” er rangert så lågt av publikum er for meg vanskeleg å fatte. Ayoade har satt saman ei skikkeleg original tolking av ei klassisk roman, full av lure forteljartriks, fantastisk iscenesetjing og briljante prestasjonar frå rollene. Eisenberg i hovudroll(a/ene?) er spesielt underhaldande, der han spelar ‘virgin’ og ‘chad’-versjonen av karakteren sin mot kvarandre svært overtydande.
Eit koltbord av ulike innflytingar: The Double presterar å blande saman Kafka, Orwell, Tati og Dostovjeskij lenge nok til at det vart noko eige. Ein verre regissør kunne fort ha mista tråden og endt opp i pur pastisj. Resultatet er heldigvis ein av førre tiårs beste thrillerar.
av Jonas Mæland
4. I’m Thinking of Ending Things (2020) Regi av Charlie Kaufman
“I´m Thinking of Ending Things” handler om en ung kvinne som skal besøke familien til kjæresten sin på deres avsidesliggende gård ute på landet. I løpet av deres ankomst til gården begynner hun å stille spørsmål ved alt hun vet om kjæresten sin, deres forhold og henne selv. Enkelt forklart. Dette er nemlig en mye mer komplisert historie enn som så, som virkelig ikke kan oppsummeres kort uten å miste hele sin karakter.
Følelsene denne filmen kan by på er mange, men for kort å ramse opp noen; ubehag, fremmedhet og sjokk. Dette er en psykologisk triller der man må ha tunga rett i munn og et skarpt fokus, men dette er mer engasjerende enn det er slitsomt. Jeg vil gå så langt som å sammenligne filmens helhetlige innhold med et slags escape room der du virkelig må lese mellom linjene.
Filmen er en adapsjon som er regissert av Charlie Kaufman, og basert på boken ved samme tittel av Iain Reid. Kaufman er god. Han legger frem historien og det implisitte i den på en veldig kreativ måte, og resultatet er en viss grøssende stemning som er så tydelig at man nesten kan ta på den. I en av filmens mest sentrale roller finner vi Jessie Buckley, som presterer fryktelig godt med å pirre seerne i en karakter som både er ustabil og upålitelig.
Jeg skal nå starte en Facebook-kampanje som heter «Vi som synes I´m Thinking of Ending Things fortjener en høyere IMDB rating» og krysser fingrene for litt likes!!
3. Titane (2021) Regi av Julia Ducournau
Listens tredjeplass går til den franske skrekk thrilleren “Titane”. Gullpalmevinneren fra 2021 følger en erotiske danseren og seriemorderen Alexia.
I tidlig alder ble Alexia alvorlig skadd i en bilulykke og måtte få et metal implantat i hodeskallen, det er nok her hennes obsesjon av biler kom til. En kveld etter hun drar fra sin jobb på bilshowet blir hun fulgt av en forfører myrder hun mannen i kaldt blod, og hennes morderiske dager slutter ikke her. Når hun til slutt må på rømmen fra politiet barberer hun sitt eget hode og brekker sin egen nese. Med hennes nye utsende blir hun forvekslet med den forvunnede sønnen til brannmann Vincent. Når hun drar for å leve med Vincent tar historien noen ekstreme vendinger. Titane vant som nevnt hovedpremien ved Cannes filmfestival 2021.
Titane er skrevet og regissert av franske Julia Ducournou og er hennes andre film etter “Raw” (2016). Etter “Raw” fikk Julia stor oppmerksomhet, spesielt blant horror fans og det ble skapt store forventninger til hennes neste film. Titane skuffet ingen og filmen har blitt en stor hit. Ducournou fortsetter i kjent stil innenfor sjangeren body horror og er på mange måter like rystende som hennes første film. Titane er inneholder ekstremt voldelige sener som tro det eller ei ikke er det mest sjokkerende med filmen. Noen av filmens tematikker er så langt ute at jeg ikke vil avsløre dem her, de som er interessert bør oppleve dem med egne ører og øyner. Titane tar også klare inspirasjoner fra for eksempel David Cronenberg, en regissør som ved flere anledninger har operert innenfor samme sjanger.
