Bli medlem

Forfatter: Ylva Haagensen-Løkke

«Luzzu – fiskeren fra Valletta» – Faller i fisk

Det er et ordtak som sier at om man gir noen en fisk, så er de mette i en dag. Dersom man lærer dem å fiske, derimot, da er de mette resten av livet. I Luzzu får vi se at ordtaket ikke helt stemmer overens med virkeligheten. Jesmark er så maltesisk som det er mulig å bli. Han har aldri vært utenfor Malta, og familien hans har fisket i områdene rundt hovedstaden i mange generasjoner i den samme, slitte «luzzuen» – en tradisjonell maltesisk fiskebåt med øyne malt på baugen og sterke farger. Jesmark får vite at den unge sønnen hans er undervektig. Brått blir det behov for mer penger enn en uheldig fisker har tilgang på til ekstra kaloririk morsmelkerstatning. Luzzu er en historie om en mutt, men desperat far som vil krysse grenser og bryte med tradisjon for å gi sønnen et godt liv. Det er noen aspekter å like ved Luzzu, men de er ikke egentlig knyttet direkte til produksjonen. Selv uten gjennomtenkt kinematografi vil nok Malta fremstå som en slags eventyrøy. Bilder av havner med fargerike luzzuer er som tatt rett ut av en reisekatalog for Tui eller Ving, og den evige Middelhavsvarmen er til å ta og føle på. Uheldigvis har filmen lite annet å vise frem. Historien er usammenhengende og umotivert sammensurium av scener hvor de prøver å få salg av pigghå til å virke som salg av narkotiske stoffer i skumle bakgater. Det legges et grunnlag for en historie om en mann som trosser alt for å redde sønnen sin, men realiteten er at faren er mer opptatt av å krangle med svigermor enn å skaffe penger. De «drastiske» stegene han tar for å tjene penger er så vidt utenfor lovverket, men fremstilles som mafiavirksomhet. Etter hvert forsvinner faren for konsekvenser fullstendig, og historien handler egentlig om en far som ikke gjør spesielt mye mer enn absolutt minimum for sønnen. Alle karakterer innehar hvert sitt personlighetstrekk i ekte Snehvit-stil; Jesmark er uten tvil «Grumpy», kompisen hans som prøver å holde ham gående er «Happy» og som seer er du garantert «Sleepy». Dvergene i Snehvit reddes derimot av god kjemi, noe skuespillerne i Luzzu mangler fullstending. Kanskje det skyldes den usedvanlig stive og forvirrende dialogen eller kanskje det er slapt skuespill. Uansett er det distraherende. Filmens viktigste bidrag for min del er at jeg har lært både hva en «luzzu» og en pigghå er. Luzzu – Regissert av Alex Camilleri. Med: Jesmark Scicluna, Michela Farrugia, og David Scicluna. Spilletid: 1 time og 34 minutter. Land: Malta. Aldersgrense: Tillatt for alle. Norgespremiere: 04.03.22.

«Neptune Frost» – Anti-alt

Se for deg at noen fyller Marx’ Kapitalen med hackervokabularet fra en introduksjonsvideo til internettet cirka 1990-tallet. Deretter setter de handlingen til det som trolig er et slags futuristisk Rwanda hvor trærne har kretskort festet oppover stammene, og folk har tastaturtaster limt på klærne. Vel, da er du fremdeles ikke helt i nærheten av å beskrive «Neptune Frost», verdens mest tettpakkede film. Neptune Frost handler i overflaten om Neptune, en intersex hacker, som etter å ha tatt livet av en prest flykter fra hjembygda, og Matalusa, en gruvearbeider omgjort til en hacker og leder av motstandsbevegelsen. De former et hackerkollektiv hvor de hacker seg inn i diverse institusjoner – banker, store selskaper, du vet, the Man med stor M. Under overflaten derimot, er det tettpakket med ideologi og samfunnskritikk. Det er Marxistiske perspektiver på gruvearbeidet og arbeiderklassen generelt, kritikk av det binære kjønnssamfunnet, anti-kolonialisme og sikkert en haug andre temaer som forsvant i den absolutte absurde verden filmen etablerer. Det føles uvanlig at en film legger så lite skjul på ideologisk standpunkt og at den presenterer så ekstremt mange standpunkt innenfor 1 time og 45 minutter, men det funker. Man får anti-kapitalismen trykket ned i halsen, men du setter pris på det. Det er definitivt ting det er mulig å kritisere i Neptune Frost. For eksempel, blir jeg innimellom dratt ut av filmens illusjonen. Produksjonen er åpenbart lavterskel og lavbudsjett, og tid tider gir den følelsen av å være en lang studentfilm; det er ingen grenser hvor mye superlim de må ha brukt i produksjonen. Men man tager hvad man haver, for historien skinner uansett gjennom. Har jeg nevnt at det er en musikal? Denne kaotiske, politiske smeltedigelen understrekes med fengende rytmer og rap. Musikken er en perfekt kompanjong til det urolige visuelle, og er uten tvil noe av det sterkeste ved filmen. Neptune Frost er dypt ideologisk og usedvanlig nyskapende. Den er mest sannsynlig ulik alt man har sett før, og det sier jeg i den mest positive forstand. Neptune Frost – Regissert av Anisia Uzeyman og Saul Williams. Med Cheryl Isheja, Bertrand Ninteretse, Eliane Umuhire og Elvis Ngabo. Spilletid: 1t og 45min. Land: USA. Norgespremiere: 20.10.2021

