«Alt for Norge»-En utrolig god is!
Vårt kjære land nærmer oss omsider sol, sommer og varmere tider. Det er nå Norges is-sesong setter i gang for fullt, og min favoritt? Drillo isen! Drillo isen er en deilig pinneis med vanilje og krokan, dyppet i karamell og cornflakes. Isen er oppkalt etter den legendariske fotballtreneren og geografi-eksperten Egil «Drillo» Olsen. Drillo er ikke bare en mann med en sterk fotball-filosofi, men han er og hovedperson i den nye Norske dokumentaren Alt for Norge. Alt for Norge setter publikum inn i den flotte historien om det norske landslaget på 90-tallet. Den norske fotballen var på randen til å falle sammen og de trengte en veg ut. Egil Olsen også kjent som Drillo skulle bli mannen som ikke bare reddet norsk fotball, men også førte den til noe stort. Drillos landslag slo stjernene fra Brasil i vm 98. Dokumentaren viser ikke bare Norsk fotballs største prestasjon noen gang, men den gir også et innblikk i livet til Egil Olsen. Alt for Norge er en godt sammensatt dokumentar. Det er tydelig at de har brukt lang tid på finne frem mye gamle arkivbilder og opptak. Arkivbildene er og satt sammen med voice over fra Drillo sjæl, men også noen av spillerne på laget, som f.eks Rune Bratseth. Disse kommentarene fra spillerne som deltok gir filmen en god flyt. En annen ting jeg liker veldig godt om Alt for Norge er at denne fokuserer også på Drillo som person i tillegg til trener. Publikum får en god innblikk in i Egils oppvekst og senere liv. Et problem som denne filmen kommer til å få er å skape interesse for et publikum som ikke allerede liker fotball. Selv har jeg følgt fotball hele livet og derfor passer denne dokumentaren bra for meg, slik som den vil treffe andre fotballinteresserte i dette landet. Det er også viktig å påpeke at denne filmen kan bli litt vanskelig for de som ikke har kunnskap til historien fra før av, i noen tilfeller virker Alt for Norge oppsummerende der den burde vert mer informerende. Selv om den kanskje ikke passer for alle så må jeg innrømme at jeg hadde en fin opplevelse med dokumentaren. Mange ganger under filmen banket både mitt fotballhjerte og mitt norske hjerte. Jeg anbefaler denne sterkt til alle fotballfans i Norge og til de som kanskje bare vil oppleve 90-tallet igjen. «Alt for Norge» regissert av Jo Vemund Svendsen og Daniel Høglund. Spilletid: 1 time og 54 minutter. aldersgrense: tillatt for alle
«The Northman» – Sprø vikingbrutalitet fra Eggers
Robert Eggers er en relativt ny regissør som kom med sin debutfilm The Witch i 2015 som fikk svært god omtale. Den var unik, urovekkende og hadde en tydelig respekt for detaljer og visuell historiefortelling. Det ble klart at Eggers var et talent som var verdt å følge, noe som ble videre bekreftet gjennom hans neste film The Lighthouse fra 2019. Ikke bare var det en av de beste filmene fra et allerede sterkt filmår, men også en film mange har kalt et mesterverk. Robert Eggers har da gjort seg bemerket så det er mange som er spent på hans nyeste film The Northman. Det er kanskje ikke helt uten bekymringer for de som vet at Eggers selv har innrømmet studioinnblandinger i etterproduksjonen som følge av testvisninger. Som regel er det aldri en god ting å forstyrre regissørens visjon, men man kan håpe på at det ikke påvirket filmen stort. Etter å ha sett The Northman er det hvert fall klart at han har levert en god film til slutt. The Northman er en vikingfilm som forteller historien om prinsen Amleth og hans søken etter hevn når en barbarisk hendelse finner sted i hans landsby. Handlingen er en typisk sagafortelling og hvis du forventer noe mer dypt og kompleks kan det hende du forlater salen skuffet. Det er likevel klart at det er en hel del lidenskap bak filmen og dette ser man gjennom dens respekt for vikingtidens kultur og mytologi. Det er flere scener hvor de viser bisarre tradisjoner og ritualer jeg aldri har hørt om som jeg bare må godta. Dette er helt klart en film hvor det er en stor fordel å ha gode bakgrunnskunnskaper om vikingtiden ettersom filmen ikke tar seg bry til å forklare ting til seeren. Dette er etter min oppfatning en god ting fordi det viser Eggers respekt for å holde en form for autentisitet og la seeren ha en mer nøytralt observerende rolle. Den er altså ikke pyntet på eller romantisert for å passe en bred