Vekas straumetips – «Baki Hanma»
Netflix-adaptasjon av «Baki the Grappler» gir virkelig liv til serien og får meg til å lengte etter mer. Serien er skapt av Keisuke Itagaki og fremstår som et kjærlighets brev til muskler og kampsport.
«Ron i ustand» – En B-bot bromance i et tech-helvete
De fleste barnefilmer har en lærepenge på lur, Brave (2012) fortalte unge jenter at de ikke trenger en prins for å være lykkelige, WALL-E (2008) spådde en dyster fremtid om klimakrisen og Ron i ustand tar for seg problemer for barn i dag med en advarsel om sosiale medier.
Alma – Grufull på flere plan
Etter å ha vært vitne til sin fars død i et krigsherja land flykter Alma (Snæfríður Ingvarsdóttir) og moren til Island. Nå, 25 år senere er Alma innlagt på en institusjon for å ha drept kjæresten sin, noe hu ikke helt kan huske. Jeg tok denne pressevisningen i siste liten på grunn av et stort savn av å sitte i kinosalen nesten aleine, tidlig mandag. Derfor kom jeg på alle mulig måter uforberedt, uten forhåpninger eller fordommer. Det eneste jeg visste var at filmen var Islandsk, noe jeg har nyti før. Dessverre ble det mer frustrasjon enn nytelse denne gangen. Filmer starter nokså voldsomt med krig og fordervelse før den glir over til en nokså rolig hverdag i en institusjon for psykisk syke. Her møter vi en voksen Alma som tydelig er påvirket av tidligere traumer og er blitt helt stum. Vi blir kjent med flere inne på institusjonen, deriblant en psykiater som virker litt utilregnelig selv og en gjeng med damer som alle jobber med sitt. Fra starten er det veldig tydelig av at personene på denne plassen sliter enormt, og måten de fremstiller Almas atferd er nesten vanskelig å se på. På grunn av dette glei hodet mitt naturlig inn i en forventing om at dette var en film som tar for seg et veldig seriøst tema. Noe som jeg selv mener bør behandles særs forsiktig, med visse forutsetninger. Dessverre blei ikke disse forutsetningene tatt hensyn til her. Filmen latterliggjør etter min mening ideen om at man skal ha et trygt sted for psykisk syke, noe som absolutt ikke burde komme for uttrykk under noen omstendigheter. Det er også vondt å se hvordan filmen bygger på aktuelle temaer som gjerne burde få mer oppmerksomhet gjennom kanaler som filmmediet, men som også tukles bort og mister all integritet gjennom et patetisk plot. Filmen bygger for eksempel på ideene og forsøkene til David Rosenhan som utfordra validiteten til diagnostisering. Alma kunne virkelig utforsket et aktuelt og omstridt tema her, men sløser det bort. Mye skal til for at en film ikke har noen lyse sider og det samme gjelder for denne. Det er veldig godt komponert musikk og Snæfríður Ingvarsdóttir er grei nok i hovedrollen. Som bevist en rekke ganger med en rekke filmer så er jo Island et fantastisk land å spille inn i og Alma klarer også å vise øynasjonens flotte natur. Jeg hadde ikke kasta bort tiden min på Alma. Den er faktisk vond på alle mulig måter. Alma – Regissert av Kristín Jóhannesdóttir. Med Snæfríður Ingvarsdóttir, Emmanuelle Riva, Kristbjörg Kjeld, Hilmir Snær Guðnason. Aldersgrense: 15 år. Spilletid: 1t 40min. Land: Island. Norgespremiere: 22.10.2021
«The French Dispatch» – Et fartsfylt kunstgalleri fra start til slutt
