Kva hadde film vore utan musikk? Ei stadig rettesnor for å skildre kjenslar, både gode og vonde, filmmusikken er ein definerande del av uttrykket. Om det gjeld fjernsyn eller film, berre nokre få notar kan få lyttaren til å kjenne igjen heile filmatiske verdar. Denne lista me har satt saman vil sjølvsagd ikkje vere den definerande lista over filmmusikk, men likeins her er nokre av redaksjonens favorittar!
10. Chihiro og heksene (2001) Musikk av Joe Hisaishi
I motsetning til filmene som kommer senere på denne listen har ikke Chihiro og heksene et grandios soundtrack. Filmen har veldig minimalistisk musikk og forholder seg i hovedsak til et piano samt en rekke strykeinstrumenter. Men i filmens mer triumferende øyeblikk blir også blåseinstrumenter en viktig del av komposisjonen. Når hele orkesteret er samlet vekker musikken assosiasjoner til det kongelige, noe som passer perfekt for en film med så høytidelig status. Chihiro og heksene, samt alle av Hayao Miyazaki sine filmer, er avslappende. Det er to grunner til at filmene hans er så beroligende, animasjonen og musikken. I hans åttende spillefilm ble denne kombinasjonen perfeksjonert.
Soundtracket kan simpelt bli beskrevet som en sterk følelse av nostalgi. Et minne av en varm sommerdag som du aldri selv opplevde. Ren anemoia!
Skrevet av Martin Skage
9. Taxi Driver (1976) Musikk av Bernard Herrmann
Frå drivande trommer til vakre saksofonballadar, Bernard Herrmann sitt aller siste filmmusikkspor utfyller Taxi Driver der musikken speglar vår hovudkarakter Travis (spelt av Robert DeNiro) sin stadig vekslande sinnstemning. Sikkert mest kjend for å komponere musikken til for Hitchcock sin Psycho, på tampen av livet vart Herrmann hyra som komponist for Martin Scorsese sin banebrytande spelefilm. Vakre jazzelement kjem frå pianoet til Herrmann, saman med den nemna saksofonen i dei rolege bitane. Musikken samspelar med inntrykket ein får av Travis.
Det er hovudsakleg berre to tema som vart repetert i filmen, men saman med De Niro sin skodespelarprestasjon skildrar den eit indre kjensleliv. Travis Bickle er ein mann fanga i sitt eige sinn, men som ikkje sjølv innser det. Eit stadig vekslande individ, der det dunkle og det ljose står som skarpe kontrastar. Herrmann understrekar her med musikken den sentrale konflikten hovudkarakteren vår står opp i, ein krig med seg sjølve. Ein mann som vil godt, men som har vorte øydelagd, både av krigen, men også av høve. Han vart tvungen til å handle, både på godt og vondt, og den stadige musikalske berg-og-dal banen er med han kvart steg av vegen.
Skriven av Jonas Mæland
8. Gudfaren (1972) Musikk av Nino Rota
Francis Ford Coppolas mesterverk Gudfaren fra 1972 er verdenskjent som en av de mest respektere og informative mafiafilmene som introduserte verden for den Sicilianske familien Corleone. Det er simpelthen umulig å ikke nevne Gudfaren hvis en skal diskutere mafiafilmer eller TV-serier den dag i dag. Like sterkt som Coppolas filmkunst og Marlon Brandos ikoniske Vito Corleone, sitter Giovanni «Nino» Rota komponerte akkompagnerte dystre og skarpe toner. Disse stryke- og blåseinstrumentene fra Italia følger oss gjennom hele denne kjærlighetsballaden av en kriminell hevnhistorie.
Musikken til Rota er simpel og gjentakende, men likevel varierende og tilbakeholden gjennom de nesten 3 timene av Michael Corleones reise fra sønn til Gudfar. Rota bruker en tematisk, nesten kjenningsmusikk, melodisk vignett gjennomgående gjennom hele filmens introduksjoner og sterke vendepunkter. Denne kjente åpningsmelodien introduseres med trumpet for Vito, En Obo-variant tar over i Michaels scener og en fiolinversjon tar for seg romantikken og det nydelige Sicilia.
Gudfaren er en fryd for øyet, men ørene sitter også igjen med varige men etter de pirrende italienske tonene til Rota. Etter et gjensyn med det harde mafiaeventyret sitter jeg igjen og nynner på «The Godfather Waltz». Det gjør nok du også.
