«Tre nøtter til Askepott» – Hvor er han mannen som gjør voice-overen da?
Selv om det nå nærmer seg et år siden sist gang jeg så den klassiske Tre nøtter til Askepott fra 1973, så har årevis med julemorgener gjort at jeg har et generelt overblikk over hvordan historien fungerer. Spørsmålet for denne filmen ble da: «Kan den klare å leve opp til det overdrevne bildet i hodet vårt som vi har av vår kjære juleklassiker?» Svaret jeg har til det er: «Faen, han nye prinsen er kjekk.» Denne filmen er Astrid Smeplass sin skuespiller-debut, og dermed er det nok mange som lurer på om hun faktisk egner seg innenfor dette feltet. Svaret på det er ikke like enkelt som et ja eller nei. I denne norske storfilmen er det nemlig en haug med store norske skuespillere, blant annet Anne Marit Jacobsen, Bjørn Sundquist, Thorbjørn Harr og Kristoffer Hivju. I et vakuum ville nok Astrids fremførelse virke helt problemfri, men omgitt av slike kjemper innenfor norsk filmkultur så kan man se at hun ikke leverer helt på deres nivå. Dette er ikke kritikk mot henne, da det er en veldig imponerende debut, både med tanke på at hun fyller vanvittig store sko og at hun må spille med veteraner innenfor feltet. Noe som er til kritikk, er det forvirrende valget om at Astrid snakker i en dialektforvirret trøndersk-dialekt. Dette er desidert det verste med hele filmen, og det er ufattelig at de ansvarlige bak denne filmen tillot skildring av forvirra-trøndersk på storskjermen. Mange ganger skjønner man ikke helt hva hun sier, og selv om jeg er alt for dialektrepresentasjon i film, så gjelder ikke dette for trøndersk. Denne filmen ser utrolig bra ut. Den har mange vakre naturscener som viser et vakkert vinterland. Det er i tillegg mange nærbilder av Askepott. Hun slemme mora skildres komisk ond. Hver gang hun kommer til syne i bildet spilles det noe som ligner på den dype basslyden fra Inception-traileren. Dette gjør at hun ligner mer på en Disney-skurk enn den karakteren hun faktisk skildrer. Dette er ikke noe problem, men det viser at de lener mer mot den moderne «storfilm-viben» istedenfor å skape en identisk modernisert versjon av den originale. Dette er ikke de eneste endringene som ble gjort i manuset til denne filmen. Den har flere punkter som den gjør små justeringer eller endringer på slik at den skal passe bedre inn i det moderne samfunnet, og det virkelige liv. Askepott er nemlig en sertifisert girl boss. Når prinsen endelig finner Askepott (ingen spoiler, du har hatt 48 år på å se originalen!), så spør han om de skal gifte seg. Til dette svarer Askepott at de bare så vidt har møttes, og at de kan starte med å bli bedre kjent med hverandre først. Senere da han prøver å kysse henne, sier hun at han må klare å ta henne igjen først, før hun deretter stikker av på hesten sin. Dette beviser at hun ikke ønsker å følge de tradisjonelle kjønnsnormene, og at hun i realiteten dont need no man. Filmen oppnår nøyaktig det den ønsker, og det er det man må se på når skal evaluere prestasjonen til filmen. Hvorvidt jeg liker en søt og romantisk prinsessehistorie, noe jeg tydeligvis uten tvil gjør, er ikke relevant for den endelige dommen av filmen. Med dette sagt har jeg en siste kritikk jeg vil komme med. Hun sier i starten av filmen, og i traileren for så vidt, at man «ikke skal skyte dyr man ikke kan spise». Dette følger hun opp senere i filmen med å brutalt skyte et dyr som hun ikke spiser. Denne vakre sirkelkomposisjonen av ironi har null påvirkning på sluttproduktet, men det er trygt å si at Askepott ikke er en vegan queen. «Tre nøtter til Askepott» regissert av Cecilie Mosli. Medvirkende: Astrid Smeplass, Cengiz Al, Kristoffer Hivju, Thorbjørn Harr. Spilletid: 1 timer og 25 minutter. Land: Norge. Aldersgrense: 7 år.
«Sparkling: The Story of Champagne» – Uhøytidelig om det høytidelige
«Sparkling: The Story of Champage» er en artig liten film om sjampanjens historie. Det skal godt gjøres å ikke ville ta seg et glass med bobler etter denne filmen – på godt og vondt.
