74. Romania – «Lazarescus død»

Lazarescu er en enslig, gammel alkoholisert mann som bor med sine tre katter i en leilighet i București. Han har hatt vondt i hodet og kastet opp i fire dager på rad. Han ringer for å få sykebil da det virker å være temmelig alvorlig, og etter lang tid med blant annet skjenneprekener fra naboene om drikkingen hans, dukker en ambulanse opp. Det blir starten på et byråkratisk mareritt der Lazarescu blir stadig dårligere etter hvert som han deltar på et uønsket «hospital-hopping».

Lazarescus død var en av de første filmene i den rumenske nybølgen, en filmbevegelse som i stor grad fikk oppmerksomhet (eller ble skapt) gjennom suksess på ulike prestisjetunge konkurranser på filmfestivalen i Cannes. I 2005 vant Lazarescus død  Un Certain Regard-prisen og 4 måneder, 3 uker og 2 dager tok den gjeveste prisen Gullpalmen med seg hjem i 2007. Den rumenske nybølgen er preget av samfunnskommenterende filmer om dagens eller fortidens Romania, ofte med veldig alvorlige temaer som enten blir tatt dødsens alvorlig eller med en særegen, bekmørk form for sort humor, noe Lazarescus død definitivt tar i bruk.

For det er vanskelig å ikke la seg underholde litt av den håpløse Kafka-lignende situasjonen Lazarescu befinner seg i, og det virker som det er meningen at vi skal bli både oppgitt, grepet og at vi skal flire litt inni oss av at Lazarescu stadig blir undersøkt og avvist på ulike sykehus. Denne fliringen oppleves som noe litt skammelig siden vi ser en gammel hjelpeløs mann sakte dø. Man skal da egentlig ikke le av noe så alvorlig, særlig når filmen er gjort så «dokumentarisk» som den er med bevegende håndholdt kamera og naturlig lyssetting, som gir oss en sterk følelse av å være i samme rommet med dette bisarre karaktergalleriet av helsepersonell og naboer. Det oppleves «feil» å le når i tillegg skuespill og dialog er gjort så autentisk og alvorlig. Lazarescus død spiller på en nerve her hos tilskueren som gjør det til en spennende film. Man sitter ikke helt trygt i stolen i vårt forhold til nærhet og avstand til det vi ser; på samme måte som Lazarescu absolutt ikke er trygg på båren. For selv om vi vet hva det endelige utfallet blir, vet vi ikke helt hva filmen utfordrer oss med rundt den neste sykehuskorridoren – og vi vet i hvert fall ikke hvordan vi skal reagere på det. Det er ubehagelig å se på uten å kunne gjøre noe for å hjelpe Lazarescu, samtidig sitter jeg med en følelse at jeg ikke hadde hatt muligheten til å få gjort noe for å gjøre situasjonen bedre – det er jo tross alt sykehuspersonalet som har fullmakt til å gjøre prioriteringer når det gjelder liv og død.

Det er ikke overraskende at det haglet med seksere på terningen fra den norske dagspressen da Lazarescus død kom ut. For i tillegg til å være underholdende på det forfriskende viset mange filmer i den rumenske nybølgen siden Lazarescus død har vært, er det også en type film som viser noe annerledes og billedgjør hvordan det er å leve i Romania. Når det er sagt så er ikke Lazarescus siste timer opplevelser som er helt fjerne i resten av verden: også i velferdslandet Norge kan vi kjenne igjen problemer med byråkrati og dens ritualer som gjør at folk dør mens de venter på hjelpen fra et underbemannet helsesystem. Svært interessant er også billedgjøringen av forskjellsbehandling av ulike pasienter og hierarkiet som eksisterer blant annet mellom sykesøstre, akuttpersonell og leger.

Lazarescus død er strålende som en interessant stemme i samfunnsdebatten rundt helsevesenet, og bruken av svart humor i kombinasjon med en dokumentarisk stil tryller bort de 2,5 timene vi gradvis ser en mann bli sviktet av systemet.

Lazarescus død – Regissert av Cristi Puiu; skrevet av Cristi Puiu og Razvan Radulescu, med Ion Fiscuteanu, Doru Ana, Monica Barladeanu. Spilletid: 2 t. 34 m. Land: Romania. Premiere: 26. desember 2005 (Norge)