målgruppe. Det betyr likevel ikke at filmen er realistisk. Det er helt klart at det er dramatisert og overdrevet i likhet med hvordan vikingsagaer ofte er fortalt. I enkelte tilfeller blir det nesten komisk. Det er i tillegg klare overnaturlige elementer i tilknytning til norrøn mytologi så det vil ikke være galt å si at filmen også tilhører Fantasy sjangeren. Filmen har en fornøyelig rollebesetning. I hovedrollen har vi Alexander Skarsgård som svært troverdig spiller både barbarisk og hevnlystig. Vi har også faren, kong Aurvandil spilt av Ethan Hawke, og moren Gudrun spilt av Nicole Kidman. I tillegg har Willem Dafoe en spenstig, men mindre rolle. Anya Taylor-Joy er også med som slaven Olga. Skuespillet er generelt sterkt og overbevisende, men manuset kunne gitt karakterene mer dybde og innhold. På grunn av den underutviklede karakterbyggingen er det vanskelig å engasjere seg emosjonelt mot slutten av filmen, men den leverer i form av episk presentasjon. Selv om handlingen ikke byr på så veldig mye nytt er den filmteknisk bemerkelsesverdig. Kinematografien er svært solid med flott lys og gjennomtenkt bildekomposisjon. Kameraarbeidet er dynamisk og variert hvor enkelte skudd er enestående gode. Filmen briljerer på det atmosfæriske, men det er synd at fortellingen ikke var mer emosjonelt engasjerende. Det er likevel en film som anbefales, særlig for de som allerede liker Robert Eggers tidligere verk. The Northman er sprø, barbarisk og for det meste underholdende. Hvis du først skal se den, velg det store lerretet. The Northman: regissert av Robert Eggers. Med Alexander Skarsgård, Nicole Kidman, Ethan Hawke, Björk. Spilletid 2t 17 min. 18 år. Premiere 13.4
Memory Box – En historie om kjærlighet – Fortid, nåtid og litt for mye smarttelefon
Uavhengig av Memory Box – En historie om kjærlighet sine estetiske valg, kan man ikke ta fra filmen dens vågale uttrykk. Filmen kombinerer med det vanlige filmformatet, aldrende analoge fotografier og en dokumentarisk bruk av smarttelefonen. Resultat blir en ambivalent sammensetning, som leder oss gjennom to ulike tidsperioder. Historien tar for seg den unge jenta Alex, som mottar en boks rundt juletider. Boksen viser seg å inneholde hennes mors, Maia, notatbøker og fotografier fra en preget fortid. Med libanesisk bakgrunn opplevde Maia den blodige borgerkrigen på 80-tallet i hennes hjemland, der tiden omfattet frykt, død og forbudt kjærlighet. Disse minnene avdekker vi sammen med Alex, og vi får bli med på en krevende reise. I filmen virker Alex og moren svært distansert fra hverandre, og denne tilstanden blir grobunn for historien. Det er først da Alex begynner å lete opp fortiden til moren at vi forstår hennes dannelse, som bar store preg av traumatiske situasjoner. Disse hoppene i tid er utført bortimot feilfritt, og klipp er blant annet noen som fortjener honnør for dette. Noe som derimot overrasket stort i filmen, var at det ble gjort lite rom for den litt lettere stemningen, som ville akkompagnert resten godt. På den andre siden, er dette pirkete og når «One Way Or Another» gikk på full kok, var det egentlig nok for min del. Jeg må innrømme at jeg ikke var særlig overbevist da jeg satt der i kinosalen og hadde fullført første tredel av filmen. Mye av bildene var preget av smarttelefonen til Alex, som for min del ikke fungerer så godt til filmmediet. Integreringen av analoge effekter i ulike scener var derimot noe som føltes mer på plass, og det gjorde samtidig for noen svært kule bilder. Når historien også utviklet seg framover da Alex dykket dypere ned i morens fortid, ble det vanskeligere å ikke engasjere seg. På tross av dette savner jeg et sterkere dokumentarisk preg. Noe av problemet tror jeg ligger i at filmen forsøkte å være to ting på en gang, både en historie som har sterke røtter i fiksjon, men også samtidig en fullstendig dokumentarfilm. Memory Box er verdt å få med seg. Regi utgjør en duo, som har sammen med en solid rollebesetning, skapt god drama som vil fange. Samtidig som den forteller en lite besøkt historie om borgerkrigen i Libanon, gjennom minner om det å være ung i et krigsherjet land. Memory Box – En historie om kjærlighet: Regi av Joana Hadjithomas og Khalil Joreige. 2021, 1 time og 42 minutter. Premiere 04.08.22. Med: Rim Turki, Manal Issa og Paloma Vauthier. Aldersgrense: 15 år.
«Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter» – Bare magi kan redde dette
Som en som ikke er noe særlig fan av «Harry Potter», og der interessen for fantasy-filmer, så å si, er null-eksisterende, kan jeg ærlig innrømme at jeg sannsynligvis ikke er den beste kandidaten for jobben, og heller ikke føler jeg har helt retten til å ytre meg om tryllekunst-universet, hehe. Dette kombinert med vurderingen min av de to tidligere filmene i serien jeg så første gang på tirsdag, var ikke forventningene mine i skyene, for å si det sånn. Jeg syns egentlig hele opplegget virket rimelig unødvendig og teit – men nå var det hvert fall gøy. I den tredje installasjonen av Harry Potter prequel franchisen, følger vi Humlesnurr (Jude Law) og gjengen hans bestående av Newt Scamander (Eddie Redmayne), hans bror Theseus (Callum Turner), gompen Jacob Kowalski (Dan Fogler), lærer Eulalie Hicks (Jessica Williams), assistent Bunty (Victoria Yeates) og Yusuf Kama (William Nadylam). De skal (endelig) ta oppgjøret med Humlesnurrs eks Gellert Grindelwald (nå Mads Mikkelsen) og ønsket hans om å ta over verden (høres teit ut, jeg vet) med «rotløse» Credence (Ezra Miller) ved sin side. Det magiske fabeldyret Qilin, et søtt rådyr-aktig vesen, skal visstnok være den som avgjør skjebnen til hele verden, basert på om den tror Grindelwald er ren-hjertet eller ikke. Fortellingen er ikke av stål, nei. Dekket i klæsjing og bråk, stråler, trylling, dukking, sinne, tornado og Bambi, klarer ikke filmen å kamuflere sin største svakhet; manus (tåre J.K). De unaturlige samtalene foregående mellom karakterene, opptar for mye tid. I nesten hvert øyeblikk holder karakterene monologer i dialogene, som fremstår både unaturlig, unødvendig og kjedelig. I en verden som dette, mener jeg at det å ha det mest virkelighetsnære i boks, er elementært for å rekruttere nye medlemmer til trolldoms-verdenen, viktigst; de som ikke tror på universet. Med dårlige samtaler mellom karakterene, det eneste som kan speile det virkelig liv, blir ikke bare filmen lite troverdig, men jeg mister interesse og har lite ønske av å følge fortellingen. Dette overtar bare inntrykket mitt i første halvdel av filmen, heldigvis. Den konstant vekslende og kaotiske handlingen distraherer meg fra det klissete manuset; om dette er gjennomtenkt eller flaks vet jeg ikke, men det fungerer i hvert fall. De heftige trylle-battlene mellom de gode og onde er godt konstruert og spennende, og gjør installasjonen ekstra eksplosiv, i motsetning til sine søsken. Om dette inntrykket bare eksisterer fordi jeg satt i en kinosal okkupert av en stor skjerm og god lyd, er usikkert. Men jeg koste meg! Noe jeg like vel har slitt med å forstå i de to tidligere filmene, er poenget til hele opplegget. Det virker som det er Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter som endelig tar tak, og med innsats prøver å løse det de to tidligere filmene enda ikke har fått til. Om poenget med Fabeldyr og hvor de er å finne og Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser er å lede opp til denne filmen, virker de rimelig forgjeves og bortkastet, og det virker som om hele franchisen blir en slags felle for Harry Potter-entusiaster for å tjene penger. Men all tid brukt i trollmannsverdenen er god tid, eller hva? Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter er en avslutning til det strevende problemet gjennom franchisen til nå (selv med to filmer til i vente), og byr på drivende spenning i magi-universet. Om du har savnet tryllestaver og Galtvort, er dette definitivt et underholdende svar på lengselen. Sier som så mangt, blir nok ikke bedre enn på kino. «Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter» regissert av David Yates. Med: Jude Law, Eddie Redmayne, Mads Mikkelsen, Ezra Miller, Dan Fogler, Victoria Yeates, Callum Turner, Jessica Williams og William Nadylam. Spilletid: 2 timer og 22 minutter. Aldersgrense: 12 år. På kino: 8. april 2022.