Skrevet av Marius Mellem
7. Den gode, den onde og den grusomme (1966) Musikk av Ennio Morricone
Ennio Morricone regnes som en av tidenes største figurer innenfor filmmusikk. Gjennom hans 58 år lange karriere har han komponert tidløse verk som gir både liv og emosjonell dybde til filmene hvor musikken står som sentrale kvaliteter. Eksempelvis har man Cinema Paradiso (1988), Once upon a time in America (1984), Django Unchained (2012), Kill Bill (2003), The Mission (1986), og ørten andre filmer du sikkert har hørt om. Men av alle de ulike filmene han har komponert musikk for er det ingen som er mer ikonisk enn hans bidrag til Sergio Leone’s dollartrilogi.
Her har vi A Fistful of Dollars (1964), For a Few Dollars More (1965) og filmen vi har valgt å inkludere på listen: The Good, the Bad and the Ugly (1966). Har musikk noen gang blitt brukt så effektivt og ikonisk som i denne filmen? Det er vanskelig svare på, men vi kan alle være enige om at den konkurrerer blant de aller, aller beste. Man kan argumentere at musikken er selve høydepunktet i filmen, og det er nettopp takket være det ikoniske lydsporet at Ennio Morricone sikret seg en livslang karriere, og at filmen er universalt anerkjent som et mesterverk. I lydsporene blir det blant annet tatt i bruk lydeffekter av pistolskudd, plystring, fløyte, okarina, munnharpe, vokalopptak, trumpet, gitar og trommer. Dette kan kanskje gi deg innsikt i hvor særegen musikkstil han har.
Utenom kjenningsmelodien med samme navn som tittelen er sangene «The Story of a Soldier», «The Ecstasy Of Gold» og «The Trio» også fantastiske sanger som blir brukt i noen av filmens største øyeblikk. Når å se en film er like mye en musikalsk opplevelse som en visuell en vet man at det er en usedvanlig dyktig komponist bak kulissene.
Ennio Morricone har mer enn nok ganger fortjent sin plass blant de beste, ikke bare blant filmkomponister, men komponister generelt.
Skrevet av Håkon Munthe-Kaas
6. Den Fabelaktige Amélie fra Montmartre (2001) Musikk av Yann Tiersen
Ikke rart at Amélie kommer relativt høyt på lista vår når musikken så og si er essensiell i enhver spotify-generert ‘French Café Lounge’ spilleliste, i tillegg til å underbygge en hel film med sin magiske energi. Hele filmens estetikk går ut på å være en slags barns oppfatning av en drømmeaktig Paris. og alt fra fargebruk, mise-en-scène til soundtrack går for å støtte opp nettopp denne eventyrlige verdenen. Musikken i Amélie har flere formål utover kun å støtte estetikken også. Den åpenbart fransk-aktige piano og trekkspill-drevne musikken virker autentisk for hva man kan forestille seg at spiller i Paris sine gater og hjelper til å bygge opp autentisiteten.
Soundtracket ble bestilt av regissøren Jean-Pierre Jeunet fra komponisten Yann Tiersen nesten ved en tilfeldighet da han produksjonsassistenten satt på en CD av Tiersen som Jeunet ikke hadde hørt før. Jeunet ble så imponert at han kjøpte hele katalogen til Tiersen, og ba ham komponere nye stykker spesielt til filmen. Soundtracket vant ‘Beste Musikk’ kategorien på César Awards i 2002 og ‘Best Original Score of the Year’ i 2001 av World Soundtrack Academy. Det er jo åpenbart at musikken bringer ut den eventyrlystne mystikken i alle som ser på, og gir en nesten lyst til å bli forelsket i hvem som helst, for den har rett og slett så romantiske vibber. Etter å ha sett filmen en gang, kommer du til å forelske deg i soundtracket, uansett hva.
Skrevet av Torkel Bendixen Englund
5. Interstellar (2014) Musikk av Hans Zimmer
Man kan etter min mening ikke lage en liste over bra filmmusikk uten å i det minste nevne Hans Zimmer og ett av hans mange ikoniske soundtrack. Flere av oss i redaksjonen synes at akkurat musikken til Interstellar (2014) fortjener en plass på denne listen som et av Zimmers aller beste.
