Hvordan klarte en ung og lovende politiker, som var på god vei mot toppen for å kanskje bli Norges statsminister, å drite seg så hardt ut? Trond Giske har gjennom sin karriere oppnådd mye. Etter å ha vært innom diverse ministerposter og posisjoner hos Arbeiderpartiet, satte #metoo-bevegelsen i 2017 fyr på Giskes rykte, liv og karriere. Selv mener han at han ble et offer for pressen, og at det skulle holdt med den ene unnskyldningen han ga, den gang, i desember 2017. Det kommer ikke som noe sjokk at dette ikke holdt for folket, og i 2018 trakk Giske seg fra flere av partiets posisjoner.
I denne dokumentaren følger regissør Håvard Bustnes med Giske i hans forsøk på et comeback i politikken. Bustnes har fått lov til å bli med og dokumentere Giske på turneen hans rundt i Norge med hans nymalte campingvogn, også kjent som AP-tilhengeren. På deres reise møter Giske en rekke tilhengere i Trøndelag og Nord-Norge som uttrykker sin begeistring ovenfor han, og som gledelig fordømmer de som varslet til mediene om Giskes oppførsel. Dokumentaren røsker opp i den grisete ukulturen som ligger hos festene til Trøndelags Arbeiderparti, maktsyke og hvordan både Giske og medienes tillit ble svekket i sakens heteste øyeblikk.
Det var Giske selv som hadde kontrollen på hva og når Bustnes skulle få filme. Bustnes har likevel klart å lage en dokumentar som forteller Giskes historie i et ganske så balansert lys. Dokumentaren holdt meg hele tiden på vakt i forhold til hvilken retning den skulle ta. Jeg kan se for meg at Giske hadde et håp om at denne dokumentaren skulle være med på å bygge opp et bilde av han som ville vinne tilbake folkets tillit og medfølelse. Han nekter nemlig å uttale seg til filmskaperen om hans tanker rundt nettopp #metoo-saken, og akkurat dette forteller seeren mer om han enn han egentlig skulle ønske.
Giske har nok undervurdert den makten et kamera har, og hvordan hvem som helst kan lese gjennom steinansiktet hans når bildet blir blåst opp på et stort lerret. Ingen unnskyldning er gyldig når den er etterfulgt av et «men», og i akkurat dette skulle Giske fått et lynkurs. Jeg har absolutt en full forståelse for at det er traumatiserende når hele Norge, over natten, vender ryggen mot deg. Det krever mye å stå i en storm som det, selv når man er en såpass karismatisk mann som Giske. På en annen side er det litt spesielt at han velger å ikke lære av den kritikken han fikk mot seg, og velger å misbruke den karismaen han bærer på. Han vil ikke lære, han vil ikke forstå.
Selv om dokumentaren ga en mer eller mindre nøytral fremstilling av historien er det nok ingen hemmelighet at jeg er en god del mer partisk. Denne dokumentaren har gjort en god jobb med å ta opp og informere om de grisete forholdene som lusker seg bak lukkede gardiner i den norske politikken. At mediene og denne dokumentaren peker en finger på nettopp dette bidrar til at en yngre generasjon kanskje kan få delta i politikken, uten å bli seksuelt trakassert på nachspiel av eldre og maktsyke menn.
Trond Giske – Makta rår: Regi av Håvard Bustnes. 2021, 1 time og 41 minutter. Premiere 11.03.22. Med: Trond Giske