«Den blinde mannen som ikke ville se Titanic » – ..og rekker fingeren til Hollywood
I «Den blinde mannen som ikke ville se Titanic» møter vi sjokkerende nok – en blind mann (Petri Poikolainen). I tillegg til å være blind har Jaakko også MS (multippel sklerose), som gjør han lam fra livet og ned. Han var ikke alltid blind, for i sin tid med evnen til å se var han en skikkelig filmbro. Dagene kan gå ganske sakte for en som er både lam og blind, men Jaakko bruker dagene sine på å snakke på telefon med kjæresten sin Sirpa (Marjaana Maijala), som også er kronisk syk. De har aldri møttes i virkeligheten før, men når Jaakko får vite at tilstanden til Sirpa forverres bestemmer han seg for å reise den 1000 kilometers lange avstanden mellom dem. Ved hjelp av to taxiturer, ett tog, og etter hans beregning – totalt 5 fremmede, setter han ut på reisen hjem til hans livs kjærlighet. Petri Poikolainen er faktisk blind OG har multippel sklerose i virkeligheten også, og leverer en helt fantastisk opptreden i filmen. Han er overbevisende, hjerteskjærende og sjarmerende, og samtidig klarer han å tøyse og tulle med sin egen livssituasjon. Jeg ser på Poikolanens opptreden som en stor langefinger til Hollywood, som tydeligvis har så vanskelig for å ansette skuespillere med ekte nedsatt funksjonsevne. Filmens regissør og manusforfatter Teemu Nikki har gjort en fantastisk jobb med historiefortellingen, og alle hans triks arbeider utrolig godt sammen i formidlingen. Jeg tok meg selv i å bli litt frustrert over bevegelsene til kamera. Det var utrolig sta, rotete i kameravinklene og sløvt i fokus, og man fikk mesteparten av tiden kun se ansiktet eller bakhodet på Jaakko. Så slo det meg midt i filmen at det uten tvil var poenget, og mer eller mindre genialt? Det eneste vi som publikum får se er det Jaakko kan sanse av verden rundt seg, og dette knepet til Nikki gjør akkurat det jeg tror han vil det skal gjøre. Filmen tar opp flere forskjellige temaer, inkludert; «ableism», kjærlighet, grådighet og utnyttelse. Altfor underrepresentert i filmindustrien er filmer om å leve med en funksjonsnedsettelse i en verden og infrastruktur som ikke er bygget for det. Filmen setter lys på en hverdag som er reell for mange og totalt undergravd av enda fler. Det føles ut som tidenes belønning når du har sittet og hørt på finsk i 80 minutter, og så får du endelig høre «PERKELE!». Bare den ene frasen der vil jeg påstå er mer enn grunn nok til å få med seg denne filmen. Løp, hink, gå eller trill deg inn til kinosalen og se denne filmen, fordi den er utrolig viktig i arbeidet mot et likestilt samfunn. Den blinde mannen som ikke ville se Titanic: Regi av Teemu Nikki. 2021, 1 time og 22 minutter. Premiere 8.04.22. Med: Petri Poikolainen, Marjaana Maijala og Samuli Jaskio
«Morbius» – Suger livet ut av seeren
Det begynner å bli litt slitsomt hvor mange serier og filmer Marvel produserer og forventer at folk skal bry seg om. Man kan ikke klandre de for mye for dette da, pengene strømmer inn, problemet er at de nå begynner å grave i arkivene og finner frem superhelter ingen burde bry seg om, så skriver de kjapt et manus og dytter ut en film som Morbius. Historien beveger seg altfor kjapt, forsøkene på å gjøre Michael Morbius til en karakter vi skal bry oss om er tragiske og det viser seg at Jared Leto faktisk trenger å oppføre seg om en idiot bak kamera for at skuespillet hans kan bli tatt seriøst.
“Sonic the Hedgehog 2” – Videospillfigur gjort riktig!
