«Søstre elsker evig» – En komisk skildring av død og liv
Jeg har grått og jeg har ledd, men aldri før med så korte tidsintervaller og så høyfrekvent som mens jeg så denne filmen. Filmen inneholder en svært viktig historie, som inviterer deg tett på de mest private øyeblikkene. Dette er definitivt en dokumentar du vil få med deg i 2024!
«The Hunger Games: The Ballad of Songbirds and Snakes» – En verdig forløper
Det er alltid skummelt når det kommer et tillegg til et univers som er høyt elsket av mange, og som tilhengere av franchisen kjenner så godt til at de føler et eierskap. Denne filmen er intet unntak. Det er en stor risiko å ta når man, 10 år etter at man rundet av filmene tilhørende den originale bok-triologien, lager en ny film basert på en forløper uten kjære Katniss Everdeen.
«Corsage» – Har noen hørt fra HMS i det siste?
Et hektende periodedrama med en imponerende sterk hovedrolle.
«Saint Omer» – Ingen kjære mor
Et mer subtilt rettsakdrama enn det man ofte opplever i genren.
«Magic Mike´s Last Dance» – Heldigvis!
Kjekkas Channing Tatum er tilbake som tittelkarakteren, men ikke på et veldig imponerende vis.
«Don´t Worry Darling» – En lekeplass for Florence Pugh
Etter mye omtale etter premieren i Venezia, er Olivia Wildes nye film på kino i Norge.
«Moonage Daydream» – Et kunstverk om en kunstner
I Moonage Daydream gjenopplives legenden, David Bowie, i et eksentrisk og psykedelisk kunstverk av en dokumentarfilm.
«Memoria» – Ikke særlig minneverdig
Den skotske orkidédyrkeren Jessica Holland (Tilda Swinton) besøker sin syke søster i Bogotá. En natt våkner hun til et høyt mystisk smell som frarøver henne nattesøvnen hennes. Hun blir bestemt på å finne ut av hva denne lyden kan være og på ferden mot et svar blomstrer det opp vennskap mellom Jessica, en ung musiker, en arkeolog og en fiskeskjellsamler. Det viser seg at ingen andre enn henne kan høre dette mystiske smellet og møtet med fiskeskjellsamleren fører til en eksistensiell oppvåkning for Jessica. På regi finner vi prisvinnende regissør Apichatpong Weerasethakul, som ofte utforsker drømmer og natur i sine filmer. Denne filmen er ikke et unntak, der filmens innhold tidvis er abstrakt med et ukonvensjonelt narrativ. Memoria som kunstfilm strekker dessverre ikke helt til, der potensialet av historien som ligger i underteksten ikke blir rettferdiggjort i det som blir presentert på skjermen. Gjennom hele filmen får vi veldig sjeldent et nærbilde. I (nesten litt for) lange takninger står vi stille og observerer Jessica på avstand. Så fascinerende som dette kan være i noen tilfeller av filmen, så ble det for det meste litt dølt. Dette gjør filmen opp for med gode komposisjoner, vakkert landskap og ørekilende lyddesign. Jeg føler et behov for å advare om at det langsomme tempoet på filmen gjorde at det høye smellet som Jessica plages med dukker opp som noen fryktelige jump scares, som virkelig satt meg ut hver eneste gang. Det er ganske sært når man har sett en film på to timer og sitter igjen uten noe som helst om hva den handlet om. Ikke hjalp det å søke opp et handlingssammendrag heller, fordi jeg kunne på ingen måte kjenne meg igjen i det, kontra filmen. Jeg savnet etablering, utvikling og oppklaring, men Weerasethakul ga meg ingen av delene. Jeg kan ikke sette ord på hvor det gikk galt; om det var filmens eller min egen feil. Memoria er kjærlighetsbarnet til realisme, fantasy, sci-fi og kunstfilm. Som de fleste kunstfilmer er Memoria litt smak og behag. Hvis du liker å stille spørsmål til og tvile på din egen evne til å forstå noe som helst er det bare å løpe til nærmeste kinosenter. Memoria: Regi av Apichatpong Weerasethakul. 2021, 2 timer og 16 minutter. Premiere 3.06.22. Med: Tilda Swinton, Elkin Diaz, Jeanne Balibar og Juan Pablo Urrego
«Den blinde mannen som ikke ville se Titanic » – ..og rekker fingeren til Hollywood
I «Den blinde mannen som ikke ville se Titanic» møter vi sjokkerende nok – en blind mann (Petri Poikolainen). I tillegg til å være blind har Jaakko også MS (multippel sklerose), som gjør han lam fra livet og ned. Han var ikke alltid blind, for i sin tid med evnen til å se var han en skikkelig filmbro. Dagene kan gå ganske sakte for en som er både lam og blind, men Jaakko bruker dagene sine på å snakke på telefon med kjæresten sin Sirpa (Marjaana Maijala), som også er kronisk syk. De har aldri møttes i virkeligheten før, men når Jaakko får vite at tilstanden til Sirpa forverres bestemmer han seg for å reise den 1000 kilometers lange avstanden mellom dem. Ved hjelp av to taxiturer, ett tog, og etter hans beregning – totalt 5 fremmede, setter han ut på reisen hjem til hans livs kjærlighet. Petri Poikolainen er faktisk blind OG har multippel sklerose i virkeligheten også, og leverer en helt fantastisk opptreden i filmen. Han er overbevisende, hjerteskjærende og sjarmerende, og samtidig