«The Neon Demon» – Omfavnelse av objektivisering og død

Som nok en tungt stilisert bisarro-sjangerfilm glir The Neon Demon komfortabelt inn etter Only God Forgives i Nicolas Winding Refns filmografi. Fokuset for hans karakterstudie har imidlertid for første gang forflyttet seg fra det maskuline til den feminine. The Neon Demon penetrer mentaliteten som ligger bak de destruktive sidene ved skjønnhetsindustrien, og hvordan skjønnhet blir en besettelse. Historien om Jesse (Elle Fanning) og hennes møte med modellbransjen er fortalt med avskyelig body-horror, svevende Eyes Wide Shut-aktige dialoger og ikke minst storslåtte bildekomposisjoner, smekkfulle av den kontrasterende fargebruken den fargeblinde regissøren har gjort til et kjennetegn.

I utgangspunktet kan man se The Neon Demon som et enkelt karakterdrama. Jesse er en lovende modell, skaper ringvirkninger ved å hoppe pladask inn i den kompetitive industrien, avstår fra et forhold med en gutt bygget på genuin kjærlighet som følge av stormannsgalskap, og blir til slutt drept i sjalusi av hennes rivaler. Men dramaet blir imidlertid overskygget av den dominerende visuelle stilen. Det transgressive franske nyekstreme portretteringen av kropp, og det forførende new age-soundtracket til Cliff Martinez skaper en parallelt, nesten psykedelisk univers Refn vier minst like mye tid til å utforske.

I likhet med de to foregående Refn-filmene er det tydelig at disse stilistiske valgene ikke er vilkårlige, og at de spiller en avgjørende rolle for filmens budskap.

I Pusher-trilogien tilnærmer Refn seg karaktergalleriet på samme måte som i The Neon Demon. På en nysgjerrig, og til tider fetisjerende, måte jakter han på karakterenes dype behov ved å ville være en del av et miljø. Han har uttalt i intervjuer at moteindustrien i utgangspunktet er tenkt som en kulisse, et tilfeldig miljø han har satt handlingen til for å fremme hans fascinasjon for skjønnhet som et generelt fenomen. (Man kan altså slå fast at å tolke den som en svartmaling av skjønnhetsindustrien vil være en noe merkelig måte tolke filmen på, noe et flertall anmeldelser gjør).

Når man sammenlikner The Neon Demon med resten av Refns katalog finnes det også en annen rød tråd; omfavning av destruktiv livsførsel. Refn setter aldri seg selv over karakterene sine. Enten det handler om å nytelse av vold, grådighet, ære, eller i denne sammenhengen skadelige skjønnhetsidealer, er han aldri fordømmende.

For selv om visuell skjønnhet er overfladisk av natur er likevel mennesket villig til å ofre alt for å komme i besittelse av det. The Neon Demon er et forsøk på å forstå dette.

– Beauty isn’t everything, it’s the only thing.

Mennesket har gjennom historien alltid vært besatt av skjønnhet. Kombinasjonen av kapitalisme og teknologiske nyvinninger i reklameindustrien har gjort at skjønnhet nå er overalt til enhver tid, og har tilegnet seg en helt egen estetikk. Den er maksimalistisk, fylt av glitter og blinkende neonfarger, og er hovedsakelig adoptert av kosmetikk- og klesindustrien.

Tittelsekvensen, omgitt av glitter og house-musikk med glossy sound, i tillegg til Refns signatur nedenunder, “NWR”, kan ikke unngå å gi assosiasjoner til en parfymereklame. Allerede her er vinklingen tydelig, Refn elsker overdådig skjønnhet, og han vil dele rusen med publikum. Likevel begynner han problematiseringen med skjønnhetshiget allerede i den første av filmens drømmeaktige sekvenser.

skjermbilde-2016-12-19-kl-20-52-49

The Show

Jesse er på sitt første bransjetreff, og blir dratt inn på et bakrom. En fastbundet, tilsynelatende livløs, kropp henger i løse luften. Han blir Jesse og publikum presentert en fremmed side av industrien, et nærmest religiøst forhold. Dette vises både dramaturgisk (med at scenen foregår på bakrommet), og visuelt (surrealisme). Kroppen er lyssatt på en måte så all realisme er fraværende, og fremstår estetisk tiltrekkende fremfor intimiderende. Dette blir omtalt som en “attraksjon”.

Kroppen begynner å rotere, akkompagnert av blinkende rødt og blått lys og house-musikk. Den makabre forestillingen og måten rommet er bortgjemt, kombinert med den høye sosiale statusen blant de få tilskuerne, gir scenen en distinkt okkult følelse. Mot slutten av scenen beveger Jesse seg mot kroppen, maktesløs og forført.