«Ekkliene – Velkommen til søppeldynga» – Overraskende søppelparty
Stinkebys atmosfære oser av søppel og skrap grunnet den gigantiske søppeldynga de ikke blir kvitt, og den BMX-elskende Max ønsker å ordne opp! Ekkliene – Velkommen til søppeldynga forteller historien om en søppel-spisende familie som må være Shreks nære slektninger med en enorm løfterekord, for de folka kan bære. Familien Ekkli er på leting etter et permanent sted å bo, samtidig som gutten Max og hans venn Lotte vil redde byen fra dens grufulle stank. Basert på de tyske bøkene «Los Olchis» skrevet av Erhard Dietl, og med Toby Genkel (Yakari på eventyr) og Jens Møller bak kamera, er jeg med på letingen etter en løsning på problemet ingen andre kan ordne, enn Ekkliene. Den elleve år gamle gutten Max elsker å finne opp ting, og sammen med Lotte og hennes onkel, får han skape dupeditter og maskiner som ordner småting her og der. Men moren hans, ordførerens kone, har andre planer. Lekser og cello står på agendaen til Max, selv når det er sommerferie, og han får ikke bruke ferien sin på ting elleve år gamle barn ofte vil; å tømme byen for stank. Etter et mislykket forsøk på å fjerne byens lukt, oppdager vennene Ekkliene, og finner ut at de kan spise alt søppelet på dynga. Med sterke farger og livlige animasjoner, vokser historien i en retning de fleste barnefilmer gjør, nemlig at de som er annerledes blir steng utenfor. Ettersom at filmen er nåværende og oppdatert, med stor bruk av mobiler og nettbrett, er det fint at noe av de gamle moralene står sterkt i en slik barnefilm. Samtidig syns jeg mange av karakterene har blitt sett før, og at det er for stereotypisk å gjøre for eksempel pizzarestaurant-eieren til en lubben fyr som snakker gebrokkent norsk. Historien er proppet full av overraskelser med blant annet ninja-mødre på tak, skuddutveksling med gjørme og lynraske småtroll på sykler. Men selv med alle hendelsene, er det ikke alt som slår an. Som en som er glad i barnefilmer, har jeg ikke noe problem med verken Ekkliene eller den gærne byen. Oversettelsen med ordspill som «ekklitastisk» og «ha en ekkli dag» er for meg litt oppbrukt, men noe som barna sikkert syns er artig. Noe som jeg ser på som en skikkelig bom derimot, er filmens lengde. Fortellingen dras alt for langt, og det er mye unødvendig dødtid som blir kjedelig for meg. Jeg kan dermed ikke tenke meg at det slår godt an hos dem filmen egentlig er ment for, nemlig barn – verdens mest utålmodige skapninger. Men tiden hos Ekkliene og Max er god og underholdene, og ønsket om å se hva slags sprell de finner på er i live gjennom filmen. Filmen har det med å klaffe, og det er ikke mye jeg trenger å stille spørsmål ved. Men er det én ting jeg ikke klarer å vikle hodet mitt rundt, er det byens navn. Det er åpenbart at byen lukter lort og at det er mye søppel på stedet, men hvem kaller en by «Stinkeby» i utgangspunktet hvis de ønsker å tiltrekke turister og venner? Hadde det vært et midlertidig kallenavn for å understreke trøbbelet, så ser jeg den, og morsomt. Men det å høre om et sted med navn «Stinkeby», er det vanskelig å forestille seg noe annet enn at den faktisk lukter, vel, dritt. Jeg sliter derfor med å forstå hvorfor det at plassen lukter så ille skal være den største byrden, når resten av verden tror at det stinker der uansett. Lite gjennomtenkt av grunnleggeren, syns jeg. Selv med en unødvendig lengde og en by full av folk som trolig også lever i andre animasjonsunivers, er Ekkliene – Velkommen til søppeldynga en underholdende opplevelse om grønne søppeltroll og vennskap. Selv om filmen trolig ikke er ekklitastisk i forhold til andre barnefilmer, er den oppdatert og nyskapt, og fortjener en titt fra alle de som trenger en duft av Shrek i 2021. «Ekkliene – Velkommen til søppeldynga» regissert av: Toby Genkel og Jens Møller. Med: Ben Young og Lily Held. Spilletid: 85 minutter. På kino: 05. november
«Copshop»- en action-thriller-mysterie-komedie?
Uengasjerende, for tøff i trynet for sitt eget beste, og banning som aldri ser ut til å ta slutt.
“Eternals” – Filmen som aldri tok slutt
Det nyeste fra Marvel er trollbindende billedmessig men føles helhetlig langtekkelig og kjedelig.
