Så alt for ofte finner vi en klassiker som har overlevd i generasjoner etterfulgt av en middelmådig nyinnspilling. Det er derfor moro å finne eksempler på det motsatte. Judge Dredd fra 1995 er en film ingen kunne ønske de hadde sett, og ble nyinnspilt i 2012 som den blodige satiriske action-perlen Dredd, som så alt for få har fått med seg.
Den originale Judge Dredd kom ut i 1995 til kritikers og publikums universale misnøye. Sylvester Stallone fikk som et resultat en Golden Raspberry for verste skuespiller, uten tvil en verdig tildeling, da dette må være en av Stallones verste prestasjoner (som sier sitt) i en av tidenes verste filmer.
I sterk kontrast finner vi den relativt ukjente Dredd fra 2012. Det visuelle språket alene er nok for at alle burde kaste seg over denne filmen. Vi åpner med Karl Urbans raspete stemme over bilder av Mega City One: et konglomerat av amerikanske østkystbyer samlet til et futuristisk Sodoma og Godmorra omringet av den post-apokalyptiske ødemarken. De stilistiske vidstrakte bildene introduserer oss til et sted vi øyeblikkelig forstår og som øyeblikkelig skremmer oss, en slags blanding av District 9s Johannesburg og Blade Runners Los Angeles i skittent dagslys.
Etter den visuelle presentasjonen av med denne dystopiske fremtiden, kastes vi rett inn i action, vold, og store mengder blod. Dredd gis ansvar for å lære opp en ny kvinnelig rekrutt med psykiske evner, og de rykker ut til en melding om groteske gjeng-relaterte mord i en mega-skyskraper kalt Peach Trees. Det baller fort på seg for hovedpersonene da gjengen ansvarlig for mordene, med en herlig overspilt Lena Heady i spissen, tar kontroll over bygget og låser dommerne inne. Det kan dras klare sammenligninger imellom Dredd og The Raid fra 2011 – innelåst i en bygning hvor den eneste veien fremover er oppover og igjennom utallige fiender.
Som en del av filmens antagonisme finner vi også dopet slo-mo, garantert funnet opp kun for kamera-effekten regissøren får leke seg med når noen inhalerer det. Hele filmen er en symfoni i kreative spesialeffekter og overspilling. Den kvinnelige rekrutten Anderson er spilt relativt bra av Olivia Thirlby, som gir et variert følelsesspekter. Dette står i herlig kontrast til Karl Urbans monotone og urokkelige tolkning av tittelfiguren.
Det interessante er at der Judge Dredd har røttene sine dypere inn i tegneserien, finner Dredd opp sin egen historie og sine egne sidekarakterer. På tross av det så er det likevel Dredd som føles mest tro til kildematerialet, til den dystopiske blodige brutaliteten, til Dredd som en manifestasjon av loven (som aldri tar av seg hjelmen) mer enn en faktisk karakter.
Sant skal sies at, utenom å være basert på den samme tegneserien, så har ikke Judge Dredd og Dredd særlig mye med hverandre å gjøre, men det er fortsatt en artig sammenligning. Noen ganger kan små moderne perler blomstre frem på tross av tidligere fiaskoer. Noen ganger det nye verd å se, og det gamle best å glemme.
Dredd er en cheesy B-film i 80-talls stil med moderne effekter og bedre skuespill. Den er allerede som en kultfilm å regne, og holder ingenting tilbake i sin korte og tettpakkete 95 minutters spilletid. Her er det bare å dykke ned i popcornet og nyte hver eneste punchline!
Dredd er tilgjengelig på Netflix, og Judge Dredd er ikke å få tak i noen steder noensinne, bare glem det.
Dredd – regissert av Pete Travis; med Karl Urban, Olivia Thirlby, Lena Heady; Land: USA 2012; Spilletid: 1 t 35 m; Aldersgrense 18 år