Sonic, det blå pinnsvinet fra Sega, er tilbake med enda mer action i hans raskeste eventyr hittil! Etter å ha funnet seg til rette i Green Hills med sin adoptivfamilie bestående av politibetjenten Tom (James Marsden) og hans kone Maddie (Tika Sumpter), prøver Sonic febrilsk å bli en superhelt. Det er ikke så lett når skurkejaktene hans ødelegger mer eiendom enn de klarer å redde og hva betyr det egentlig å være en helt? Som oppfølgeren til den overraskende suksessen og den største animasjonsfilmen i koronaens 2020, er Sonic 2 et større, morsommere og sterkere actioneventyr. Videospilladaptasjoner har kanskje kommet seg på bedre føre de siste årene? Sonic (Ben Schwartz) har lært seg hvem han er og hvor han kommer fra, men han er fortsatt et veldig ensomt pinnsvin fra verdensrommet og har ingen venner på sin egen «alder» eller i alle fall ikke fra sin egen galakse. Når Tom og Maddie skal på ferie til Hawaii får Sonic være igjen å passe på huset for første gang, hva kan gå galt? Doktor Robotnik (Jim Carrey) vender selvfølgelig tilbake sammen med et veldig aggressivt og galaktisk rødt maurpinnsvin for å ta over jorden! Dette utrolige og kreative eventyret har noe for alle. Har du aldri hørt om Sonic før du så forgjengeren til denne filmen, frykt ikke! Jim Carrey sin overspilte og hysterisk morsomme Robotnik vil få deg til å le så det holder. Du vil oppleve et fargerikt karaktergalleri og utallige helsprøe hendelser. Det er mye følelser, kjempekult musikkspor, lynraske spesialeffekter og bevegelser som fansen godt vil kjenne igjen. Sonic må ta noen store valg, men han må også finne den superkraftige og magiske mestersmaragden før det er for sent, eller i alle fall før Robotnik får tak i den. Fansen av spillserien vil måpe etter å endelig få sett den lojale teknologinerden Tails (Colleen O’Shaughnessey) på storskjermen sammen med Sonic. Tails er en gul reve-skapning som kan fly med sine to haler og han er kommet for å hjelpe Sonic bekjempe den returnerende onde og eksentriske Robotnik før han tar over jorden og gjør menneskene til slaver. På laget til Robotnik er maurpinnsvinet Knuckles (Idris Elba), en hevngjerrig og sint slåsskjempe som er ute etter både mestersmaragden og Sonic. Det er ikke måte på hva de har fått plass i denne oppfølgeren og hver gang jeg tenkte det skulle bli litt for mye så svingte filmen i en annen retning og overrasket meg. Filmen kan oppleves som litt langdryg, men handlingsforløpet har en ganske god gjennomgående rytme som gjør at spilletiden ikke blir et problem. Dette var et popkorneventyr for hele familien, med et fint og velfungerende budskap for enhver person der ute. Sonic the Hedgehog 2 er dessverre dubbet til norsk i tillegg til original tale på norske kinoer og undertegnende anbefaler å se filmen på original tale. Modenheten til filmen virker til å være mer egnet for barn og ungdom som allerede kan lese undertekster eller som allerede forstår engelsk godt. Vi har uansett et nokså ensformig stemmegalleri i arsenalet til norsktalende filmer og Sonic 2 er dessverre ikke et unntak. Jeg anbefaler filmeventyret for de aller fleste, for videospillentusiastene der ute, men også til familiene som vil se et veldig gøyalt og actionfylt eventyr om vennskap. Jim Carrey gjør det stort som Doktor «Eggmann» Robotnik og til tider måtte jeg påminne meg selv om at Carrey ikke var en dataanimert tegneseriefigur han også. Det er deilig å se en så energisk og komisk legende tilbake på storskjermen igjen. Sonic er tilbake med et stort smell! Løp å se, men husk å løp raskt! Sonic the Hedgehog 2: regissert av Jeff Fowler. Med Ben Schwartz, Jim Carrey, James Marsden, Idris Elba, Collen O’Shanussy. 2t 02 min. USA. 9 år. Premiere 01.04.22
«Snøleoparden» – euforiens jakt
