«Memory»- Liam Neeson gjør en ny/gammel Actionfilm!
Action-kongen Liam Neeson er tilbake på kinolerretet igjen, og denne gangen med enda en ny action-thriller. Til tross for hans tidligere antydninger om at han var lei av disse filmene så gjør han det igjen, denne gagen med Guy Pearce på laget. I Memory blir vi introdusert den gamle leiemorderen Alex (Liam Neeson). Alex,som hadde planlagt å legge opp blir overtalt til å gjøre en jobb til. Oppdraget starter bra, men Alex blir bedt om å gjør noe som går imot hans prinsipper. På den andre siden finner vi FBI agent Vincent (Guy Pearce) og hans lag som etterforsker en stor menneskesmugling sak. Når Alex går mot sine sjefer blir mange drept. Vincent som etterforsker sakene dykker dypere og dypere inn i byens hemmeligheter. Det er her de to vil møtes. Memory har veldig mange svake punkter. Det første som trekker filmen ned er historiefortellingen. spesielt i starten av filmen ble jeg lite imponert. Memory åpner med et skudd av en by med underteksten Guadalajara. etter to scener her kutter den igjen til et nytt bybilde, denne gangen med El Paso som undertittel. Etter en scene gjør filmen det samme. Nytt bybilde med ny undertekst. Dette virker veldig unødvendig og rotete. Med enkel omskriving kunne denne historien blitt introdusert på en mere effektiv måte. Denne endeløse kuttingen mellom plasser tar alt for lang tid, og jeg føler jeg blir sittende å vente på at historien faktisk skal begynne. Selve historien er ok. Jeg blir sittende hele filmen med følelsen av at jeg har sett det samme mange ganger. den er lite original og karakterene blir nesten bare en stereotype av sjangeren. Selvfølgelig vil temaer som drap, korrupsjon og smugling alltid være tilstede i denne type film, men følelsen av at de burde gjort mere ut av det sitter med meg. Den er lite original, men til tross for min kritikk så har filmen en ganske god slutt, så det blir en god oppsving der. Det viktigste aspektet med en actionfilm sier seg selv. Actionscenene må være morsomme og spennende. I Memory så er det masse action, biler blir eksplodert og politimenn blir skutt. disse scenene er ganske gode, de er ikke nyskapende men de er for all del underholdene. Liam Neeson vil alltid høre hjemme i slike scener og han er like røff som vanlig. Hvis jeg skulle sammenlignet Memory med noe så må det være en talentkonkurranse på en barneskole. Du får ikke kvalitet, de fleste innslagene er sikkert dårlige, men det kommer uansett til å bli underholdene. Det er nettopp det Memory er. Den er underholdene og morsom, men det er ikke en bra skrevet historie. Så hvis du er en fan av enkle actionfilmer så er kanskje denne filmen for deg. «Memory» Regissert av Martin Campbell. Spilletid: 1 time og 54 minutter. Skuespillere: Liam Neeson, Guy Pierce, Monica Belucci, Josh Taylor. Adersgrense: 15 år
«Paris: En kjærlighetshistorie»- en kjærlighetshistorie?