Endelig er den på kino! 7 år etter Wes Andersons forrige film blir vi som vanlig servert et stjernespekket og symmetrisk show uten like. The French Dispatch tar for seg et amerikansk tidsskrift, som gjennom historier fra dens skribenter utgjør en tredelt fortelling. Ikke ulikt flere av filmskaperens andre filmer, blir publikum presentert handlingen som fra en bok, der vi hopper i både tid og fra karakter til karakter. Ennui er den franske og fiktive byen som store deler av handlingen finner sted. Byen er full av interessante individer, der bortimot alle er spilt av verdenskjente skuespillere. Bill Murray gjør sine niende opptreden i en Wes Anderson film som sjefsredaktør Arthur Howitzer Jr. Andre kjente fjes fra tidligere Anderson filmer dykker også opp, Lea Seydoux som fengselsvakt Simone, Adrien Brody som kunstkjenner Julian Cadazio og Owen Wilson som skribenten Herbsaint Sazerac, bare for å nevne noen. Andersonfavoritt Jason Schwartzman er som vanlig med i en liten rolle, men i denne filmen har han kanskje gjort sitt største bidrag i manuset. Vi blir også introdusert til en del nye fjes i Andersons kunsttog, Timothée Chalamet, Jeffrey Wright og Benicio Del Toro, bemerker seg alle på tross av den lange listen med skuespillere. I kjent stil har skuespillet en barnslighet og humor ved seg, som sammen med settingen og dialogen er med på å skape en terapeutisk atmosfære. Det samme gjelder for arrangeringen og utførelsen av scener og sekvenser, der presisjonen og timingen på replikker og handling er upåklagelig. Her synes jeg Anderson har tatt det et steg videre og resultatet er imponerende. Filmen som markerer den tiende i rekken av spillefilmer fra Anderson (om du tar med Bottle Rocket), virker å vektlegge karakterer og setting over historien, uten at det gjør noen skade på helheten. Historien, som stort sett opererer på overflaten, blir stadig overskygget av filmens andre aspekter. Komposisjon, farger og sett-design er alle levert etter Andersons fetisjer og ønsker. Vi har sett det før, men det skader ikke å se det igjen. Regissøren har selv sagt at det er slik han ønsker å lage sine filmer, og for min del trenger han aldri å slutte med det. Musikken er komponert av dyktige Alexandre Desplat, som gjør en fantastisk jobb i å sette stemningen for filmen. Det samme gjør størrelsesforholdene av bildet vi blir presentert på skjermen, som stadig endrer seg da anledningen byr seg. Klippingen er rask og effektiv, som gjør at den 103 minutters lange filmen raser avgårde. Det høye tempoet gir filmen en voldsom energi, der konsekvensen blir svært få pusterom til å fange alle detaljene som Anderson presenterer. Regissøren treffer derimot godt der hvor det virkelig gjelder. Selv skulle jeg derimot ønske at Anderson tok seg litt bedre tid litt oftere, ettersom det helt tydelig er lagt mye arbeid i konstrueringen av detaljer og generell estetikk. Wes Anderson har gjort det igjen. The French Dispatch er en våt drøm for alle som er glad i kunstfilm. Filmskaperen forblir derfor en av filmens største auteurer i moderne tid. Uavhengig av den distinkte stilen vil filmen også treffe den gjennomsnittlige kinobesøkeren, da den lekne tilnærmingen vil både vekke latter og entusiasme hos de fleste. Om ikke dette skulle være nok så byr filmen på en vanvittig rollebesetning, som alene burde være nok til å trekke et publikum. «The French Dispatch» regissert av Wes Anderson. Med: Timothee Chalamet, Frances McDormand, Benicio Del Toro, Adrien Brody, Jeffrey Wright, Lea Seydoux, Tilda Swinton og Bill Murray. Spilletid: 1 time og 43 minutter. Land: USA / Frankrike. Aldersgrense 9 år. På kino: 22 oktober
«John – den siste norske cowboy» – fascinerende og vakker