«Sovekupé nr 6» – Enemies tog lovers

Da Laura, en finsk arkeologistudent, tar toget nordover fra Moskva for å se titusen år gamle helleristninger, møter hun Ljoha, en på mange måter stereotypisk gruvearbeider.

«Lille jente» – Girl Meets Cruel World

Det kan virke som om Frankrike på mange måter ligger bak oss i diskusjoner rundt mennesker med kjønnsdysfori. Der jeg vil anta de fleste i Norge har hørt om eller kjenner folk født i feil kropp, virker temaet mer tabubelagt og misforstått i samfunnet rundt Sasha og familien hennes

«De Uskyldige» – Verdens mest misvisende tittel?

Manusforfatter og regissør Eskil Vogt er ikke fremmed for den psykologiske thrilleren. I 2017 skrev han manuset til Joachim Triers Thelma som satte spor i norsk skrekkfilmhistorie med overnaturlige og dypt ubehagelige grøss. Jeg mener at Vogt med De Uskyldige fortsetter i det samme, gyselige sporet som den gang. De Uskyldige handler grovt fortalt om ni år gamle Ida (Rakel Lenora Fløttum) og hennes ikke-verbale, autistiske storesøster, Anna (Alva Brynsmo Ramstad). De flytter med familien inn i en blokk i det som kan være hvilken som helst forstad på Østlandet. Ida og Anna blir raskt kjent med to andre barn fra området, Benjamin (Sam Ashraf) og Aisha (Mina Yasmine Bremseth Asheim), og de fire finner raskt ut at det er noe unormalt ved relasjonen deres. Små, barnslige påfunn blir dødelig alvor. Som med alle psykologiske thrillere ligger ikke spenningen i frykten for et monster, men frykten må genereres av andre elementer i filmen. I De Uskyldige er det umulig å ikke nevne effekten de gode skuespillerprestasjonene har på det endelige utrykket. Hovedrollene spilles av relativt unge skuespillere uten tidligere erfaring. Det er derfor desto mer skremmende når de spiller så godt at hårene reiser seg på armene. Jeg tror de fleste kjenner til hvor uhyggelige barn kan være (se: The Shining, The Grudge, The Exorcist osv.). Barna er på sitt aller mest uhyggelige her i trange blokkleiligheter og kjellerboder. Uhyggen skapes av kontrasten mellom en vanlig oppfatning av barn som bokstavelig talt uskyldige og hendelsene som utfolder seg på lerretet. Jeg må innrømme at jeg ikke er noen stor tilhenger av psykologisk thriller, og at det dype kroppslige ubehaget man får av å vite at noe tragisk er rett rundt hjørnet ofte truer med å tvinge meg ut av kinosalen; jeg forlot faktisk salen under en visning av Thelma i 2017. De Uskyldige skaper en bedre balanse mellom ubehag og nysgjerrighet som holdt meg fast i stolen og i salen. Balansen handler til dels om en fengende historie og et innlevd ønske om å vite hvordan historien ender, men også om at De Uskyldige er et godt stykke filmkunst. Filmen har godt skuespill, slående vakker kinematografi og musikk som fanger og forsvinner inn i historien. Det er påfallende hvor skummelt det kan være i en forstadsblokk midt på lyse dagen. De Uskyldige – Regissert av Eskil Vogt. Med Rakel Lenora Fløttum, Alva Brynsmo Ramstad, Sam Ashraf og Mina Yasmine Bremseth Asheim. Aldersgrense: 15 år. Spilletid: 1t 57min Land: Norge Norgespremiere: 03.09.21