Å finne noe ut noe særlig om denne filmen via tittelen “Agnus Dei” er ganske vanskelig. Den norske oversettelsen av “Les Innocentes”, eller “The Innocents” som den heter på engelsk virket for meg først ganske unødvendig, men etter en rask googling, finner jeg at Agnus Dei på latin betyr “guds lam”, som faktisk ikke bare gir mening, men også litt mer innsikt i hva filmen faktisk er. Så kudos til dere norske tittel-oversettere der ute!
Men hva er egentlig denne filmen Agnus Dei?
Filmen dreier seg om et nonneri, eller kloster i Polen i vinteren 1945. Krigen er nettopp over, men elendighetene er ikke. Det nye regimet i landet er styrt av russiske soldater, og krigsreparasjonene er underveis i regi av det franske røde kors. En dag kommer det en hysterisk nonne inn i sykeleiren, beende på knær om hjelp fra en lege til å hjelpe en kvinne i klosteret. Legen blir sneket inn, og får se en gravid nonne i barselseng.
Vi får vite at under krigen har russere brutt seg inn i klosteret, og voldtatt og misbrukt alle nonnene, som nå har resultert i en graviditetsepidemi i guds hus. Dette er hvor filmens tyngde ligger, hvor denne agnostiske kvinnelige legen gjør alt hun kan for å redde og trøste alle nonnene, som flere av dem er på randen av å miste sin egen tro etter forferdelighetene som har rammet dem.
Agnus Dei viser at vi enda ikke er ferdig med andre verdenskrigsfilmer, og at det fortsatt er mengder med forferdelige historier som enda ikke har sett dagens lys. Krigens ettermæle synes sterkt. Vinterens tørre kulde føles absolutt symbolsk, sammen et falleferdig kloster med knuste statuer av jomfru Maria. Tap av tro er et sentralt tema, hvor disse menneskene som har viet sitt liv til gud, føler seg forrådt og forlatt, og de skjemmes over sine egne kropper.
Filmen er ikke bare sterk (eller svak) på tro, men også på kvinner. Filmen dreier seg om en kvinnelig lege, og et kvinnelig kloster, hvor menn ikke spiller roller annet enn voldtektsmenn eller rævhøl. Ikke bare skuespillergalleriet, men også både regi, manus og cinematografi er det kvinner som står bak. Og i en film som dette kunne det ikke vert viktigere. Jeg sliter med å se hvordan denne filmen hadde fungert med en mann bak roret, da det her kreves et perspektiv som ingen mann kunne gitt dette materialet.
Filmen er minimal på plot. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Filmfotografiet er utrolig pent, og dette, samlet med filmens tematiske valg, klarer akkurat å redde filmen fra å være ufattelig kjedelig. Temaene filmen tar opp er både viktige og interessante, men filmen feiler med å balansere dem på en måte slik at begge føles like viktige som de er. Jeg sitter igjen og lurer på om filmen prøver å fortelle meg om den var pro eller anti-tro, og pro eller anti-life, ettersom valg blir gjort som gir deg inntrykk om at de prøver å gå begge veier. Å si at filmen er penere å se på enn selve innholdet, blir riktig. Etter den femte fødselen på rad begynner man raskt å bli litt lei av samme greia.
Skuespillet er ikke mye å si på. Det er ingen prestasjoner som virkelig skiller seg ut. Det er igrunn lite som virkelig skiller seg ut med filmen. Det blir litt tafat å trekke alle europeiske filmer under en og samme kam, men jeg må nesten gjøre det her. Dette er en erke-europeisk film. Fra kinematografien, til skuespillet, og fortellingen. Det er delvis interessant, men veldig deprimerende, uten å være veldig emosjonelt drivende. Dette er ikke en film for de fleste, og heller ikke for meg. Det menes ikke å si at europeisk film er kjedelig. Tvert imot. Men denne filmen føles så klassisk europeisk på alle måter, at den ikke skiller seg nok ut på mange måter. Den har potensialet til å være en flott film, men ender dessverre opp med å bare være helt grei.
Er du ute etter høykvalitets tankevekkende europeisk film, så kan du nok gå mye bedre enn med Agnus Dei. Filmen ser pen ut, og tar opp viktige temaer, men feiler med å vise oss hva den egentlig vil, og man ender opp med en film med diskusjonstemaer mindre interessante å se på enn de er å snakke om. Sliter du med din egen tro vil du neppe gjenvinne den med denne filmen. Da anbefaler jeg heller en god gammaldags søndagsgudstjeneste ovenfor kinobesøk.
Agnus Dei (Les Innocentes) – Regissert av Anne Fontaine, skrevet av Alice Vial og Sabrina B. Karine, med; Lou de Laâge, Agata Buzek og Agata Kulesza. Lengde: 1 t 55 min. Nasjonalitet: Frankrike, Polen. Premiere: 25.12.2016