Hvis du noen gang har lurt på hvordan det er å eie din egen gård i idylliske Montana, trenger du ikke se lengre enn til denne dokumentaren laget av Frode Fimland. I John – den siste norske cowboy, møter vi den titulære John Hoiland, en 92 år gammel cowboy som eier og driver sin egen ranch i statene. Dokumentaren gir oss et innblikk i hvordan John er som person, hans normale hverdag, samt det harde arbeidet han til daglig utfører. Vi får i tillegg se hans forhold til de andre innbyggerne i byen Big Timber, der han nærmest har kjendisstatus som en av de siste cowboyene i Montana. Denne dokumentaren var virkelig en fryd å se på. Den har en solid kinematografi, meget bra bruk av musikk, og et engasjerende tema. Historiene John fortalte om livet sitt, var virkelig fascinerende å høre på, og det var imponerende å se hvor hardtarbeidende denne 92 år gamle mannen var. Det var også gøy å se den klare kjærligheten John har til eiendommen sin og folkene rundt han. I tillegg til flere av innbyggerne i Big Timber, møter vi også Jim Larkin, som er bestekompisen til John. De to går flere år tilbake, og det er tydelig at de har et sterkt vennskapsforhold seg imellom. Det var spesielt gøy å se hvor fort John kvikna til hver gang Jim kom på besøk, noe som gjorde dokumentaren desto mer sjarmerende for meg. Det var likevel noen steder jeg følte filmen gikk litt tregt. Dokumentaren består for det meste av intervjuer med John og de andre folkene i Big Timber, og med filmens 1 time og 28 minutter lange spilletid, kunne dette muligens virke litt langdrygt til tider. Heldigvis var dokumentaren såpass innbringende at dette ikke ble et stort problem for meg. Bruken av det vakre landskapet i Montana, i tillegg til de mange fascinerende historiene filmen hadde å by på, holdt meg engasjert gjennom hele dokumentaren. John – den siste norske cowboy er virkelig en perle av en dokumentar. Dens bruk av musikk, kinematografi, og de mange fascinerende fortellingene fra både John og de andre i Big Timber, har resultert i en meget innbringende filmopplevelse. Dette er virkelig en dokumentar en burde få med seg. «John – den siste norske cowboy», regissert av Frode Fimland. Om: John Hoiland. Spilletid: 1 time og 28 minutter. Land: Norge. Aldersgrense: Tillatt for alle.
«Nordsjøen» – Norsk katastrofefilm gjort riktig?
Ja. Det står faktisk 4,5 stjerner der. Og da tenker du sikkert: «Men hæ? Nordsjøen?», og det tenkte jeg også da jeg var ferdig med å se denne filmen. Men for første gang i «Haha oi, tenk hvis det skjedde på ordentlig?»-serien, klarte de endelig å fikse det største problemet med de tidligere filmene, de klarte å ikke ha med hun ubrukelige jenta som står og ser på at katastrofen skjer uten å si ifra til de andre. Denne endringen er så forfriskende og nyskapende, og gjør at katastrofen i seg selv får den vekten og trusselen som den fortjener. Da jeg satt i kinoen var jeg usikker på om jeg hadde sett dette før. Og det hadde jeg på en måte. Deepwater Horizon, med alles favorittskuespiller Mark Wahlberg, er Nordsjøen bare med mer fokus på Mark Wahlberg sine muskler. Begge filmene tar for seg konsekvensene av et massivt oljesøl, bare at Nordsjøen faktisk prioriterer realisme i dramaet sitt. Filmen starter med at vi blir introdusert til Sofia og Arthur. De arbeider med en slangerobot som skal brukes for å undersøke under vann rundt plattformene, der det er vanskelig for mennesker å befinne seg (fordi mennesker ikke kan å puste under vann). Mannen til Sofia jobber på plattform, og på en av undersøkelsene finner de ut at det er massive gasslekkasjer i området. Etter videre undersøkelser finner de ut at det er et massivt skred som kommer til å finne sted på et område som dekker massevis av plattformer. En av disse plattformene er selvfølgelig den plattformen mannen til Sofia jobber på, og han er selvfølgelig den som velger å melde seg frivillig for å gå ned for å manuelt stenge kranen. Alle disse totale tilfeldighetene gjør at filmens fokus blir en gripende og dramatisk «rescue mission» om å finne og hente tilbake mannen til Sofia. Men dette er faktisk veldig bra. Det er spennende, logikken ser ut til å fungere, og selv om hendelsene er urealistiske så er de plassert mer i virkeligheten enn de tidligere