“Last Night in Soho” – Edgar Wrights forsøk på skrekksjangeren
Last Night in Soho handler om Eloise, eller Ellie som kommer inn på en mote-skole i London. Hun flytter dit og finner seg etterhvert til rette i en hybel hvor hun bor over en eldre dame. Om nettene begynner Ellie å drømme seg tilbake i tid til 60-tallet, hennes favoritt periode hvor hun møter Sandie, en sanger som prøver å slå gjennom. Dette liker hun veldig godt til og begynne med, men, 60-tallet er ikke helt som forventet. Drømmene blir mørkere og når hun plutselig blir litt for involvert i drømmene så begynner det å ha innvirkning på Ellie når hun er våken også. Last Night in Soho er regissert av Edgar Wright, en regissør kjent for fartsfylte og originale komedier og actionfilmer. Noe som gjør denne filmen til et ganske interessant valg. Filmen er en helt annen sjanger enn det Wright har gjort tidligere, men man ser fortsatt tydelig at det er en Edgar Wright film. Og selv om filmen har noen tydelige problemer, så viser Wright med denne filmen at han mestrer skrekksjangeren også. Casting i filmen er også fantastisk. Thomasin McKenzie (Jojo Rabbit, Leave No Trace) og Anya Taylor-Joy (The Witch, The Queen’s Gambit) gjør en utmerket jobb i hovedrollene og gir filmen det lille ekstra, birollene i filmen var også veldig bra. Filmen varer litt under 2 timer, jeg synes tiden gikk ganske fort, noe som absolutt er et godt tegn, men starten var det som holdt igjen filmen litt. Den starter ganske treigt, noe som gir filmen et litt mindre bra første inntrykk, men når filmen først kommer i gang, da holder den seg på et høyt nivå nesten ut filmen. Fantastiske fargerike scener og morsom redigering i tillegg til et veldig bra soundtrack gjør denne filmen til en fryd for både øynene og ørene. Bortsett fra i noen av drømmesekvensene litt ut i filmen hvor lyd-miksingen kan få litt overtenning og bare føles ut som bråk. Det som fungerte dårligst for meg var historien og manuset. Historien er ikke nødvendigvis dårlig, men jeg synes ikke den fungerte i forhold med tonen Edgar Wright går for. Som sagt, redigeringen og det visuelle er fantastisk, men jeg følte ofte at det ikke passet helt med hva som ble vist. Når det er sagt, så skal Wright fortsatt ha skryt for noen av drømmesekvensene, selv om de ikke nødvendigvis passer med tone og historie, så er det utrolig kult å se på. Og noen enkeltscener i filmen gjorde meg utrolig ukomfortabel på en måte jeg aldri har vært før, og klarer en skrekkfilm det, så gjør den en god jobb. Så var det manuset da, Edgar Wright pleier å være veldig flink med å lage morsomt og unikt manus, men i skrekksjangeren ser man at han ikke har like mye kontroll. Manuset fungerer, men jeg finner mange eksempler hvor dialogen virker urealistisk og påtvunget, som kan dra deg litt ut av filmen. Jeg elsker en god skrekkfilm, og selv med sine problemer er Last Night in Soho en film som er verdig tittelen “god skrekkfilm”. Det er en veldig stilisert film med mye unike valg gjort av Edgar Wright, noen som funker veldig bra, men også noen som svikter litt. Alt i alt, en veldig underholdende film som absolutt er verdt å se. Last Night in Soho: Regi av Edgar Wright. Med Thomasin McKenzie, Anya Taylor-Joy, Matt Smith, Michael Ajao, Diana Rigg. 2021, 1 timer og 57 minutter. Premiere 05.11.21.
