Pig – Nick Cage som trøffelhelt
Langt inni skauen bor Rob: en merkelig skrue som livnærer seg av å plukke trøfler. Som hjelp har han med seg en trøffelgris som han trent opp sjøl til å finne skogens gull- helt til den blir stjelt.
Alma – Grufull på flere plan
Etter å ha vært vitne til sin fars død i et krigsherja land flykter Alma (Snæfríður Ingvarsdóttir) og moren til Island. Nå, 25 år senere er Alma innlagt på en institusjon for å ha drept kjæresten sin, noe hu ikke helt kan huske. Jeg tok denne pressevisningen i siste liten på grunn av et stort savn av å sitte i kinosalen nesten aleine, tidlig mandag. Derfor kom jeg på alle mulig måter uforberedt, uten forhåpninger eller fordommer. Det eneste jeg visste var at filmen var Islandsk, noe jeg har nyti før. Dessverre ble det mer frustrasjon enn nytelse denne gangen. Filmer starter nokså voldsomt med krig og fordervelse før den glir over til en nokså rolig hverdag i en institusjon for psykisk syke. Her møter vi en voksen Alma som tydelig er påvirket av tidligere traumer og er blitt helt stum. Vi blir kjent med flere inne på institusjonen, deriblant en psykiater som virker litt utilregnelig selv og en gjeng med damer som alle jobber med sitt. Fra starten er det veldig tydelig av at personene på denne plassen sliter enormt, og måten de fremstiller Almas atferd er nesten vanskelig å se på. På grunn av dette glei hodet mitt naturlig inn i en forventing om at dette var en film som tar for seg et veldig seriøst tema. Noe som jeg selv mener bør behandles særs forsiktig, med visse forutsetninger. Dessverre blei ikke disse forutsetningene tatt hensyn til her. Filmen latterliggjør etter min mening ideen om at man skal ha et trygt sted for psykisk syke, noe som absolutt ikke burde komme for uttrykk under noen omstendigheter. Det er også vondt å se hvordan filmen bygger på aktuelle temaer som gjerne burde få mer oppmerksomhet gjennom kanaler som filmmediet, men som også tukles bort og mister all integritet gjennom et patetisk plot. Filmen bygger for eksempel på ideene og forsøkene til David Rosenhan som utfordra validiteten til diagnostisering. Alma kunne virkelig utforsket et aktuelt og omstridt tema her, men sløser det bort. Mye skal til for at en film ikke har noen lyse sider og det samme gjelder for denne. Det er veldig godt komponert musikk og Snæfríður Ingvarsdóttir er grei nok i hovedrollen. Som bevist en rekke ganger med en rekke filmer så er jo Island et fantastisk land å spille inn i og Alma klarer også å vise øynasjonens flotte natur. Jeg hadde ikke kasta bort tiden min på Alma. Den er faktisk vond på alle mulig måter. Alma – Regissert av Kristín Jóhannesdóttir. Med Snæfríður Ingvarsdóttir, Emmanuelle Riva, Kristbjörg Kjeld, Hilmir Snær Guðnason. Aldersgrense: 15 år. Spilletid: 1t 40min. Land: Island. Norgespremiere: 22.10.2021
Cow – Grufullt realistisk
I Cow følger vi en alminnelig mjølkeku gjennom en vanlig sesong. Som en del av bingen blir vi kjent med hvordan en typisk ku har det i Storbritannia.