I Sci-Fi sjangeren finner man ofte mye bruk av synth og dunkende bass i musikken, noe Zimmer selv brukte da han komponerte for Blade Runner 2049 (2017), men i Interstellar finner vi kun orkestermusikk, ledet på grandiost vis av et kirkeorgel. Musikken i Interstellar er kort sagt episk, og fanger på perfekt vis den overveldende følelsen mange får av tanken på verdensrommets tilsynelatende uendelige størrelse. Musikken er både spennende og emosjonell, og gjør enkelt og greit filmen langt bedre enn den ville vært uten.
Det er simpelthen umulig å ikke bli klam i hendene og få et lite adrenalinkick når «No Time for Caution» blir spilt av full guffe og gjennomsvette McConaughey gjør det umulige.
Skrevet av Peder Erdal
4. Imperiet slår tilbake! (1980) Musikk av John Williams
Når eg tenkjer på filmklassikarar, er dette ein av dei aller fyste filmane som kjem opp. Det er mange grunnar til dette, men ei av dei større grunnane til at denne filmen får ikonstatus må vere det fantastiske soundtracket John Williams har komponert.
Alle filmane i Star Wars-serien har jamt over nokre av dei mest gjenkjennelege av «Leitmotifs» som nokosinne har vore på film. Grunnen til at det er akkurat The Empire Strikes Back, og ikkje ein av dei andre filmane i serien som er på denne lista, er nok fordi dette er første filmen «Imperial March» blir spelt. Det at dette ikoniske stykket musikk framleis er godt kjend utanfor filmens verd også, viser til kor mykje innflytelse komponeringa til Williams har hatt på fleire generasjonar med folk.
Star Wars er universelt elska, og det er få ting som slår kjensla ein får når dei første notane treff og den gule teksten flyt over skjermen. Musikken hentar oss inn i universet vi skal opphalde oss dei neste to timane på ein måte det ikkje går an å kopiere. Det er heller ikkje berre opningsmusikken som er toppklasse, men resten av det meisterleg komponerte soundtracket som tek oss med til ein galakse langt, langt vekke.
Skriven av Nathaniel Gjerde Hovland
3. Batman (1989) Musikk av Danny Elfman
Batman er den superhelten som jeg alltid har elsket og kommer alltid til å elske. Mye av grunnen for dette er nettopp denne filmen. Alt fra Michael Keatons stive slåsscener til Jack Nicholsons eksentriske opptreden som Joker minner meg på hvor denne kjærligheten startet. Selv om filmen er proppfull med ikoniske scener og prestasjoner er det fortsatt én ting som topper det hele, nemlig filmmusikken. Den henger over deg som en stor mørk skikkelse, den er både mystisk samt storartet og har en følelse av rettferdighet. Musikken gjenspeiler karakteren Batman perfekt. Danny Elfman holdt ingenting tilbake da han komponerte musikken til filmen og samarbeidet hans med Tim Burton er rett og slett vakkert.
Dette soundtracket skriker nostalgi og er altså så gjenkjennbart. Dette er for de aller fleste det Batman-soundtracket. Stilen til Tim Burton og musikkøret til Danny Elfman fungerer så godt sammen og Batman er det perfekte eksempel. Selv om Batman var relativt tidlig i Elfmans karriere tror jeg alle skjønte at den fyren kom til å prege filmmusikken i mange år fremover. Man kan ikke skrive om Batman uten å nevne bidraget fra Prince, han var også med på suksessen med noen funky slagere. Denne filmen må man bare se, selvfølgelig mye på grunn av soundtracket, men også fordi alt ved den er fabelaktig. Jeg kan ikke tenke på mange andre snutter med filmmusikk som har gjort mer inntrykk på meg enn scena hvor Batman kjører til hula si med Vicki Vale (Kim Basinger).
Skriven av Herman Trosholmen Skurdal
2. Flåklypa Grand Prix (1975) Musikk av Bent Fabricius-Bjerre
Filmen om den norske bygdeorginalen som danker ut racerbil proffene i hjemme mekket messingdoning er Norges beste film. Hands down. Fargerik, fantasifull og frustrerende catchy, flere nordmenn har sett Flåklypa enn den første månelandingen (antar jeg). 4/5 jeg fortalte om denne listen mens jeg skrev begynte å nynne, og det er ikke tilfeldig. Bent Fabricius-Bjerres jazzete akkompagnement sitter som en jævel bak tinningen, og Reodors ballade er vakrere og mer ikonisk norsk enn hele landets nasjonalromantiske galleri. Smører jeg tykt på med rosen? Tja, kanskje, men filmen skårer musikalsk mange poeng utenom de individuelle melodiene. De er også eksellente i bruk.