Naturfotografen Vincent Munier og skribenten Sylvain Tesson ligger i gresset og titter ut over fjelllandskapet i Tibet. de har ligget og speidet i 2 dager og prater om hvilke tanker som kommer opp når man ligger i teltet på fjellet og alt man kan gjøre er å tenke. De er nemlig på jakt etter alt de kan se og dokumentere av ville dyr i fjellene. Snøleoparden (La Panthére Des Neiges) handler om disse to mennene, med Marie Amiguet bak kameraet, som utforsker relasjonene mellom mennesker og villdyr på en sprø jakt etter det utrolige sjeldne synet av snøleoparden. Filmen gir oss utrolig vakre naturbilder av dyrelivet i de tibetanske fjellene, nok til å ta pusten fra deg. Samtidig får vi høre tankene og se blikkene til Munier og Tesson som observerer livet som omringer dem. Vi hører deres tanker om mennesket og tilværelsen – og veien mot menneskers ødeleggelse av naturen. Den franske forkjærligheten for poesi og store ord kan til tider bli litt klisjefylt, men fungerer til slutt som en form for ode til denne naturen vi er så distansert fra. Jeg vil særlig nevne Amiguet og Munier sine bilder, med en renhet og egenhet som virkelig fanget meg. Soundtracket fra Nick Cave og Warren Ellis fanger godt følelsene rundt å se noe så storslått og farlig, på en måte hvor man blir påminnet om respekten disse dyrene ikke bare fortjener, men selv krever at du gir dem. Med poesi og skildringer greier filmen å fortelle en historie om dyrene, menneskene og verden vi lever i. Jeg ble fascinert og rørt av filmingen, og fanget av poesien Tesson leverte. Inspirerende og tankevekkende som den er, vil jeg anbefale den for de som ønsker å la seg overraske. Snøleoparden: Frankrike, 2022. Regissert av Marie Amiguet, med Vincent Munier og Sylvain Tesson. 1t 32m. Premiere 1.4.22
Oscarprognosen 2022: Beste bi- og hovedrolle (kvinner)
I kategorien for beste kvinnelege hovudrolle og beste kvinnelege birolle finn ein store og kjende namn som Jessica Chastain og Nicole Kidman, men også skodespelarar som er nominert for fyrste gong, deriblant Kristen Stewart er ein av førehandsfavorittane for si rolle som Prinsesse Diana. To vanskelege kategoriar å avgjere: les Truls og Magnus sine førehandsgjetningar under. BESTE KVINNELIGE BI-ROLLE Magnus: Dette er også en av kategoriene som så å si er sikkert. Ariana DeBose vil mest sannsynlig vinne for hennes rolle i West Side Story. Hun har vunnet absolutt alt hun kan vinne hittil, og jeg tror ikke Oscar-utdelingen vil være annerledes. 100% fortjent. Tror vinner: Ariana DeBose for West Side Story Håper vinner: Ariana DeBose for West Side Story Truls: De nominerte i år er Jesse Buckley for The Lost Daughter, Ariana Debose med West Side Story, legenden Judi Dench I Belfast, Kirsten Dunst for storfilmen The Power of the Dog, og Aunjanue Ellis for King Richard. Til tross for sterke prestasjoner over hele brettet er denne spikret. Ariana Debose tar denne uten stor konkurranse. Tror Vinner: Ariana Debose for West Side Story Håper vinner: Aunjanue Ellis for King Richard BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE Magnus: Enda en ny spennende kategori hvor alt kan skje. Favoritten er Jessica Chastain for The Eyes of Tammy Faye og etter alle prisene hun har vunnet for den rollen så er det vanskelig å si noe annet. Nicole Kidman i filmen Being the Ricardos har også gode sjanser her, men virker som at Chastain er et trygt valg. Favoritten min derimot er ikke noe spørsmål, Kristen Stewart for Spencer fortjener prisen for hennes nydelige skuespillerprestasjon som Princess Diana. Tror vinner: Jessica Chastain for The Eyes of Tammy Faye Håper vinner: Kristen Stewart for Spencer Truls: En thriller av en pris har vi i vente når det kommer til beste kvinnelige hovedrolle ved 2022 utgaven av oscar. I smeltedigelen av talent finner vi: Jessica Chastain i The Eyes of Tammy Faye. Olivia Coleman med The Lost Daughter, Penelope Cruz med Parallel Mothers, Nicole Kidman i Being the Ricardos og sist, men absolutt ikke minst Kristen Stewart i Spencer. Som Magnus har påpekt så kan denne kategorien gå hvor som helst. I den anledningen så skal jeg være så vågal at jeg spår en upset. Tror Vinner: Kristen Stewart for Spencer Håper Vinner: Kristen Stewart for Spencer