«Paris: En kjærlighetshistorie» er en fransk film fra 2021. Den er regissert av Jacques Audiard som er kjent for blant annet «Dheepan» og «Profeten I filmen møter vi Emilie, spilt av Lucie Zhang, som leter etter en ny romkamerat. Læreren Camille, spilt av Makita Samba, flytter inn og de to blir fort noe mer enn bare romkamerater. Emilie vil gjerne ha et seriøst forhold, men Camille er bestemt på at han ikke vil ha kjæreste. Senere introduseres vi for Nora, spilt av Noémie Merlant, som dropper ut av jusstudiet etter en ubehagelig studentfest. Hun starter et forhold med Camille, samtidig som hun utvikler et spesielt forhold til den såkalte Amber Sweet. De forskjellige karakterene veksler mellom å være venner, uvenner og elskere gjennom filmen. Paris: En kjærlighetshistorie er lav på plot, men fokuserer heller på karakterenes indre liv og relasjoner til hverandre. Vi ser dem være sjalu, forelsker og forbanna. Det største problemet for meg er at filmen avhenger av at man er engasjert i hvordan karakterene har det. Da blir filmen etter en stund svært uengasjerende når man for det meste er helt apatisk ovenfor karakterene. I deler av filmen er karakterene alene, og det er da jeg opplever filmen som mest engasjerende. Særlig Lucie Zhang gir en sterk skuespillerprestasjon. Scenene hvor Camille er hos faren og søsteren sin er også lyspunkt i filmen, men de engasjerende øyeblikkene i filmen er dessverre sjeldne. Visuelt sett er filmen godt gjennomført, med flere vakre svart/hvitt bilder av Paris . Jeg opplevde allikevel ikke at de visuelle grepene hjalp med å fortelle historien, og at å være filmet i svart/hvitt bare var en snarvei til å fremstå «kunstnerisk». Paris: En kjærlighetshistorie er en film med noen gode elementer, men som dessverre oftere oppleves som uengasjerende og pretensiøs. Det er vel også et dårlig tegn når filmen har «en kjærlighetshistorie» i tittelen at man aller helst vil se karakterene for seg selv. Paris: En kjærlighetshistorie. 2021. Regissert av Jacques Audiard. Med: Lucie Zhang, Makita Zamba og Noémie Merlant. 104 minutter. Premiere 6. mai 2022.
«Uten Skyld» – Kvinne i kamp
Uten skyld (Ballad of a White Cow) er regissert av ekteparet Maryam Moghaddam og Behtash Saneeha, og er en Fransk/Iransk produksjon. Vi møter Mina (Maryam Moghaddam) med sin syv år gamle datter Bita (Avin Poor Raoufi) som bor i Iran. Hun er alenemor og sliter med å betale leien. Hennes ektemann er blitt henrettet og vi finner etterhvert ut at mannen hennes har blitt feilaktig dømt. Mina får kun minimal kompensasjon, men ønsker at noen skal ta ansvar og innrømme feilen. Hun blir så oppsøkt av en mann, Reza (Alireza Sanifar), som påstår å være en venn av ektemannen hennes. Filmen baserer seg i stor grad på en mengde utfordringer Mina møter på. Hun blir en sterk kvinnerolle som for meg er ettertraktet i filmer om urett. For en dramafilm skulle jeg likevel ønske det ble et sterkere bånd mellom de få kvinnene vi møter. Det er også verdt å nevne at problemene i filmen kommer av mennene, som tar en stor plass i Mina sitt liv. Mina blir en forkjemper i et land med lang vei å gå for kvinners rettigheter, og absolutt ikke den eneste med slike problemer Mørke farger, minimale rekvisitter og lange tagninger fungerer godt i å få frem de dystre temaene. Kinematograf Aman Jafari gjør en god jobb i å ikke skygge tematikken i filmen, men lar heller de sterke scenene tale for seg selv. Bak fortellingen om svik, tillit og sorg er det også sterke temaer om lover, urett, klasseskille og dødsstraff. Resultatet er en rørende film. Vi ser Mina både i rollen som sterk og sårbar, som gjør den utrolig frisk. Maryam Moghaddam gjør en strålende opptreden som både skuespiller og regissør i en film som både er underholdende og sterk. Ballad of a Wite cow. Regissert av Maryam Moghaddam og Behtash Saneeha. Med Avin Poor Raoufi, Maryam Moghaddam og Alireza Sanifar. Spilletid: 1 t og 45 min. Land: Frankrike og Iran. Premiere: 06. mai.
