«Happening» – Hva hadde du gjort?
I Frankrike ble loven om lovlig abort først satt etter en prøveperiode på to år, da den endelig ble permanent var året blitt 1979. Den siste kvinnen som ble henrettet med giljotinen var Marie-Louise Giraud. Hun ble myrdet for å ha hjulpet 27 kvinner med å ta abort.
«The Medium»- Thailandsk Eggerøre
Gjengen bak filmen holder ikke tilbake når de stiller med en skrekkfilm som kan begeistre selv den mest kritiske horror fan.
«Costa brava, Lebanon» – Kjærlighet under krise
Lebanon opplever en krise, byen i Beirut fylles med søppel og de vet ikke hva de skal gjøre av det. En
familie med en mor, far og deres to døtre lever av landet de eier langt opp i fjellene.
Kosmorama 2022 – Førehandsomtale
Fra den 7. til 13 mars pågår Kosmorama, og i år er det endelig fysisk nok en gang! I år har Jump Cut fått mulighet til å sende 4 skribenter, som er veldig gøy, og redaktør Jonas og Nora har tatt en kjapp kikk på programmet nå rett før festivalstart. Nora: Etter å ha tittet meg nedover på årets filmpogram er det et par filmer som fanget mininteresse! I filmen «Happening» møter vi en ung jente (Anna) som studerer på universitet iFrankrike. Hun har havnet i en knipe som ser ut til å kunne koste henne utdanning ogfremtiden hun hadde sett for seg. Hvordan hun prøver å navigere seg gjennom livet og finneløsninger er filmens driv. Et spennende utgangspunkt for en film, hvor man får et innblikk iunge menneskers liv i 60-tallets frankrike. Filmen er i kategorien Samfunn som gjør megspent på hva den har å vise! «Costa Brava, Lebanon» tar for seg familievansker og drømmen om et bedre liv i ennærliggende fremtid. Familiefokus og klasseskille er temaer som gjør denne filmen særliginteressant og en av mange filmer jeg også gleder meg stort til å se på årets Kosmorama! Jonas: Kosmorama er endeleg tilbake i eit fysisk format, og som vanleg kjem filmfestivalen med eit variert og spanande utval med filmar over heile linja. Eg har allereie sett ein av filmane, nemleg «Alle hater Johan«, og kan anbefale den med god samvit. Alle hater Johan er eit søtt og mørkt bygdedrama med manus av Erlend Loe, og Pål Sverre Hagen i rolla som Johan er veldig gøyal. Hallvar Witzøes fyrste spelefilm er også åpningsfilmen på Kosmo i år, så dermed må du skaffe deg bilettar snart om du skal få den med deg under festivalen. Det er kanskje litt keisamt, men den andre filmen eg ser mest fram til å sjå er «Belfast«, avslutningsfilmen, då «Kaptein Volkonogov unslipper» utgår av programmet. Belfast er Kenneth Branagh sitt nyaste kostymedrama, satt til den nord-irske hovudstaden og basert på Branagh sitt eige liv. Det er eit slags ‘Roma‘. Eg gledar meg til å sjå kva Branagh får til når han ikkje adapterer ei allereie skriven historie, og med kunnskap om alle nominasjonane filmen fekk ved årets Oscar-utdeling så verkar Belfast som noko å få med seg.