«AmbuLAnce» – LA står for Lite Artig
Velkommen til Michael Bay land, hvor biler og gønnere er konge. Hvor soldater og gutta i blå er uten feil, og alt som er galt i verden kan spores tilbake til noe noen bak en pult gjorde. Mye blir sagt om Michael Bay, spesielt av filmstudenter, og spesielt at han suger ganske hardt for noen som lager så mye film. Kanskje ikke helt rett å si. Ofte føles det som om han lager mye mer reklame enn han lager kino, og det kan man godt også føye AmbuLAnce under. Los Angeles mangler ikke representasjon på kino. Siden byen huser en av de største filmindustriene i verden, gir det jo mening, men fra tid til annen velger da altså filmskapere å sette *ekstra* fokus på gatene med utsikt til Hollywood skiltet. AmbuLAnce er satt i disse gatene, og når kameraet ikke sleiker asfalt mellom bilene, eller svette av brynet til alle mennene som kauker til hverandre, så har Bay valgt å smette inn så mange oversiktsskudd over byen som han klarer. Og du kan banne på at de er tatt fra helikopter, og ofte har helikopter i seg (ja, det er et skudd med helikopter i solnedgang). Bay har også et nytt leketøy, droner, og hvis du ikke går lei av det samme skuddet hvor dronen sveiper ned tett inntil et bygg før den flater ut over en park foran fasaden den tredje gangen det blir brukt, så kanskje du kan like denne filmen. Kanskje. AmbuLAnce handler om ung veteran Will Sharp (Yahya Abdul-Mateen II) som desperat etter penger gjenforenes med sin adoptivbror, Danny Sharp (Jake Gyllenhaal), som er en høyt erfaren og høyt sukssesfull bankraner. Will, som bare var ute etter et lån, eller en småjobb, blir dratt inn i en enorm gig, hvor alt går til helvette sidelengs når han også på soldatinstinkt skyter en politimann. I et desperat forsøk på å flykte med flere milioner, kaprer de ambulansen, og en uheldig ambulansearbeider (Eiza González), som plukket opp den skutte grisen. Klarer de å komme seg unna? Klarer politimannen å overleve møtet med kula? Klarer Bay å lage en film hvor kamera står stille i to sekunder? Svaret på minst en av disse er ja. Heldigvis er ikke alle av Bays vanlige synder like synlig her som i de fleste av hans verk. Ok, så du kan telle antall kvinner på en hånd, mens du må be naboen om å ta av seg skoa hvis du skal telle mennene med plottrelevanse. I det minste er ikke kamerat så nærme navelen til González som den pleide å være Megan Fox, og hun er faktisk noe av det beste med filmen. Hun har god karakterisering, motivasjon, needs and wants, og vi får føle mye av kaoset Sharp-brødrene bringer inn i hennes hverdag som allerede er ganske høyt på kaos. Jeg sliter mye mer med å sympatisere med mennene. Ja, Wills motivasjon er sympatisk, men den strekkes fort tynn i filmen. For ikke å snakke om Danny, som er rent motivert av å imponere pappa i himmelen. Filmen gnager ganske hardt på moralen. Det er gjort mye ståhei over livet til den ene purken bak i ambulansen, men ellers er livet til de sivile lite verdt i AmbuLAnce. Will og Dannys medsammensvorne blir alle plaffet ned under første akt, uten at filmen tar en pust i bakken, i kontrast med alt dramaet når gutta i blå nesten gjør det samme med en av sine egne. Som om det er en slags dobbel standard. Alt i alt skorer ikke en film som aldri slutter å rope på meg veldig mye. Skjermen står sjeldent stille nok til å sette pris på hvor flink Bay er til komposisjon, og jeg setter generelt pris på hvor usubtil han er, men. Det blir masse stress, men lite kjøtt å sette tenna i. Sikkert gøy hvis du liker biler og gønnere. AmbuLAnce: regissert av Michael Bay. Med Jake Gyllenhaal, Yahya Abdul-Mateen II, Eiza González. 2t 16 min. USA. 15 år. Premiere 25.3.22