klarer han å tøyse og tulle med sin egen livssituasjon. Jeg ser på Poikolanens opptreden som en stor langefinger til Hollywood, som tydeligvis har så vanskelig for å ansette skuespillere med ekte nedsatt funksjonsevne. Filmens regissør og manusforfatter Teemu Nikki har gjort en fantastisk jobb med historiefortellingen, og alle hans triks arbeider utrolig godt sammen i formidlingen. Jeg tok meg selv i å bli litt frustrert over bevegelsene til kamera. Det var utrolig sta, rotete i kameravinklene og sløvt i fokus, og man fikk mesteparten av tiden kun se ansiktet eller bakhodet på Jaakko. Så slo det meg midt i filmen at det uten tvil var poenget, og mer eller mindre genialt? Det eneste vi som publikum får se er det Jaakko kan sanse av verden rundt seg, og dette knepet til Nikki gjør akkurat det jeg tror han vil det skal gjøre. Filmen tar opp flere forskjellige temaer, inkludert; «ableism», kjærlighet, grådighet og utnyttelse. Altfor underrepresentert i filmindustrien er filmer om å leve med en funksjonsnedsettelse i en verden og infrastruktur som ikke er bygget for det. Filmen setter lys på en hverdag som er reell for mange og totalt undergravd av enda fler. Det føles ut som tidenes belønning når du har sittet og hørt på finsk i 80 minutter, og så får du endelig høre «PERKELE!». Bare den ene frasen der vil jeg påstå er mer enn grunn nok til å få med seg denne filmen. Løp, hink, gå eller trill deg inn til kinosalen og se denne filmen, fordi den er utrolig viktig i arbeidet mot et likestilt samfunn. Den blinde mannen som ikke ville se Titanic: Regi av Teemu Nikki. 2021, 1 time og 22 minutter. Premiere 8.04.22. Med: Petri Poikolainen, Marjaana Maijala og Samuli Jaskio
«Trond Giske – Makta rår» – Unnskyld, men
Hvordan klarte en ung og lovende politiker, som var på god vei mot toppen for å kanskje bli Norges statsminister, å drite seg så hardt ut? Trond Giske har gjennom sin karriere oppnådd mye. Etter å ha vært innom diverse ministerposter og posisjoner hos Arbeiderpartiet, satte #metoo-bevegelsen i 2017 fyr på Giskes rykte, liv og karriere. Selv mener han at han ble et offer for pressen, og at det skulle holdt med den ene unnskyldningen han ga, den gang, i desember 2017. Det kommer ikke som noe sjokk at dette ikke holdt for folket, og i 2018 trakk Giske seg fra flere av partiets posisjoner. I denne dokumentaren følger regissør Håvard Bustnes med Giske i hans forsøk på et comeback i politikken. Bustnes har fått lov til å bli med og dokumentere Giske på turneen hans rundt i Norge med hans nymalte campingvogn, også kjent som AP-tilhengeren. På deres reise møter Giske en rekke tilhengere i Trøndelag og Nord-Norge som uttrykker sin begeistring ovenfor han, og som gledelig fordømmer de som varslet til mediene om Giskes oppførsel. Dokumentaren røsker opp i den grisete ukulturen som ligger hos festene til Trøndelags Arbeiderparti, maktsyke og hvordan både Giske og medienes tillit ble svekket i sakens heteste øyeblikk. Det var Giske selv som hadde kontrollen på hva og når Bustnes skulle få filme. Bustnes har likevel klart å lage en dokumentar som forteller Giskes historie i et ganske så balansert lys. Dokumentaren holdt meg hele tiden på vakt i forhold til hvilken retning den skulle ta. Jeg kan se for meg at Giske hadde et håp om at denne dokumentaren skulle være med på å bygge opp et bilde av han som ville vinne tilbake folkets tillit og medfølelse. Han nekter nemlig å uttale seg til filmskaperen om hans tanker rundt nettopp #metoo-saken, og akkurat dette forteller seeren mer om han enn han egentlig skulle ønske. Giske har nok undervurdert den makten et kamera har, og hvordan hvem som helst kan lese gjennom steinansiktet hans når bildet blir blåst opp på et stort lerret. Ingen unnskyldning er gyldig når den er etterfulgt av et «men», og i akkurat dette skulle Giske fått et lynkurs. Jeg har absolutt en full forståelse for at det er traumatiserende når hele Norge, over natten, vender ryggen mot deg. Det krever mye å stå i en storm som det, selv når man er en såpass karismatisk mann som Giske. På en annen side er det litt spesielt at han velger å ikke lære av den kritikken han fikk mot seg, og velger å misbruke den karismaen han bærer på. Han vil ikke lære, han vil ikke forstå. Selv om dokumentaren ga en mer eller mindre nøytral fremstilling av historien er det nok ingen hemmelighet at jeg er en god del mer partisk. Denne dokumentaren har gjort en god jobb med å ta opp og informere om de grisete forholdene som lusker seg bak lukkede gardiner i den norske politikken. At mediene og denne dokumentaren peker en finger på nettopp dette bidrar til at en yngre generasjon kanskje kan få delta i politikken, uten å bli seksuelt trakassert på nachspiel av eldre og maktsyke menn. Trond Giske – Makta rår: Regi av Håvard Bustnes. 2021, 1 time og 41 minutter. Premiere 11.03.22. Med: Trond Giske