Til alle som ikke har sett noe fra Julia Ducournou enda så vil jeg anbefale filmene hennes på det sterkeste. Julia er etter min mening en av de beste regissørene som holder på i dag. Hver eneste scene i en av hennes filmer er minneverdig, i Titane er dette veldig klart. Den erotiske dansescenen er nøye regissert og selv de minste bevegelser er viktig. Drap scenene er rystende, ekle og vakre på samme tid. Jeg vil så gjerne se bort, men mitt blikk blir limt til skjermen. Julia er også den regissøren i verden som konstruerer de beste fest scenene.
Titane sitter per nå på en 6,6 imdb rating. Jeg tipper at den ekstreme volden paret med en rekke ekstreme tematikker gjør Titane til en film som mange vil slite med. Selv til tross for alt dette har Titane blitt en veldig populær film blant horrorfans og Ducornou har blitt den nye dronningen av body horror.
av Truls Hustad
2. Trolljegeren (2010) Regi av André Øvredal
En trio fra medielinja på Volda har fått i oppgave å lage en dokemuntarfilm om en lokal personlighet. De velger å følge en mystisk mann som jobber rundt omkring i Vestlandets tjukke skoger med et yrke ingen helt veit hva er.
Den mystiske mannen heter Hans og er ikke særlig glad i folk, men mediestudentene er sta og kommer etter hvert mer inn på gubben. Han viser seg å ha et liv og yrke som passer perfekt til oppgava til studentene, men tar de seg vann over hodet?
Det er ikke en nordmann født rundt tusenårsskiftet som ikke husker “Trolljegeren“, og de som mener den fortjener en dårligere rangering enn ni på IMDB ljuger. Bare stemmen til Otto Jespersen burde gjøre opp for de første sju stjernene på filmdatabasen og da gjenstår det fortsatt massevis av snadder som trekker opp.
Mockumentaren som ble en klassiker idet den traff kinolerret er tidløs. Jeg tror ikke jeg bare snakker for meg selv når jeg sier at det er en film jeg har sett opptil flere ganger, og som jeg uten tvil kommer til å se igjen. Morsomt nok er filmen erkenorsk, og det gjør en litt stolt. For den tar faktisk skikkelig tak i kulturen vår med tusser og troll.
Som allerede nevnt er faktoren for gjenoppseing for Trolljegeren skyhøy. Mesteparten av grunnen til dette har kanskje med hvor brent inn i minnet denne filmen er, men det skal sies at de små detaljene og kommentarene underveis fra Otto er like geniale hver gang. Har fortsatt ikke hendt at jeg har tatt toget over Dovre uten å mimre tilbake til vår favorittjeger.
Rangeringa av denne filmen på den kjente databasen er ganske åpenbart et trist forsøk fra staten for å forhindre videre spredning av «konspirasjon». Eller så er det rett og slett internasjonale nerder som har sett denne dubba, og da ikke hørt Otto Jespersen sin mørke betryggende stemme. Uansett så er vi her for å klare opp, og forsikre dere om at dette er virkelig en juvel.
1. The Witch (2015) Regi av Robert Eggers
Først og fremst så kan jeg stille det store spørsmålet, hvordan i huleste har ikke The Witch(2015) mer enn 6,9 i IMDB rating? Det er en moderne klassiker og kanskje en av de beste og mest originale skrekkfilmene som har kommet ut de siste 10 årene.
Robert Eggers, kjent for “The Witch” (2015), “The Lighthouse” (2019) og “The Northman” (2022) har i nyere tid blitt kjent som en av de beste filmskaperne som jobber idag, spesielt innenfor skrekksjangeren. Selv med relativt lavt budsjett så har han klart å skape 3 fantastiske filmer med en helt særegen stil, og alle filmene har blitt kritikerrost overalt, men det er tydeligvis ikke nok til å gi denne filmen over 7,0 i rating på IMDB.
Filmen er et prakteksemplar på en slow-burn og får publikum til å stille spørsmål gjennom hele filmen som gjør filmen veldig underholdende og spennende. Tonen og atmosfæren i filmen er også kjempe ubehagelig og ekkel og den gir publikum stort ubehag i kroppen. Filmen er også veldig brutal så en del scener kan faktisk til og med være vanskelig å se på. Alt dette er jo elementer som kjennetegner en bra skrekkfilm, noe denne filmen absolutt er.
Så denne filmen er kanskje et av de beste eksemplene på psykologisk skrekk i moderne tid og skulle absolutt fortjent en høyere rating på imdb, så derfor har vi i Jump Cut valgt å ha denne på førsteplass på lista.