33. Algerie – Kampen om Algerie
Algerie er et nord-afrikansk land som var en fransk koloni fra midten av 1800-tallet til frigjøringen i 1962. Under kolonitiden var Algerie utsatt for stadig flere innflyttere fra Europa, som skapte et stort skille i landet. For å oppnå selvstendighet gikk den muslimske befolkningen til krig. Dette ble kampen om Algerie som italienske Gillo Pontecorvo skulle filmatisere bare år etter. I Kasbahen i Alger møter vi Ali La Pointe (Brahim Hadjadj), en muslimsk mann med stadige innblandinger med loven. Etter et opphold i fengsel blir han kontakta via en gategutt med et oppdrag om å likvidere en fransk politimann. Ali La Pointe er ikke vond å be og går til verks, men pistolen han har fått utdelt er ikke lada og politimannen får leve videre. Oppdraget var en test fra frigjøringsbevegelsen FLN og Ali bestod. Dette er starten på den algerske kampen om selvstendighet, med Ali som en sentral brikke. Kampen om Algerie er en interessant film på mange måter. Det mange kanskje merker seg før de ser filmen er hvor nærliggende konflikten filmer ligger rent tidsmessig: bare fire år etter Algerie offisielt ble selvstendig fra Frankrike kom filmen ut. Kanskje på grunn av dette tok det kontroversielt nok fem år før filmen fikk sin premiere i Frankrike. Hele filmen har en dokumentarisk stil med scener som ser så realistiske ut at filmen kom med en advarsel i USA som presiserte at alt var iscenesatt. Det faktum at de aller fleste skuespillerne var ikke-profesjonelle – hvorav flere av dem deltok i krigshandlinger – bidrar videre til denne realismen. Det er tydelig at Pontecorvo tok inspirasjon fra 40- og 50-tallets neo-realisme med bilder som kan minne om verkene til Rosselini og De Sica. Med denne typen realisme og med et så aktuelt tema er det ikke rart at ble og forblir en stor film i historien. Med en framstilling så naturtro til de faktiske hendelsene er det vanskelig å se på filmen som underholdning på samme måte som man ser på en konvensjonell popkorn-film. Samtidig er det ikke helt en dokumentar heller, man kan til nød beskrive den som en pseudo-dokumentar eller semi-dokumentar. Dette betyr fortsatt ikke at det ikke ligger underholdningsverdi i Kampen om Algerie. Man sitter stadig lamslått av hvordan Pontecorvo har løst filmen på. Han lager en nøytral og skremmende virkelighetsnær framstilling av en særs omstridt konflikt som får en til å stille seg spørsmål om hvordan dette kunne vært mulig på 60-tallet. Kampen om Algerie er en fortreffelig historisk film og et eksempel på hvordan eldre filmer fortsatt kan inspirere og imponere. Kampen om Algier / La battaglia di Algeri – Regi av Gillo Pontecorvo. Med: Brahim Hadjadj, Jean Martin, Yacef Saadi. Land: Italia/Algerie. År: 1966. Spilletid: 2t 1min
31. Ungarn – Sauls sønn
Under andre verdenskrig blir Saul tvunget til å arbeide for SS som en del av «Sonderkommando». Da han finner et lik han tror er sønnen hans starter en febrilsk jakt på en rabbi
«Respect» – Ikke Aretha verdig
En tam film om en sanger som var alt annet enn det.
The World to Come – Midt på treet i 1856
På en liten gård i Schoharie County bor paret Abigail (Katherine Waterston) og Dyer (Casey Affleck). Året er 1856 og det er vinter, nettene er iskalde og det samme er dagene. Vi får vite at datteren deres gikk bort året før og det er tydelig at dette preger dem sterkt fortsatt. En dag kommer det er kjerre forbi med de nye innflytterne på en gård oppi lia. Det er et par som i likhet med Abigail og Dyer heller ikke har barn. Kona Tallie (Vanessa Kirby) fanger oppmerksomheten til Abigail med en gang, og de to skal få et veldig nært forhold framover. Noe av det første man legger merke til med denne filmen er sideforholdet og det kornete bilde. Det er tydelig at den skal føles gammel ut, men de beholdt fortsatt fargene. Også dialogene er åpenbart skrevet med en tanke om autentisitet. Dette for min del trakk heller ned opplevelsen ettersom dialogene ble langtekkelige og nærmest kleine. Sideforholdet og det kornete bilde derimot synes jeg var en fin vri. Noe annet som var ikke bar fint, men vidunderlig var musikken. Helt nydelig! Filmen er lagt opp som en dagbok og Abigails stemme høres gjennom hele ettersom hu gjenforteller hendelser gjennom året. Jeg er ærlig talt ikke helt bestemt på hva jeg synes om dette. På en måte kommer man nærmere Abigails sinnstilstand og kommer nærmere karakteren. Noe som absolutt trengs med den flate dialogen som gir oss lite å relatere til. På den andre siden ble filmen kanskje litt oppstykket og introduksjonen av dagene i dagboka ble litt repetitivt. The World to Come er absolutt en film som man kjenner litt i hjerterota. Dynamikken mellom Tallie og Abigail er fantastisk. De gjør opp for dialogen i de små detaljene i kroppsspråket sitt og man blir fort glad i forholdet deres. Men når alt kommer til stykket så føler jeg at filmen dessverre falt litt flat. De høyeste toppene og laveste dalene var ikke der jeg kunne ønsket det. The World to Come – Regissert av Mona Fastvold. Med Katherine Waterston, Vanessa Kirby, Christopher Abbott og Casey Affleck. Aldersgrense: 9 år. Spilletid: 1t 45min. Land: USA. Norgespremiere: 06.08.2021.