Den livløse kroppen er den første symbolske smakebiten av filmens innerste kjerne:

Den absolutte skjønnhet har ikke rom for liv.

Ønsket om å overvinne døden er iboende i menneskets instinkt, og er et sentralt tema i kulturuttrykk fra antikk litteratur til moderne popkultur. Man kan ikke leve for alltid. Men det går an å oppnå sanselige sensasjoner som kan gi en følelse av evighet.

Følelsen som oppstår når man står ovenfor skjønnhet er umiddelbar, det er noe som finnes i øyeblikket. Det er altoppslukende. Du har garantert sett en ungdomsfilm der den taperske hovedkarakteren for øye på ungdomstidens største kjærlighet for første gang: måping, slow motion, varme farger, zoom.

Et øyeblikk fylt til randen av skjønnhet oppstår hos den navnløse motedesigneren (Alessandro Nivola) når han ser Jesse for første gang. I dette øyeblikket finnes verken liv eller død, bare skjønnhet. Når han overmannes av Jesses utstråling befinner han seg i en livløs sone. Hans oppfatning av tid stopper også, den dør på samme måte, og øyeblikket blir til en evighet. Når han ser opp fra servietten han har brettet, og inn i øynene til modellen foran ham, har han i et evigvarende øyeblikk overvunnet døden. Dette er proporsjonene til kraften Jesse besitter.

Hun har besittet denne evnen siden barndommen, men ennå ikke lært seg å håndtere den.

René Magritte – La Gâcheuse [The Bungler] (1935): Død og sex i skjønn forening. Filmens vanitas-motiv er mest fremtredende i det tomme huset Jesses venn, Ruby, passer for de antakelig avdøde eierne. Huset er stort, tomt og inneholder utstoppede dyr, blant annet en rovkatt som kan minne om den som tidligere i filmen brøt seg inn på Jesses motellrom.

– Are you food, or are you sex?

Liv/død og overflate/dybde er kontraster som går igjen i filmen. Elle Fanning spilte for et par år siden i en kortfilm regissert av den Oscar-nominerte fotografen Rodrigo Prieto, Likeness, der parallellen mellom skjønnhetsfikserte kvinner og mannekengdukker blir brukt som et virkemiddel. (Filmen hadde også påfallende lik visuell stil som The Neon Demon.) Refn tar med seg livløsheten nærmere menneskekroppen, og lar karakterene bli direkte tiltrukket, og seksuelt opphisset av døde kropper.

Sminkøren Ruby jobber deltid med stell på et likhus, og har i en scene sex med et av likene hun jobber med. Her går Ruby, via nekrofili, inn i samme sinnstilstand som motedesigneren. Hun er tiltrukket av fraværet av liv, manifestert i liket. For å bli en del av kroppen deler hun væsker med den, og transcenderer inn i evigheten.

skjermbilde-2016-12-19-kl-20-53-15

I dette maleriske bildet ser vi Ruby, innrammet i blomster som forvrengt og ute av fokus danner en boble der hun ligger i sin egen grav. Hun lengter etter evigheten som finnes i døden mens hun harmonisk slapper av med en sigarett og en god bok.

Ruby prøver videre å ha sex (utveksle kroppsvæsker) med Jesse, men Jesse nekter. Dette ender med at hun dreper Jesse sammen med to andre modeller. Deretter parterer og spiser de henne.

I en rekke kulturer, både utdødde, gjenlevende rurale og nære, som for eksempel vår egen protestantiske kristendom, blir det trodd at man kan tilegne seg et menneskes egenskaper ved å konsumere dets legeme. Kannibalismen i The Neon Demon er erotisk, der Jesses innvoller renner nedover de nakne modellkroppene som står under samme dusjstråle, og fyller badekaret der Ruby ligger og betrakter den makabre dansen. Jesse er i følge bikarakterene udiskutabelt den ultimate skjønnhet, og all moral må dermed vike for dødsangsten til de rivaliserende modellene. Ved å utslette Jesse fjerner de “en diamant i et hav av glass”, og har dermed selv større sjanse til å oppnå status som en uoppnåelig skjønnhet.

Ved bli et skjønnhetssymbol, ved å transformeres til en livløs mannekeng, har de selv overvunnet døden. De eksisterer da i andre menneskers bevissthet som legemliggjøringen av perfeksjon, og har dermed i et evigvarende øyeblikk blitt udødeliggjort.

