En av de mest interessante, innovative og uforutsigbare filmskaperne som arbeider i Hollywood i dag er Denis Villeneuve. På tross av dette, er det mange som ikke kan plassere den fransk-kanadiske regissøren. Man kan nå få sette pris på Villeneuve som auteur med Blade Runner 2049 endelig på Netflix.
Det er interessant å bemerke seg at et fellestrekk i filmene hans er en eller flere karakterers desperate søk etter sannhet, uansett hva det koster dem. Dette er det som driver historiene hans, skaper konflikt og selvrefleksjon, og er kjernen og essensen i hans utrolige filmografi. I Prisoners er søket etter sannhet samtidig en øvelse i personlige moralske grenser. Hva er man villig til å gjøre i den mest ekstreme desperasjon etter å finne igjen sine fortapte barn? I Enemy er søket etter sannheten også et søk etter personlig og politisk frihet, og individualitet. I Sicario er hovedpersonen Kate, spilt Oscar-verdig av Emily Blunt, på konstant jakt etter sannheten bak hennes rolle i en omfattende politi-operasjon. Sannheten er, som i så mange av Villeneuve sine filmer, knusende og utenkelig, men også kilden til en større forståelse.
I Blade Runner 2049, Villeneuves beste film og en av de beste filmene fra dette tiåret, er søket etter sannhet også et søk etter betydning, annerkjennelse og kjærlighet. Som uelsket og uønsket, blir androiden K (Ryan Gosling) mer og mer overbevist at han er født av en kvinne og elsket av et dataprogram. Blade Runner 2049 er like poetisk skrevet som den er filmet, og det er nesten utenkelig at en oppfølger til en 36 år gammel film kan ende opp som et slikt mesterstykke. I sin søken etter sannhet reiser K igjennom denne dystopiske døende verdenen, fra syntetiske protein-gårder hvor larver er det eneste kjøttet tilgjengelig, til dypt inn i cyberpunk-estetikken som definerer fremtidens Los Angeles.
Blade Runner 2049 klarer det så alt for få oppfølgere evner å gjøre. Ikke bare tillegger den og bygger det på sin foregående films univers, men står også som sin egen historie og kreative visjon. Fremfor en blåkopi av originalen som bare lener seg på nostalgi og intertekstualitet, er oppfølgere som Blade Runner 2049 moderniserte og ofte bedre tolkninger av den originale ideen. Ikke for å ta noe vekk fra vekten og viktigheten til den originale Blade Runner, særdeles dens påvirkning på science-fiction sjangeren. Men som med Terminator og Terminator 2: Judgement Day som fulgte etter, er det åpenbart hvilken av dem som best har overlevd tidens tann.
Den evig geniale Roger Deakins står bak kinematografien, og det er ikke vanskelig å se. Blade Runner 2049 bygger på estetikken fra den originale med en tydelig utvikling, og vide omfattende bilder er en like stor del av historiefortellingen som plottet. Fra den evig mørke regntunge Los Angeles druknet i forurensing til den monokromatiske og post-apokalyptiske Las Vegas, alt er fullstendig gjennomført og som billedkunst å regne. Hans Zimmer har hatt deler av ansvaret for musikken, og enda det er langt ifra hans mest minneverdige score, er det med på å bygge opp både stemningen og verdensbyggingen.
Som en del av Blade Runner 2049 sin promotering – og fabelaktige verdensbygging – er det 3 kortfilmer som beriker opplevelsen, uansett om man ser dem før eller etter filmen:
Endelig er Denis Villenuve sitt undervurderte og forbigåtte mesterstykke Blade Runner 2049 på Netflix. Ikke bare er det Villenuve sin beste film, men også en av tiårets beste. På tross av det har den blitt forbigått i stillhet, og var en økonomisk flopp. Netflix kan heldigvis begynne å rette opp i det, og etablere Blade Runner 2049 som en filmatisk milepæl og fremtidig kultfilm.
Blade Runner 2049 - regissert av Denis Villeneuve; med Ryan Gosling, Harrison Ford, Ana de Armas og Robin Wright. Land: USA 2017. Spilletid: 2t 43m. Aldersgrense 15 år.