Mange karakterer i filmen er assosiert med instrumenter og musikkstil. Reodor Felgen er en braker på munnspill, Ludvig introduseres med en tubavals, og Solan, morgenfuglen personifisert, plystrer og synger til sin egen temamusikk under morgenstellet. Å binde en karakter til instrumenter og melodier på denne måten er en ganske kul måte å kommunisere personlighet og konflikt på. Vi trenger ikke å bli fortalt at Solan og Ludvig er stikk motsatte. Vi hører at de blir introdusert med instrumenter på motsatt side av skalaen, og med tempo i hver sin ende av girkassa. Piccolo vs. tuba er så stor kontrast du kan som du kan få i musikken, på samme måte som konstant optimisme vs. kronisk pessimisme er for filosofien.
Timingen til lydsporet er også fabelaktig. Mange av innslagene brukes i flere scener, men de matcher alltid tonen i settingen, og som oftest matcher de handlingene og bevegelsene til dukkene (ofte kalt Mickey Mousing). Ivo Caprino var kjent som en perfeksjonist (noe som egentlig er nødvendig for å få dukkeanimasjon til å se bra ut), og det burde være synlig her for alle. Spesielt imponerende er det i seremoni scenen, hvor bandets bevegelser matcher musikken som spilles til en prikk, noe som gjør det åpenbart at Caprino lagde bildene i takt med Fabricus-Bjerres musikk, og ikke motsatt.
Jeg håper virkelig at Flåklypa forblir en udødelig film, og overlever Norge som nasjon om den må. Instrumentaliteten, kjenningsmelodiene, timingen og ikke minst tonen til lydsporet skjøt denne snart 50 år gamle filmen rett inn i blodårene mine, og derfra surfet de tilbake til tinningen min, der de hører hjemme.
Skrevet av Torgeir Engen
1. Ringenes herre: Ringens brorskap (2001) Musikk av Howard Shore
Å skulle omtale filmmusikk som filmmeldar er fort ei vanskeleg oppgåve. Vinkjennarar kan berre døme arkitektur utifrå om bygget passar til eit glas Merlot contra Pinot noir, sameleis kan eg berre omtale musikken basert på korleis den passar til filmen. Dei reint musikkteoretiske kvalitetane til verket kan eg derfor dessverre seie lite nytt om. Heldigvis er desse dekt i djupna overalt på internettet, og oppgjer berre toppen av eit kollasalt isfjell.
Høyrer ein etter er inspirasjonane klare. Komposisjonen til Shore osar av klassisk Hollywood og gode dosar Wagner. Det som uansett har gjeve dette verket ein plass blant stjernene, er evna det har til å utvikle desse klassiske konvensjonane. Musikken i heile Ringdrotten-serien marker seg tydeleg med sitt unike instrumentunivers. Sjølv om ein har høyrt alle enkeltinstrumenta før, kjennast det som noko eiget når Shore konstruerer filmens mest attkjennelege tema. Måten han arbeidar med leiemotiv er òg heilt ekstrem; både når det kjem til å byggje opp under stemningar, men og for å markere tematiske undertonar frå sjølve filmforteljinga.
Ein kan til dømes sjå på korleis jarngard-motivet fungerer oppimot ringskrømt-motivet i denne første filmen. Ringskrømt-motivet dominerer vondskapsframstillinga i den første halva av filmen, og parallellar korleis Sauron endå er svak og berre når ut til hobbitane i korte kraftfulle støyt. Men undervegs kjem jarngard-motivet tydelegare fram. Dette er konstant og hamrande, og symboliserer slik den lokkande vondskapen som alltid er til stades i den eine ringen. Eit tema som vert sentralt vidare i serien.
Dette er berre ein liten del av kva som gjer Shore sitt verk så spesielt, og det heile krev diverre bøker i staden for artiklar. Det er uansett på grunn av slike meisterlege løysingar som dette, i tillegg til det heilt unike lyd- og instrumentunivers, at denne komposisjonen framleis vert opphavet til størsteparten av verdas gåsehud.
Skrevet av Elias Nygård