«Alle hater Johan» – Satirisk bygdedrama
Verda har endra seg noko kolossalt dei siste 80 åra. Nasjonsbyggingprosjektet etter andre verdskrig lærar opp ein til å sjå på Noreg som eit lite land som vart endra då olja kom. Og kvar er dette meir tydeleg enn på bygda? «Alle hater Johan» er ei bygdeforteljing som følg han Johan (Pål Sverre Hagen), som er nettopp hata. Med kommunistiske foreldre og ei ufin vane til å sprenge endar Johan opp som eit naturleg offer for barn og vaksne med mindreverdskompleks. Me følg Johan sitt liv frå start til ende, gjennom alle prøvingane han har vore utsett for. Johan er ein slags ‘dynamitt-Harry’-type, som frå sine foreldre (som var sabotørar under krigen) har opparbeida ei interesse og kunnskap om å sprenge ting (og folk). På skulen vart det openbart at han ikkje er som alle dei andre. Johan vart rett og slett eit kollektivt mobbeoffer: ein landsbyidiot. Regissør Hallvar Witzø har skapa ei grunnforteljing der han vil bidra til å forstå kva vil det seie å være annleis når ein er del av eit innestengd bygdesamfunn. Då etter ei ulukke som snur Johan si lagnad har han ikkje noko anna val enn å fere til Amerika der han gjer om hobbyen sin til eit yrke og vart ein ‘demolition-man’. Satt til øya Titran på trøndelagdskysten, Alle hater Johan oppsummerar 70 år med kulturell utvikling på 100 minutt. Eit lite fiskever som er utan tilknyting til fastlandet; Titran vart for meg ein lett stad å forstå seg på, ettersom eg er frå ein liten vestlandsstad som lenge mangla infrastruktur. Titran speglar også på eit vis korleis Noreg opererar i førehald til resten av verda. Nordmenn lev i si eiga lita boble som sjeldan og motvilleg let nye krefter inn. Kjøkenstova til Johan er kanskje det beste eksempelet eg har sett på den gjennomsnittlege bestefarstove- der sofaen er frå 80-talet, gardinene er heilt nye, skjenken nærar seg 150 år og gyngestolane er frå 2003. Dette er berre ei riktig moro forteljing som har nokre idear om korleis nordmenn funkar. No har eg med vilje unngått å røre ved det, men Alle hater Johan er ei komedie. Meininga er at du skal le når Johans foreldre sprengar seg sjølv i lufta ved hjelp av ei tysk ubåt-mine. Erlend Loe si stemme skin i gjennom båe gjennom dialogen og hendingane i handlinga. Dette samstundes som Alle hater Johan byggar vidare på Witzø sin stil av mørk humor. Ein kan kjenne igjen element då utspelar seg på ein liknande stad som den Oscar-nominerte kortfilmen hans «Atlantic Tuba». Filmar som denne og filmskaparar som Witzø, saman med Charlotte Blom (Dianas Bryllup) og Yngvild Sve Flikke (Ninjababy) visar meg at det framleis finnes eit håp om at norske komediar kan drege fram ei reaksjon frå lattermusklane. Dei er ei ny vri på ein gamal formel, den same naive komedien som «Elling» og Hamer sine filmar frå kring 20 år sidan pionerte. Eg ser veldig fram til kva Witzøe finn på neste gong. Alle Hater Johan: regissert av Hallvar Witzø. Med Pål Sverre Hagen, Ingrid Bolsø Berdal. 12 år. Premiere 25. Mars
Minimalen 2022 – Dag 3: NOR 5&6 og Ramaskrik Presenterer
Herman var aleine for dag 3, men heldigvis hadde han mange flotte kortfilmer å kose seg med!
Minimalen 2022 – Dag 2: INT1/2 og NOR3/4
Dag 2 av festivalen bydde på 4 program, og starten på INT! Herman har vore innom alle programma, og Jonas fekk sett litt: her er tankane deira om filmane dei fekk sett i dag.
Minimalen 2022 – Dag1: NOR1 og NOR2
Minimalen er i gang i Trondheim og for Herman og Jonas føregår den fysisk. Fyrste dag var dei to innom NOR1 og 2 og her er nokre tankar om programmet!
