«Elskling» – «Har du alltid vært redd for å bli forlatt?»
En norsk fortelling om Kjærlighet og familie.
“The Crow” – En gang kultklassiker skal nå tilfredsstille massene.
En remake som ikke står opp mot originalen!
«Late Night With The Devil» – Startet bra, så kom spesialeffektene
Satanisk tv-show med David Dastmalchian i hovedrollen
«Et utfordrende år» – Tatt av kvinnen?
«Et utfordrende år» (fransk; «Une année difficile») holder seg fint innenfor sin forventning av en fransk film drevet av slapstickhumor og dramatiske gestikuleringer. Noen øyeblikk har sin sjarm, men alt i alt mangler filmen futt, og originalitet.
«Dancing Queen» – en applaus for inspirerende jenter!
En herlig hyllest til den eldre garden av kunstnere og en varm velkomst til de nye.
«Elizabeth – Et portrett av en dronning» – Sukkersøt glasur på en litt tørr kake.
Man kan ha mange ulike oppfatninger av dronning Elizabeth basert på hva hun har gjort, og stått for gjennom mange år på tronen. Filmen er, uavhengig av dette, en underholdende kompilasjon
«After Ever Happy» – Farlig kjærlighet, med vekt på farlig
Tessa har nettopp flyttet ut og skal begynne på universitetet, og ikke lang tid etter møter hun Hardin, som er starten på deres lange, og intense, romanse.
«Natt i Paris» -ung, forelsket og vettskremt
Marion er en 18 år gammel jente som vi følger da hun vandrer gjennom Parisernatten. På denne dagen er det 5 år siden hennes eldre søsteren døde, og Marion har ingen intensjon om å dra hjem til moren sin og sørge. Marion bruker tiden til å henge med venner, og etter hvert flere tilhengere av natten, blant annet Alex (Tom Mercier), på en fest. Sammen relaterer de til hverandres indre følelsesliv og nattens bekymringer, samtidig som flere hendelser utfolder seg mens de blir kjent. Natt i Paris (Ma Nuit) føles veldig drømmende, poetisk og kanskje litt klisjefylt. Marion (Lou Lampros) faller litt i den klassiske rollen som «mystisk-fransk-blondine», mens Alex blir en romantisk interesse som muligens kan nå henne på en annen måte enn noen andre hun har møtt. Han drar henne litt ut av skallet i løpet av kvelden og blir på dette viset en karakter som er der litt for å hjelpe Marion sin personlige vekst. Regissør Antoinette Boulat har selv adaptert historien til filmen, som er hennes regidebut som premierte på Filmfestivalen i Venezia i 2021. Tidligere har hun jobbet som casting director på filmene Bergman Island og The French Dispatch. En film som utspiller seg på kun en kveld er ingenting nytt, og den kan på noen måter føles litt som en fransk versjon av filmen Før Soloppgang. Måten Boulat har løst dette på er likevel både interessant og underholdene, og skiller seg ut da Natt i Paris er veldig annerledes med de unge menneskene møter. Filmen er fullt av nydelige bilder med atmosfæriske skildringer av byen, og passer særlig med de unge karakterene vi sakte blir kjent med gjennom vandringen. Marion romantiserer det å gå gjennom nattens mørke i dype tanker. Hun lærer likevel at det ikke alltid er slik en ser det for seg, og at natten bærer med seg skumle situasjoner. Balansen mellom hennes usikkerhet og naivitet, mot hennes poetiske skildringer og dype følelser gjør karakteren veldig ektefølt. Vi ser også kveld og nattelivet til unge mennesker i paris, hvor dop møter klubbing og alkohol. Uten å ha særlig mye erfaring med å være 18 år i dagens paris, er det mye ektefølte skildringer. Vandring, henging og festing. Selv om filmen vipper mellom mellom å være en klisjé og interresant, kan jeg si at er Natt i Paris er nostalgisk. Om man kjenner seg igjen eller ikke er det mye ved å være ung som Boulat har greid å vise gjennom hovedkarakteren Marlon. Natt i Paris, Ma nuit. Regissert av Antoinette Boulat med Lou Lampros og Tom Mercier. Spilletid: 1t og 28 min. Land: Frankrike.