«Mini-Zlatan og verdens beste onkel» – Narsissistisk terrorist
Denne filmen er en skildring av hvordan en narsissistisk og selvsentrert liten unge, gjennom grufulle handlinger og null konsekvenstenkning, kan bryte opp et vakkert kjærlighetsforhold mellom to menn. Elle (rundt 6 år gammel) er veldig glad i onkelen sin, Tommy. Plutselig en dag da hun skal besøke onkelen, banker en mann på døren. Denne mannen er Steve, og han er kjæresten til Tommy. Dette er ikke akseptabelt for Elle. Hun nekter å tillate at en voksen mann med et eget liv velger å bruke tid med det mennesket han elsker. På grunn av dette, blir vi som seer tatt med i en 1 time og 20 minutt lang prosess av Elle som konstant prøver å ødelegge forholdet mellom Tommy og Steve. Alle rundt Elle kaller henne «Mini-Zlatan». Dette kallenavnet får hun fordi hun bærer rundt på en fotball uansett hvor hun går. I de få situasjonene der hun faktisk spiller fotball, noe som kanskje totalt er rundt 3 minutter av filmen, bommer hun på mål hver eneste gang. De andre 1 timene og 17 minuttene bærer hun enten ballen i hendene eller i en pose. Hun spiller litt fotball med Steve, og gjennom hele prosessen blir hun totalt utklasset av Steve sine faktiske fotballegenskaper. Det å kalle Elle for «Mini-Zlatan» fordi hun alltid bommer på mål blir som å kalle meg Tony Robbins fordi jeg alltid blir nervøs av å snakke i timen. Denne filmen er originalt svensk, noe som forklarer hvorfor hun skal bli kalt «Mini-Zlatan». Tommy, den beste onkelen, spilles av han svenske mannen fra Exit. Siden det er en barnefilm, har hele filmen blitt dubbet over til norsk. Den norske stemmen for Tommy er Jakob Oftebro. Denne rare blandingen av kjente fjes, sammen med det tilsynelatende latterlige plottet som kun handler om at denne lille jenten skal ødelegge kjærlighetslivet til onkelen sin, gjør hele filmen om til en merkelig feberdrøm. Etter å ha brukt store deler av filmen på å enten finne ut hvordan hun skal stoppe Tommy fra å være forelsket i kjæresten sin, eller aktivt utføre handlinger som svekker forholdet, finner hun ut at Tommy ønsker å fri til Steve. Dette nekter Elle å gå med på, da hun tydeligvis er sterkt imot homofilt ekteskap??? Hver gang Tommy og Steve kysser, lager Elle et stygt fjes, dette tilsier at Elle mener at et ekteskap skal være mellom en mann og en kvinne. For å forsikre seg om at Tommy og Steve ikke får et lykkelig liv skaper hun en stor plan for å gjøre Sveve mest mulig uattraktiv. Den går som følger: Hun later som at hun er venn med Steve slik at de kan lage mat sammen. Hun får dem til å lage retten Tommy hater mest. Etter dette får hun Steve til å sovne, slik at hun kan farge håret hans i en stygg grønnfarge, etterfulgt av å totalt skamklippe ham. Senere, ved en middag der Steve skal introduseres til familien til Tommy, planter hun en prompemaskin som har både lyd og lukt. Denne får Tommy til å se veldig dum ut. Til slutt får hun dem til å synge karaoke, der Steve sin stygge sangstemme blir vist foran alle. Elle sin kroniske mentale og fysiske terrorisme som utføres mot Steve gjør at han til slutt finner ut at han heller burde fly hjem til Nederland. Dette får naturlig nok Tommy til å gråte, og FØRST DA forstår Elle at det hun har gjort kanskje ikke var det rette. Denne vanvittige realiseringen Elle opplever kommer etter godt over en time med Tommy som sier at han ønsker at de skal gå overens og at han ønsker å ha dem begge i livet sitt. Mini-Zlatan og verdens beste onkel er en skildring av hvordan et barn (SOM SÅVIDT SPILLER FOTBALL FORRESTEN) får alt for mye respekt og makt i et samfunn der hun opererer med en narsissistisk og brutal måte mot alle som ikke følger hennes instruksjoner til punkt og prikke. Karakterene rundt er flotte og dype, og det at Tommy skal bli sammen med en mann blir ikke presentert på en annerledes måte enn det ville blitt om det var med en dame. Bi-karakterene er morsomme, underholdene og snille, da de viser standard menneskelig respekt. Fortellingens innhold ønsker å få frem et veldig relevant problem i samfunnet, nemlig barn som tror de er noe. «Mini-Zlatan og verdens beste onkel» regissert av Christian Lo. Medvirkende: Agnes Colliander, Simon J. Berger, Tibor Lukács, William Spetz, Inger Nilsson. Spilletid: 1 timer og 21 minutter. Land: Sverige. Aldersgrense: Alle.