«Demon Slayer: Mugen Train» – Langt fra Poirot, men fortsatt rå!
I en verden hvor menneskeheten er stadig trua av blodtørste demoner er det noen få som har tatt opp kampen for menneskets overlevelse. Disse kalles demonjegere og i rankene deres er det de ni «søylene» som er på toppen av hierarkiet. Ganske langt nede på rangstigen finner vi vår helt Tanjiro og hans kompanjonger. Demon Slayer: Mugen Train er det neste kapittelet i deres reise. De har fått i oppdrag å slå seg sammen med Flamme-søylen Rengoku for å undersøke en rekke forsvinninger på toget. Demon Slayer: Mugen Train er nå den mest innbringende filmen i Japans historie, og gjør det svært godt i resten av verden og. Filmen bygger videre på den første sesongen med Demon Slayer, noe som gjør det vanskelig å skjønne seg helt på universet med mindre man har sett denne. Samtidig som dette er en liten ulempe, så tror jeg fremdeles at de tjener på å gå rett på sak i filmen. En eventuell recap eller forklaring hadde nok gjort filmen langtekkelig. Publikumsresponsen sier også noe om hvorvidt mer bakgrunn er nødvendig, med så mange visninger og så bra respons tyder det ikke på det. Det er flere ting som slår meg med Demon Slayer: Mugen Train. Animasjonen er utrolig forseggjort og rett og slett fin. Den gjør høyner spenninga når det er action og gjør enhver følelsesladd scene enda finere. Det samme kan egentlig sies om musikken og, utrolig flott. En annen ting som slo meg, var hvor fort og godt personlighetene til karakterene ble introdusert. Dette kan nok være mye av grunnen til at filmen ble en så stor suksess til tross for at den bygger på serie. Personlighetene ble også flott utdypa igjennom filmen og da den virkelige slåsskampen tok sted var man plutselig helt med. Noe som ikke satt helt greit med meg var hvordan Demon Slayer: Mugen Train gjør det som film. Lengden var det eneste som tilsvarte en spillefilm, ellers kjentes det nesten litt ut som en for lang anime-episode. Når det er sagt så var det en fornøyelse å se den, men kanskje ikke den beste kinofilmen. Demon Slayer: Mugen Train er absolutt noe å få med seg hvis man ser etter noe litt annerledes. Spesielt hvis du liker animasjonsfilm er dette et godt alternativ. Hvorfor den slo rekorden for mest innbringende film i Japan er vanskelig å si. Den er ikke å sammenlignes med de mange sjarmerende filmene til Miyazaki. Alt i alt en morsom film som jeg mener er verdt å få med seg, men er fort ikke alle som interesserer seg for sånt. Demon Slayer: Kimetsu no Yaiba the Movie: Mugen Train – regissert av Harua Sotozaki. Spilletid: 1t 57min. Land: Japan. Norgespremiere: 04.06.2021. Skuespillere: Natsuki Hanae, Akari Kitô, Hiro Shimono, Yoshitsugu Matsuoka. Aldersgrense: 12 år.