Regissør i Fokus: Claire Denis
Sidan slutten av 1990-talet har Claire Denis vore eit stamnamn ved dei store filmfestivalane for hennar utforskingar av rase, seksualitet og kjøn. Regissøren var sist aktuell med High Life, som også var hennar fyrste engelskspråklege film. Hennar filmar har gjort det stort båe i- og utanføre Frankrike, og spesielt Beau Travail er i dag hylla som ein av dei viktigaste filmane frå 90-talet. Her er 5 av filmane hennar som oss i redaksjonen har sett! Beau Travail (1999) I franske filmen Beau Travail, som oversatt norsk til betyr “bra jobba”, møter vi den tidligere sersjanten Galoup (Denis Lavant). Han forteller om livet sitt i sin storhetstid, om da han var lagfører i den franske Fremmedlegionen i Djibouti. Da den nye rekrutten Sentain (Grégoire Colin) ankom leiren, ble Galoups harmoniske tilværelse av disiplin og rutiner erstattet med sjalusi for Sentain og hans evner. Claire Denis skildrer maskulinitet på sitt mest giftige, og konsekvensene av å la sjalusi og egoisme overta fornuft og medmenneskelighet. Denis lar Lavants karakter kjempe en musestille kamp mot seg selv og sin seksualitet og maskulinitet, uten å egentlig påpeke det. På mange måter føltes filmen som et dikt, men som man ikke trenger å dypt analysere for å finne en mening i. Diktet bare skjer foran øynene dine. Kinematografien viser oss et paradis av omgivelsene de befinner seg i, med nydelige farger og utsnitt, og en rytme som gir deg et nytt nivå av hvilepuls. Samtidig kler den av menn og deres maskulinitet og viser oss hva som finnes i beinmargen deres. Mannekroppene i denne filmen ser ut som porselen, harde og sterke, men samtidig skjøre, som jeg synes fungerer som en fantastisk analogi for hva maskulinitet er. Filmen er basert på romanen Billy Budd av Herman Melville, og noe av filmmusikken er fra operaen basert på samme romanen. Operamusikken i samspill med den underdrevne dramaturgien og skuespillet gjorde at selv den enkleste scene fikk et kraftig uttrykkene og betydning gjennom hele filmen. Det er verdt å nevne at jeg aldri har vært så skremt og forvirra, men likevel rørt og glad som da filmens slutt slo meg i ansiktet med «The Rythm of the Night» av Corona. *chef´s kiss*. Jeg er litt tom for ord, men fy søren Denis, «beau travail» – hehe. av Helle Hartløv Chocolat (2000) I Chocolat reiser France (Mireille Perrier) i voksen alder tilbake til sitt barndomshjem i Kamerun, og vekker opp minner fra sine yngre år. Hun memorerer gjennom handlingen over sitt vennskap med hustjener, Protée (Isaach De Bankolé). Protée fremstilles også som et seksuelt under i Aimée (Giulia Boschi), Frances mor, sine øyne, og det er her mye av historien ligger. Et følelsesladd forhold mellom to mennesker som ikke kan dele av hverandre. Filmen omhandler om å føle fremfor å oppdage og avsløre. Opplevelsen handler om å sette en stemning for å bringe frem følelser som trekker seg inn under huden. Det er ikke mye som skjer, men mye antydes. Handlingen er implisitt, og det utveksles blikk fremfor ord for å formidle. Filmens handling er underbygget av den forbudte lysten mellom to mennesker med forskjellig hudtone. Denis skaper et spenningsladd trykk mellom de to karakterene som ikke kan få hverandre. Jo mer som avsløres, jo mindre får vi se. Det spilles på underbevisstheten og det impliserte i formen av bilder og usagte ord. Følelsene mellom de Aimée og Protée avdekker utspillet av datidens rasisme, som er like relevant nå som det var da. Det er tydelige linjer som utspilles mellom den svarte arbeiderklassen og de hvite høytstående. Det er et tydelig maktskille, og det seksuelle og politiske spiller mot hverandre i Chocolat. av Kristin Rydland High Life (2018) «High Life» følg Monte (Robert Pattinson) og hans unge dotter dei siste overlevande på eit romskip. Ein gjeng ungdommar dømd for alvorlege lovbrot får i denne verda valet mellom dødsstraff og å bli med på ein romekspedisjon der dei vil vere ein del av eit fertilitetseksperiment som skal vise seg å ikkje vere heilt som forklart. No må Monte og dottera hans lite på kvarandre då dei stadig bevegar seg nærare eit svart hol. High Life er ein veldig spesiell film. Eg gjekk blindt inn i den, og visste ingenting av kva som kom til å skje. Etter å ha sett den er eg framleis ikkje heilt sikker på kva som skjedde. Sjølv om filmen er langsam, og til tider litt for langsam, er det framleis mykje ein må prosessere som sjåar. Produktet Denis har laga her kan ved første augnekast sjå ut som ein vanleg Science Fiction film, men etter kvart som minutta gjekk, kjende iallfall eg at dette ikkje var som noko anna eg har sett. Konseptet med svarte hol og romferd er ting ein allereie er kjend med frå mange andre filmar, men eg har aldri opplevd det brukt på akkurat denne måten. Dette er rett og slett ein film ein må oppleve på eiga hand, då det er umogeleg å beskrive kva den er enn nettopp det Claire Denis har gjort sjølv. av Nathaniel Gjerde Hovland White Material (2009) Kanskje var det suksessen til Beau Travail fra 1999 som fikk Claire Denis til igjen å lage en film som utforsker franskmenns innflytelse i afrikanske land. Ti år senere regisserte hun nemlig White Material, en film som fester blikket på Maria Vial (Isabelle Hupert) som driver kaffeplantasje i et ubestemt fransktalende afrikansk land. Landet preges av rasekonflikt og væpnet konflikt, og sakte men sikkert står både plantasjen, hjemmet og Marias familie og arbeidere i fare. Heller enn å fokusere på selve konflikten i landet eller menneskene som deltar i den, holder filmen tett med Maria og hennes nesten blinde tro om at kaffeplantasjen fint kan fortsette som vanlig. Godtroende, om ikke likegyldig, fortsetter Maria å arbeide med kaffeproduksjonen selv etter flere arbeidere og venner enten fortlater området eller advarer mot å bli igjen. Gjennom filmens portrett av Maria belyses en rekke problemstillinger relatert til frankrikes kolonihistorie. I hvilken grad hører Maria hjemme der, finnes det skyld eller uskyld
«Titane» – Ekkelt og stilig
Julia Ducournau holder ikke tilbake på verken vold, blod eller forstyrrende forvandlinger i «Titane», som gikk av med Gullpalmen i Cannes i juli. En ubehagelig opplevelse som definitivt er verdt det.
