Ukens Netflix Anbefaling: «Bo Burnham: Make Happy»
En film er kanskje vanskelig å sette på noen ganger, men et standup-show på rett rundt timen er lettere å fordøye, og med Bo Burnham samtidig en unik opplevelse.
«Sommerfugler» – Ikke særlig latterlig
Etter å ha blitt kontaktet av sin syke far, må Cemal få med seg sine to fremmedgjorte søsken og overbevise dem om å reise tilbake til barndomshjemmet for å si farvel. Det dysfunksjonelle familieforholdet tærer på, og de tre må prøve å samarbeide for å hedre sin far.
Ukens Netflix Anbefaling: «Paprika»
Med animasjon i verdensklasse, er Paprika en utfordrende og annerledes film. En fornøyelig 90-minutters opplevelse og en fin vei inn i japansk animasjon for de uinnvidde.
«Widows» – Halvt samfunnskritikk, halvt heist-film, helt ypperlig
Hva har regissøren bak 12 Years a Slave og forfatteren bak Gone Girl til felles med et britisk krimdrama fra 1980-tallet? Svaret er den stjernespekkede og ypperlige nye thrilleren Widows.
Ukens Netflix Anbefaling: «Remains of the Day»
Er man fan av Downton Abbey, Anthony Hopkins og detaljrikt skuespill og historie, så er Remains of the Day lett å anbefale.
«Overlord» – Underveldende popcorn-underholdning
Etter å ha så vidt overlevd hoppet over Frankrike, må en liten gruppe fallskjermjegere ta seg inn i en kirke og ødelegge en radio-installasjon for å assistere den allierte invasjonen av Europa på selveste D-dagen.
Ukens Netflix Anbefaling: «Dredd»
Så alt for ofte finner vi en klassiker som har overlevd i generasjoner etterfulgt av en middelmådig nyinnspilling. Det er derfor moro å finne eksempler på det motsatte. Judge Dredd fra 1995 er en film ingen kunne ønske de hadde sett, og ble nyinnspilt i 2012 som den blodige satiriske action-perlen Dredd, som så alt for få har fått med seg. Den originale Judge Dredd kom ut i 1995 til kritikers og publikums universale misnøye. Sylvester Stallone fikk som et resultat en Golden Raspberry for verste skuespiller, uten tvil en verdig tildeling, da dette må være en av Stallones verste prestasjoner (som sier sitt) i en av tidenes verste filmer. I sterk kontrast finner vi den relativt ukjente Dredd fra 2012. Det visuelle språket alene er nok for at alle burde kaste seg over denne filmen. Vi åpner med Karl Urbans raspete stemme over bilder av Mega City One: et konglomerat av amerikanske østkystbyer samlet til et futuristisk Sodoma og Godmorra omringet av den post-apokalyptiske ødemarken. De stilistiske vidstrakte bildene introduserer oss til et sted vi øyeblikkelig forstår og som øyeblikkelig skremmer oss, en slags blanding av District 9s Johannesburg og Blade Runners Los Angeles i skittent dagslys. Etter den visuelle presentasjonen av med denne dystopiske fremtiden, kastes vi rett inn i action, vold, og store mengder blod. Dredd gis ansvar for å lære opp en ny kvinnelig rekrutt med psykiske evner, og de rykker ut til en melding om groteske gjeng-relaterte mord i en mega-skyskraper kalt Peach Trees. Det baller fort på seg for hovedpersonene da gjengen ansvarlig for mordene, med en herlig overspilt Lena Heady i spissen, tar kontroll over bygget og låser dommerne inne. Det kan dras klare sammenligninger imellom Dredd og The Raid fra 2011 – innelåst i en bygning hvor den eneste veien fremover er oppover og igjennom utallige fiender. Som en del av filmens antagonisme finner vi også dopet slo-mo, garantert funnet opp kun for kamera-effekten regissøren får leke seg med når noen inhalerer det. Hele filmen er en symfoni i kreative spesialeffekter og overspilling. Den kvinnelige rekrutten Anderson er spilt relativt bra av Olivia Thirlby, som gir et variert følelsesspekter. Dette står i herlig kontrast til Karl Urbans monotone og urokkelige tolkning av tittelfiguren. Det interessante er at der Judge Dredd har røttene sine dypere inn i tegneserien, finner Dredd opp sin egen historie og sine egne sidekarakterer. På tross av det så er det likevel Dredd som føles mest tro til kildematerialet, til den dystopiske blodige brutaliteten, til Dredd som en manifestasjon av loven (som aldri tar av seg hjelmen) mer enn en faktisk karakter. Sant skal sies at, utenom å være basert på den samme tegneserien, så har ikke Judge Dredd og Dredd særlig mye med hverandre å gjøre, men det er fortsatt en artig sammenligning. Noen ganger kan små moderne perler blomstre frem på tross av tidligere fiaskoer. Noen ganger det nye verd å se, og det gamle best å glemme. Dredd er en cheesy B-film i 80-talls stil med moderne effekter og bedre skuespill. Den er allerede som en kultfilm å regne, og holder ingenting tilbake i sin korte og tettpakkete 95 minutters spilletid. Her er det bare å dykke ned i popcornet og nyte hver eneste punchline! Dredd er tilgjengelig på Netflix, og Judge Dredd er ikke å få tak i noen steder noensinne, bare glem det. Dredd – regissert av Pete Travis; med Karl Urban, Olivia Thirlby, Lena Heady; Land: USA 2012; Spilletid: 1 t 35 m; Aldersgrense 18 år
«Gåsehud 2: Monsterkvelden» – Uinspirert avfall pakket inn i 90-talls nostalgi
At filmen er oversatt til Gåsehud og ikke til Grøsserne er jo i seg selv et stort feiltrinn. Idiotien stopper ikke der, dessverre.
Ukens Netflix Anbefaling: «Låt den rätte komma in»
Låt den rätte komma in er perfekt for det gryende høstværet, med en troverdig blanding av søt barnslig kjærlighet og overnaturlig ubehag.
Ramaskriks Gullmedalje: «The House That Jack Built»
For fans av Lars Von Trier så er det bare å glede seg til The House That Jack Built kommer på norske kinoer i februar. For alle andre er dette en film å være var for, og som mange kommer til å hate.