«Nobody» – Bob Odenkirk som Kevin McCallister fra helvete
I forstaden bor det en vanlig kjernefamilie bestående av mor, far, sønn og datter. Faren heter Hutch, og er på overflaten en alminnelig fyr. Han har en vanlig jobb og typiske rutiner. Likevel tyder det på at det er noe som ikke helt fungerer i livet til Hutch, noe som ikke stemmer. Han trenger en skikkelig katarsis, og dette oppnår han gjennom å banke driten ut av en gjeng pøbler. De viser seg nemlig at Hutch pleide å leve et helt anna liv, et liv som en vandrende statlig eid makuleringsmaskin for kjeltringer. Som stor fan av både Breaking Bad og Better Call Saul må jeg ærlig innrømme at jeg var litt spent på den filmen her. Selvfølgelig spent for å se Bob Odenkirk gå helt «John Wick» på en haug russere. Veit ikke hva jeg forventa, men jeg nøyt det. Filmen er akkurat det man ser for seg egentlig. Det er nødvendigvis ikke er en dum ting, men du finner ikke noen overraskelser her. Den er tettpakka med feite slåsskamper, skuddvekslinger, blod og klisjeer, men det kan være sabla god tv iblant. En genistrek filmskaperne har gjort er å lage historien så simpel som overhodet mulig, slik at de bare kunne fokusere på ansiktsmosing og beinbrekking. For å gi et bedre bilde på hvordan filmen er, kan jeg si det at det føltes ut som en trailer til en actionfilm på en og en halv time. Sånn skikkelig hjernetyggis av en film. Alle forsøkene på humor fungerte svært dårlig, men det var flere punkter hvor jeg humret godt. Det er vanskelig å holde seg når Saul Goodman, Doc Brown og RZA plaffer ned en skokk russere. Dette er en typisk actionfilm som vinner på nettopp det at den ikke prøver å være noe anna. Det er tydelig at de har satsa hardt på voldsscenene, og resultatet er en lett fordøyelig, men like lett forutsigbar film. Er man glad i actionfilmer så er Nobody en film man burde få med seg på kino kanskje, men kan garantere at du ikke får et nytt syn på livet akkurat. Tenker også at Bob Odenkirk gjerne kan erstatte Liam Neeson i meningsløse actionfilmer framover, det hadde vi alle hatt godt av. Nobody – Regissert av Ilya Naishuller. Spilletid: 1t 32min. Land: USA. Norgespremiere: 28.05.2021. Skuespillere: Bob Odenkirk, David Leitch, Connie Nielsen, Christopher Lloyd, RZA. Aldersgrense: 15 år.
«Promising Young Woman» – Følelsesladd bombe av et hevnplott
Cassandra Thomas (Carey Mulligan) er en 29-år gammel barista med en unik hobby på nattestid. Hver natt later hun som at hun er for full på en nattklubb. Hver natt kommer det en mann bort for å hjelpe, og hver natt prøver de å ta henne med hjem. Med en gang det går for langt dropper Cassandra skuespillet og setter de skikkelig på plass. Motivet hennes for dette har røtter i en tragisk hendelse da Cassandra studerte medisin med bestevenninna Nina flere år tilbake. Promising Young Woman er en film som drar deg rett inn. Med catchy musikk og en hovedperson som blir kjapt etablert, glir man rett inn i universet. Det er Carey Mulligan som har fått rollen som antihelten Cassie, og denne utfyller hun mer enn godt nok. Filmen er gjennomgående spennende og tar oss med på emosjonelle oppturer og nedturer i livet til Cassie. Her spiller Carey Mulligans skuespill en sentral rolle som gir Cassie dybde heller enn at hu faller flat. Jeg hadde mange tanker og spørsmål rundt tematikken i filmen. Den tar opp dette med samtykke for å vekke oppmerksomhet. På den ene siden kommer budskapet utrolig godt og nyansert. Det er tydelig at regissør Emerald Fennell vil få frem hele bildet når en slik situasjon inntreffer og at konsekvensene ofte er på flere sine skuldre. På den andre siden sitter jeg igjen med et dårlig inntrykk av hvordan denne problematikken ble tatt opp. Det føles litt feil å lage Hollywood-film ut av sånt. Med fem nominasjoner og en seier under Oscar-utdelinga er dette lett en av de store fra i år. Dette er absolutt en film som er verdt å se, vil til og med påstå at det er en film folk burde se. Den er original, entertaining, morsom og trist. Rett og slett en skikkelig god kinofilm. Nei, det er ikke en «jentefilm», voks opp. Hvis du synes det ser ut som en «jentefilm», så er det kanskje akkurat du som burde se den. A Promising Young Woman – Regissert av Emerald Fennell. Spilletid: 1t 54min. Land: USA. Norgespremiere: 21.05.2021. Skuespillere: Carey Mulligan, Laverne Cox, Bo Burnham, Alison Brie, Molly Shannon. Aldersgrense: 15 år.