Trekantdrama

Det dukker jevnlig opp symbolske trekanter i filmens mindre konkrete deler. De står alene, i fokus, og er i dialog med Jesse. De er også preget av kontrastfylte neonfarger; blå og rød, som også spiller sin rolle i scenen der Jesse går gjennom sin store transformasjon.

       «The triangle holds its place as a symbol in the mathematics of ideal proportions.”

— Teosofen Lydia Bell, 1887

I tråd med filmens hovedtema, perfeksjon, er det tydelig hva som kommuniseres i den abstrakte scenen der Jesse som catwalk-debutant avslutter et stort moteshow. Vi blir vist en svært subjektiv oppfatning av catwalken, der karakterutviklingen hennes fullstendig dominerer opplevelsen av den fysiske verden.

Lysene av kamerablitzer regner idet hun trer ut på scenen. Dette vekker assosiasjoner til begynnelsen av filmen der hun som modell spiller død på en sofa, og dessuten “The Show”, som gjør koblingen mellom hennes opphøyde skjønnhet og den oppbundne kroppen enda sterkere.

Hun bades i blått lys, og får øye på et symbol på enden av scenen, et Sierpinski-triangel (keystone-vinklet riktignok, så det fremstår ikke likesidet for seeren), som i midten danner en stående trekant.

skjermbilde-2016-12-19-kl-20-53-30

Sierpinski-trekanten er et matematisk generert mønster som kan reproduseres uansett forstørrelse eller reduksjon. En slik fraktal kan altså utvides uendelig utover og innover, og blir i en montasje satt opp mot Jesses storøyde og undrende blikk. Dette er kjernen av Jesses karakterutvikling, transformasjonen hun skal gjennom for å bli en modell, et perfekt objekt. Som skjønnhetsikon vil Jesse besitte de samme egenskapene som fraktalen: evighet.

Den vide kjolen hun er ikledd former også en trekant, og bygger under budskapet: Jesse er ikke perfekt, hun er perfeksjon Skjønnheten bor i henne. I tråd med motedesignerens ord om at skjønnhet ikke er alt, men det eneste, går hun nå inn i en tilstand der utseendet hennes representerer noe langt større enn hun selv, noe som overskrider grensen mellom liv og død. Hun kommer frem til den lysende Sierpinski-trekanten, møter en refleksjon av seg selv, og reagerer med forferdelse. Hun kjenner seg ikke igjen i sitt nye jeg, eller rettere sagt egenskapene ved henne som går utenfor henne som menneske. Deretter skifter lyset fra blått til rødt, som indikerer overgangen fra hennes tidligere livsførsel preget av måtehold, stabilitet og idyllisk sørstatelig fred til hennes nye persona, der hun har gitt seg hen til det instinktive begjæret for skjønnhet, med lidenskap og lyst. (Det er ikke tilfeldig at karakteren som representerer denne livsførselen heter Ruby.)

Trekantene reflekterer Jesse som en forførerisk demon, der hun står i midten og vrir seg i selvgod nytelse over å stå i rampelyset. Blikket hennes oser av begjær, hvor hun så i likhet med den greske myten om Narkissos kysser sitt eget speilbilde. (Resten av narrativet følger også myten, da hun etter å ikke ha gjengjeldt kjærligheten til Ruby blir drept, i likhet med Narkissos når han avviser nymfen Ekho.)

Den likesidede trekanten dukker også opp i et kryssklipp tidligere i filmen når Jesse har besvimt og ligger, i en nesten poserende, livløs posisjon på gulvet med blomster i hånden. Montasjen taler for seg selv.

skjermbilde-2016-12-19-kl-20-53-55

Jesse i formen som en likesidet trekant. Merk også at gulvet speiler trekanten og danner en diamant, en parallell til motedesignerens replikk om at Jesse er «A diamond in a sea of glass».

The Neon Demon retter oppmerksomheten mot skjønnheten vi forholder oss til i dagliglivet. Skjønnhetsindustrien er ikke forbeholdt en elite, den omgir hele folket. Skjønnhet er ikke bare en dekorativ detalj, men er også et redskap som er til for å tilfredsstille et grunnleggende behov man har for å ikke la bunnløs ennui fullstendig dominere tilværelsen. Vi vil overvinne døden. Vi vil vekk fra vår egen kropp, vekk fra den nitriste hverdagen, vekk fra dødsangsten og inn i den livløse, evige, opphøyde virkeligheten.

 

Kilder: http://www.theosociety.org/pasadena/path/v02n05p141_the-symbolism-of-the-equilateral- triangle.htm

Ludvig Furu

20 år fra Asker. Alltid på jakt etter en bedre smak.