«The Last Forest» – Kort og godt om Yanomami-folket
«The Last Forest» går dypt i samfunnet på Yanomami-folket, et urfolk i Amazonas, på grensen mellom Venezuela og Brazil. Vi får et innblikk i deres levemåte, kultur, tro, og hvordan de håndterer dagens vansker samt hvordan den tidligere har vært. Filmen er veldig innlevende og oppslukende, man føler seg nesten som en del av stammen, og man tar inn den vakre naturen effektivt og godt. Mye av dette er takket kombinasjonen av både håndholdt kamera og droneskudd som viser til et uberørt men levende landskap, men lyden er det som man virkelig biter seg merke i. Regnskogen er fullt av liv, så selv om folkene tidvis ikke sier noe er scenene likevel aldri stille. Fuglekvitter, elver, og innsektsliv bidrar til dette rike lydsporet, noe som kan være prima ambientslyder å studere til. Et stort pluss i boka er også det at filmen ikke lar seg benytte av noen engelskspråklig forteller eller noe annet språk enn de innfødtes. Dette bidrar til innlevelsen man får av filmen, i tillegg til at man får følelsen av et ordentlig, ufiltrert møte mellom Yanomami og kamera. De er håndtert med en dyp respekt, og både kulturen og troen deres er veldig fascinerende selv om den er uortodoks for mange. Når man i etterkant av å ha blitt lært om Yanomami-folket får vite i filmens sluttscener hvor forferdelig de er behandlet av fremmede prospektere, skjønner man tittelen på filmen, og hvorfor skogen og kulturen må bevares, koste hva det koste vil. Et vakkert folk som vil ivareta deres område. Jeg kommer ikke på noe direkte feil med filmen, men likevel er den ikke helt utsøkt. Den kom og gikk litt, og jeg er usikker på hvorvidt den blir å sitte i meg. Den er heller ikke noe spesielt lang, med bare noen å 70 minutter som spilletid. The Last Forest er en kompetent og fin film. Den gir et godt innblikk i en kultur man kanskje ellers ville vært uvitende om. Den er verken banebrytende eller årets film, men på ingen måte angrer jeg på å ha sett den. «The Last Forest»: regissert av Luiz Bolognesi. Spilletid 77 min. 2021. Film Fra Sør.
Ghost in the Shell 2: Innocence – Ohsiis datadystopi fortsetter
Cyborg-detektiven Batou spesialpolitiet Section 9 er tilbake igjen, tre år etter hendelsene som gjorde at han mistet partneren sin «Major» i Ghost in the Shell (1995). Denne gangen er detektiven Togusa med på etterforskningen som hans nye partner etter det blir klart at flere tjenesteroboter i byen har gått berserk og tatt livet av sine eiere. Sammen begynner de å oppklare hvorfor dette kan ha skjedd, om noen eventuelt kan ha stått bak og i så fall hvorfor. Regissør Mamoru Oshii gjør mye likt som i første film. Spektakulære og detaljerte omgivelser gir liv til et massivt byunivers, mens filosofiske tanker om roboter, mennesker, minner og etikk fyller manuset. Igjen er handlingen ofte kaotisk, og det kan være krevende å henge med på hoppene i tid og rom, og mellom tanker, drømmer og virkelighet underveis. Men dette er ikke nødvendigvis så distraherende og forstyrrende som det kunne vært, og det er heller ikke sansynlig at det å være en spennende etterforskningsfilm er filmens mål i det hele tatt. Filmen er heller et tankeprosjekt om menneskehetens fremtid med teknologien. Posthuman eksistens i form av lagrede minner, skillet mellom robotikk og menneskelige organer, kunstige og ekte følelser, alt dette og mer er sentrale tematikker som filmen(e) ikke bare er interessert i, men baserer seg på i sin helhet. Innocence er ikke det sci-fi eventyret det kanskje ser ut til å være ved første øyekast. Karakterer og handling er mer et utgangspunkt for filosofiske referanser og etiske spørsmål, selv om det ikke alltid er like treffende eller forståelig i forbifarten. Det skal uansett ikke være noen tvil om at Oshiis oppfølger til den originale klassikeren er solid, og faktisk fungerer den hakket bedre. Ikke bare er selve handlingen noe mer forståelig og engasjerende, men landingen av to og tredimensjonal animasjon forsterker den allerede fantastiske visuelle stilen. «Ghost in the Shell» filmene føles aldri helt så intellektuelle og filosofiske som de tilsynelatende prøver være, men de er visuelle mesterverk som absolutt er verdt å se, spesielt om man er i humør for litt hjernetrim. Ghost in the Shell 2: Innocence (orig. イノセンス). Regissert og skrevet av Mamoru Oshii. Med Atsuko Tanaka og Akio Otsuka. År: 2004.