“Doctor Strange in the Multiverse of Madness” – Meget solid MCU film som nerdene vil like, men som ikke når sitt fulle potensial
Doctor Strange tukler mer med multiverset i denne filmen, de er for eksempel inne i et tegneserie univers, og et hvor de er maling. Hvor gøy er ikke det? Doctor Strange in the Multiverse of Madness henter opp historien relativt fort etter Spider-Man: No Way Home. Filmen starter med å introdusere en ny karakter med ganske unike krefter, America Chavez, spilt av Xochitl Gomez. Dette er virkelig en gøyal karakter med morsomme krefter som jeg gleder meg til å se mer av. Andre karakterer som blir introdusert i filmen som jeg også gleder meg til å se mer av er …… Neida, skal ikke spoile noe, men satan det er mange gledelig gjensyn på karakterer vi har sett før i MCU, men også en haug med nye karakterer som loker rundt i multiverset, noen som har blitt teaset over sosiale medier fra før, men også noen ordentlige overraskelser. For det er nemlig det denne filmen gjør best, og som i min mening har vært Marvel sitt beste triks siden Avengers: Endgame, altså det å spille på fan-service og det å glede alle nerdene. For det skal sies, jeg er nerd, og denne filmen gjorde meg ubeskrivelig glad. Problemet derimot, er at etter konklusjonen av “The Infinity Saga” så virker det som at MCU nesten bare spiller på fan-service og ikke på faktisk historiefortelling og filmskaping. Ikke at det her er dårlig, tvert i mot faktisk, denne filmen har sekvenser som virkelig kan gå inn som noen av MCUs kuleste scener, men man ser tydelig at fokuset heller er på karakter-introduksjoner og kanskje litt ubetydelige actionscener. Før Endgame kom ut, så hadde alle karakterene vært planlagt og bygget opp på en fantastisk måte før Endgame endelig kom og klarte å skape en tilfredstillende avslutning for mange av karakterene. Nå skal jeg ærlig si at jeg sliter litt med å se hvor MCU vil, de bare kaster inn karakterer som er morsomme å se på storskjermen, men som ikke har en betydning for mer enn de små scenene de er en del av i akkurat denne filmen. Noe MCU virkelig var bedre på før, alle karakteren hadde en stor betydning for historien som ledet opp til kampen mot Thanos. Dette føler jeg filmene og seriene i etterkant har manglet. Når det er sagt, så går MCU en retning som jeg ikke klarte å forutse, og selv om det noenlunde er veldig kaos, og det virker som de bare kaster ting på oss, så klarer de fortsatt å holde oss nerder interessert og engasjert i hva de vil gjøre videre og hvor de vil sende karakterene. Denne filmen er et godt eksempel på det, den utforsker multiverset på en veldig interessant og morsom måte som legger opp til at senere filmer vil utforske mye mer av dette og finne nye ting å glede fansen med. Noe som er gøy, for det er jo det fansen vil, de vil bli gledet. Jeg vil også si at dette er kanskje den Marvel filmen hittil som belønner de største nerdene mest, ettersom den har referanser til nesten alle filmer og serier som er lagd tidligere, så for å full effekt av denne må man ha sett alt opptil dette punktet, og ja, det inkluderer What If…? som tydeligvis veldig mange har droppet og sett. Og jeg som har sett alt setter pris på at Marvel gir deg belønninger på det. Angående det filmatiske – filmen gledet mitt nerdehjerte, men ikke nødvendigvis mitt filmhjerte. De første 40 minuttene var cheesy og hadde veldig dårlig og lite overbevisende dialog, dette tar seg bittelitt opp senere i filmen, men ikke veldig