«Familien Addams 2» – kanskje bra for barna
Norsk dub. Oppfølger som ikke refererer til den forrige filmen på godt og vondt. Holder seg til Addams oppskriften, men med humor som sjeldent funker på voksne. Mulig bra barnefilm.
«Antlers»- Hjortejakt på steroider
Når halloween helgen slår inn og dagene blir mørkere, passer ingenting bedre en horrorfilm på skjerm. Stemmen skal brukes til skriking og snacksen skal brukes som kasteball. Jump scares skal nytes og marerittbanken skal fylles på. Da er det vel ingen bedre plass å starte en Scott Coopers nye skrekkfilm Antlers. I Antlers følger vi barneskolelærer Julia Meadows (Keri Russel). Julia har flyttet tilbake til sitt barnehjem der hun bor sammen med sin sheriff bror Paul (Jesse Plemons). Samtidig som Julia begynner å bekymre seg for sin elev Lucas (Jeremy T.Thomas) finner politiet en rekke med lik. Disse likene er så ødelagt at identifisering er omtrent umulig. Folk begynner å forsvinne og gamle native myter blir mistenkt. Kan Paul finne frem til sannheten og kan Julias bekymring for Lucas være knyttet opp mot disse likene? Alt kan skje i denne lille Oregon byen. Antlers er en film med mange gode sider. Det viktigste for meg når det kommer til å lage god horror er settingen. I Antlers treffer de spikeren rett på hode, den lille mine-byen er MØRK. Den er dyster som få og det er lett å føle seg litt ukomfortabel i den byen vi blir introdusert til. Det er dystre tåkefulle skoger. Det er mørke trange tunneler. Husene har lite belysning og stiller både skitne og rotete. Når de lagde denne filmen er det et tydelig fokus å bruke settingen fullt ut. Historien er også vell å merke veldig god. De karakterene vi følger mest har sterke bakhistorier med dype hemligheter som hjelper styrke demmers mål. Det er kanskje dette som er nøkkelen bak filmens fortelling. Jeg må også innrømme at jeg lett blir solgt av myter og gamle ur-historier. Jeg har følt et mangel på denne type horror de siste årene så det var veldig godt å få film med den type story. Jeg liker filmen veldig godt, men den er ikke perfekt. Selv om den første halvdelen av filmen er råsterk så er det noe med siste halvdel som erger meg litt. Jeg føler de stresser litt med å sette i gang slutten. De har et konsept og en story som er så bra at jeg kunne ønske de brukte mer av den mot oppbygingen av slutten. jeg vil ha mere historie, mere drap og mere mysterier. Alt tatt i betraktning så er Antlers en god opplevelse. Den stiller med en skikkelig gøy historie i en knallbra setting. Mengden jump-scares er perfekt, de har en sterk plass, men filmen er på ingen måte avhengig av dem for å være skummel. Det er ingenting som er bedre en å hoppe litt i stolen å det gjør jeg mange ganger på denne filmen. Som lang tids horror-fan må jeg si at denne er definitivt verdt å se. Kom deg på kino og nyt halloween helgen på den rette måten. «Antlers» regissert av Scott Cooper. Spilletid: 1 time og 39 minutter. Skuespillere: Keri Russel, Jesse Plemons, Jeremy T.Thomas, Graham Greene. Aldersgrense: 15 år