«Uten Skyld» – Kvinne i kamp
Uten skyld (Ballad of a White Cow) er regissert av ekteparet Maryam Moghaddam og Behtash Saneeha, og er en Fransk/Iransk produksjon. Vi møter Mina (Maryam Moghaddam) med sin syv år gamle datter Bita (Avin Poor Raoufi) som bor i Iran. Hun er alenemor og sliter med å betale leien. Hennes ektemann er blitt henrettet og vi finner etterhvert ut at mannen hennes har blitt feilaktig dømt. Mina får kun minimal kompensasjon, men ønsker at noen skal ta ansvar og innrømme feilen. Hun blir så oppsøkt av en mann, Reza (Alireza Sanifar), som påstår å være en venn av ektemannen hennes. Filmen baserer seg i stor grad på en mengde utfordringer Mina møter på. Hun blir en sterk kvinnerolle som for meg er ettertraktet i filmer om urett. For en dramafilm skulle jeg likevel ønske det ble et sterkere bånd mellom de få kvinnene vi møter. Det er også verdt å nevne at problemene i filmen kommer av mennene, som tar en stor plass i Mina sitt liv. Mina blir en forkjemper i et land med lang vei å gå for kvinners rettigheter, og absolutt ikke den eneste med slike problemer Mørke farger, minimale rekvisitter og lange tagninger fungerer godt i å få frem de dystre temaene. Kinematograf Aman Jafari gjør en god jobb i å ikke skygge tematikken i filmen, men lar heller de sterke scenene tale for seg selv. Bak fortellingen om svik, tillit og sorg er det også sterke temaer om lover, urett, klasseskille og dødsstraff. Resultatet er en rørende film. Vi ser Mina både i rollen som sterk og sårbar, som gjør den utrolig frisk. Maryam Moghaddam gjør en strålende opptreden som både skuespiller og regissør i en film som både er underholdende og sterk. Ballad of a Wite cow. Regissert av Maryam Moghaddam og Behtash Saneeha. Med Avin Poor Raoufi, Maryam Moghaddam og Alireza Sanifar. Spilletid: 1 t og 45 min. Land: Frankrike og Iran. Premiere: 06. mai.
«Snøleoparden» – euforiens jakt
Naturfotografen Vincent Munier og skribenten Sylvain Tesson ligger i gresset og titter ut over fjelllandskapet i Tibet. de har ligget og speidet i 2 dager og prater om hvilke tanker som kommer opp når man ligger i teltet på fjellet og alt man kan gjøre er å tenke. De er nemlig på jakt etter alt de kan se og dokumentere av ville dyr i fjellene. Snøleoparden (La Panthére Des Neiges) handler om disse to mennene, med Marie Amiguet bak kameraet, som utforsker relasjonene mellom mennesker og villdyr på en sprø jakt etter det utrolige sjeldne synet av snøleoparden. Filmen gir oss utrolig vakre naturbilder av dyrelivet i de tibetanske fjellene, nok til å ta pusten fra deg. Samtidig får vi høre tankene og se blikkene til Munier og Tesson som observerer livet som omringer dem. Vi hører deres tanker om mennesket og tilværelsen – og veien mot menneskers ødeleggelse av naturen. Den franske forkjærligheten for poesi og store ord kan til tider bli litt klisjefylt, men fungerer til slutt som en form for ode til denne naturen vi er så distansert fra. Jeg vil særlig nevne Amiguet og Munier sine bilder, med en renhet og egenhet som virkelig fanget meg. Soundtracket fra Nick Cave og Warren Ellis fanger godt følelsene rundt å se noe så storslått og farlig, på en måte hvor man blir påminnet om respekten disse dyrene ikke bare fortjener, men selv krever at du gir dem. Med poesi og skildringer greier filmen å fortelle en historie om dyrene, menneskene og verden vi lever i. Jeg ble fascinert og rørt av filmingen, og fanget av poesien Tesson leverte. Inspirerende og tankevekkende som den er, vil jeg anbefale den for de som ønsker å la seg overraske. Snøleoparden: Frankrike, 2022. Regissert av Marie Amiguet, med Vincent Munier og Sylvain Tesson. 1t 32m. Premiere 1.4.22