mye. Noe som jeg mener var veldig skuffende. Musikken i filmen var også relativt skuffende, Danny Elfman som komponist burde legge opp til et fantastisk og morsomt score, men dessverre så blir det veldig anonymt, og med unntak av to scener jeg kommer på nå så traff ikke musikken helt som den skulle. Ikke at dette er uvanlig i MCU, men fortsatt alltid en liten skuffelse. Spesialeffektene er så bra som Marvel pleier å få til, alltid litt problemer her og der, men det kommer nok av at absolutt alt man ser på skjermen er CGI. Kanskje det jeg satt mest pris på i denne filmen da, er fokuset filmen hadde på Wanda/Scarlet Witch. Kanskje en av mine favoritt karakterer i MCU. Selv med dårlig dialog så følte man virkelig med hun og hun viser nok en gang at hennes personlige konflikt og karakter er kanskje en av de best utviklede i hele MCU, noe som allerede var bra før WandaVision, men ble utallige ganger bedre etter den serien. Alt i alt, en veldig morsom fortsettelse av MCU og generelt en veldig solid Marvel film som gir fansen masse mer å glede seg til over kommende filmer. Mye av det filmatiske kunne blitt gjort bedre i min mening, men hvor mye kan man klage når Sam Raimi har regi og tar bruk av mange av sine skrekk-elementer og body horror i en Marvel film. Jeg vil slenge med en anbefaling om å se alt Marvel har lagd tidligere før man ser denne for å få full effekt, men hvis du ikke gidder det, se ihvertfall WandaVision og What If…?. Jeg gleder meg til å se hva MCU gjør videre. Doctor Strange in the Multiverse of Madness. Regi av Sam Raimi. Medvirkende: Benedict Cumberbatch, Elizabeth Olsen, Benedict Wong, Rachel McAdams, Chiwetel Ejiofor og Xochitl Gomez. Lengde: 2 timer og 6 minutter. Premiere: 04.05.2022.
«Operation Mincemeat» – Den er helt ok
En sann historie om en halvkjent, hemmelig operasjon som “avgjorde” krigens utfall, utført av en gruppe hvite, europeiske menn. Denne beskrivelsen kan gjelde sikkert flere titalls filmer som er ute nå, og den dekker også så og si hele handlingen til Operation Mincemeat.
«Downton Abbey: En Ny Æra» – vakker, men syltynn
Det er mye familiært og behagelig med den nyeste filmen om Crawley-familien, men blir nok i tynneste laget for en helaftens spillefilm.
«Veien videre» – Sjarmerende kjørefilm
I en sølvblank SUV møter vi en Iransk familie på biltur. Familien består av mor, far og to sønner med en relativ stor aldersforskjell mellom seg. I løpet av den neste halvannen timen observerer vi en familiedynamikk imens de kjører mot et noe hemmelig mål. Med Veien videre som mange andre filmer på pressevisning ville jeg holde forventningene mine nogenlunde nøytrale. Derfor satt jeg meg ned i kinosalen foruten noen forhåndstanker. Fra første stund blei jeg sjarmert med filmens lyse, pene utseende, som gjorde meg både engasjert og spent for veien videre. Dette er som de fleste kanskje har plukka opp på en ny film i sjangeren kjørefilmer. En sjanger som kan falle godt i smak, og det gjorde det her og. Premisset for filmen er enkelt, og med sin litt rolige gang kan man bare lene seg tilbake og kose seg. Filmen er en relativt saktegående affære, men den gjør noen enkle, effektive grep for å holde seeren investert. For man vet ikke helt sikkert hva familien ekte mål for turen er, og med å droppe små hint gjennom dialog, kroppsspråk og musikk, mater filmen nysgjerrigheten vår. I løpet av de drøye 90 minuttene setter man virkelig pris på de små detaljene i oppførsel og atferd som utgjør personlighetene og sinnstilstandene til familiemedlemmene. I motsetning til andre filmer hvor man blir overkjørt av forskjellige karaktertrekk fra første stund er det her åpent for å bli kjent med alle karaktertrekka gradvis og naturlig. Panah Panahi som har både skrevet og regissert denne filmen burde gi seg selv en klapp på skuldra. Veien videre er hans regi-debut, og det er på ingen måter en dårlig måte å starte sin regissørkarriere på. Manus er noe som virkelig spiller en stor rolle med filmer som dette, som stort sett klamrer seg fast til mellommenneskelige interaksjoner. I Veien videre er manuset upåklagelig, til tross for tydelige utfordringer med oversetninger grunnet det store språkhoppet fra farsi til engelsk. Veien videre var for meg en veldig sjarmerende og tilfredsstillende film. Den er kanskje ikke filmen med mest popkornfaktor, men det skal den heller ikke være. Dette er absolutt en film jeg vil anbefale for en roligere kinoopplevelse. Veien videre / Jaddeh Khaki – Regissert av Panah Panahi. Hassan Madjooni, Pantea Panahiha, Rayan Sarlak, Amin Simiar. Aldersgrense Tillat for alle. Spilletid 1t 33min. Land: Iran. Norgespremiere: 29.04.2022
«The Unbearable Weight of Massive Talent» – Cage i sin mest krevende rolle
Nicolas Cage selvbevisst og oser selvsikkerhet i denne humoristiske vrien på hans vesen.
«The Lost City» – Raiders of the lost ‘ark’
The Lost City er en film som tilfredstiller publikums sult for en adventurefilm, så lenge de ikke allerede er mette. Etter 2 år med pandemi har eventyrlysten hos kinogåerne steget ekstremt. Det er ihvertfall tankegangen til produsentene bak mange av årets største filmer. Med Uncharted og Sonic 2 allerede på kino, er det ingen tvil at 2022 er ekspidisjonens år. Men en film som trolig ikke vil bli husket blandt disse gigantene er The Lost City. The Lost City følger forfatteren Loretta Sage (Sandra Bullock – Gravity, Speed) og covermodellen Alan (Channing Tatum – Free Guy, The Lego Movie) mens de prøver, mot sin vilje, å finne den berømte ildkronen. Eventyret er ekte, men heltene er ikke. På veien lærer de seg at den verden er mer romantisk, spennende, og ikke minst SPRØ enn Loretta sine bøker noensinne kunne skildret. Adam og Aron Nee (Band of Brothers) har skapt en film som balanserer humor og drama aldeles sterkt. Det går aldri fem minutter uten at det er grunnlag for seeren til å le, og alikevel føler vi en sterk emosjonell tilknyttning til våre to hovedkarakterer. Channing Tatum og Sandra Bullock har begge fantastisk komisk timing, og gjør et manus som er moderat morsomt, til en veldig morsom film. Skurken i en adventurefilm er ofte en ettertanke, og denne filmen er ikke et unntak. Daniel Radcliff (Harry Potter, Swiss Army Man) spiller Abigail Fairfax, aka den samme karakteren han spilte i Now You See Me 2. Daniel Radcliff er i et ‘silly goofy mood’ gjennom hele filmen, mens han improviserer vitser, og dreper hensynsløst. Leiesoldatene hans derimot er mye mer underholdende, ettersom at alle har noen gøyale karaktertrekk, og får sine små øyeblikk til å skinne. The Lost City er en film som ikke tar seg selv veldig seriøst. Hovedkarakterene og manuset løfter filmen fra å bli noe mer enn bare “enda et eventyr i jungelen”. Den er morsom, brisk, og viktigst av alt har et stort hjerte. En framtidig klassiker for ungdommer som ser film i stua på en fredagskveld. «The Lost City» regissert av Adam Nee og Aron Nee. Spilletid: 1 time og 52 minutter. aldersgrense: 12 år