filmene. Høydepunktet i denne filmen for meg må være hvordan sikkerhetslederen i oljeselskapet William Lie er brutal, ærlig og ekkel, men samtidig har man mye respekt for ham. Det å ofre menneskeliv for å ikke risikere å miste enda flere er en tøff oppgave, men han står stekt gjennom hele hendelsen. Han er det nærmeste filmen kommer en skurk, bortsett fra løs jord, fordi han nekter å bidra og hjelpe Sofia og Arthur med å redde mannen hennes. På tross av dette gjør han alle de valgene han mener må gjøres for å minimere skadene. Dette gjør at han virker som en motkraft som selv mener han gjør alt det rette, noe som oftest blir sett på som de beste «skurkene». Da jeg så denne filmen ble jeg så redd at jeg nesten solgte begge Equinor-aksjene mine til en samlet verdi av 470 kroner, med en foreløpig urealisert gevinst på nesten 156 kroner (tilsvarende nesten en stor pizza på Pizzabakeren med studentrabatt) i skrekk for at plattformene deres skulle kollapse og resultere i at jeg mister alle pengene mine. Dette gjorde jeg da ikke, siden jeg har Diamond hands, men det var bare så vidt, siden pengesummen er så massiv. Men ja, nok om det. De fikk det endelig til, de lagde en norsk katastrofefilm som faktisk har en logisk fortelling og interessante karakterer. Du burde se den. Den er ikke en vakker kunstfilm, men det er absolutt en film. Hva mer kan man ønske seg? Den leverer på ødeleggelses-fetisjen som Norge er så glad i, samtidig som den takler noe samfunnsrelevant. Det er ikke den beste filmen noen gang, men den får til nøyaktig det den prøver på, og da fortjener den de stjernene. «Nordsjøen» regissert av John Andreas Andersen. Spilletid: 1 timer og 45 minutter. Land: Norge. Aldersgrense: 12 år.
Vekas Straumetips – «Django Unchained»
«Django Unchained» er allerede en klassiker blant Tarantinos fans, med fantastiske opptredener og spenning i en hver dialog.
Regissør i Fokus: Joel og Ethan Coen
Joel og Ethan Coen har sidan midten av åttitalet laga eit drøss med spelefilmar der ein kan kjenne igjen ei raud tråd, i trass med at dei er alle veldig ulike. Brørne har leika seg med nesten alle sjangarane tilgjengeleg for ein Hollywoodfilm, og dei ser ikkje ut til å vere ferdige enno. Frå kultfavorittar som «Den store Lebowski», til moderne meisterverk som «No Country for Old Men» kan filmane deira karakteriserast av vittig og hurteg dialog, eit fast skodespelarfølgje og, vel, valdeleg vald. Over deira nesten 40 år lange karriere har brørne skapa godt over tjue filmar, og her er fem av dei! The Man Who Wasn’t There (2001) Svart-hvitt, godt stødig skuespill, korrekt og effektiv bruk av fortellerstemme, og et selvsagt sjangersikkert manus betyr at Coen-brødrene gjør denne filmen til en klassik film-noir. Kanskje en av de mindre kjente Coen-filmene, men for meg er det en de bedre. En rimelig sjanger tro film så det kommer nok an på om du liker Noir eller ikke, men Coen-kjennetegn finner du nok også. 1949: California. Ed, en lakonisk barberer (Billy Bob Thornton) mistenker at kona hans (Frances McDormand) har en affære med sjefen hennes (James Gandolfini). En dag får han et forslag fra en businessmann (Jon Polito) om å investere i det neste «store»: nemlig renseri, så Ed legger en plan… Med en nesten alltid tilstedeværende fortellerstemme komplett blottet for meta henvisninger eller publikumshumor slik fortellerstemma har en tendens til å bli brukt i nyere filmer gir Ed en dybde han ellers ville hatt vansker med å få frem. Ved å sette handlingen til 1949 og bruken av svart-hvitt gir filmen et filmatisk utrykk som gir filmen troverdighet. For meg er plottet og cinematografien noe som definivt ville ha mistet veldig mye hadde det blitt filmet i farger. Nesten så du kunne trodd denne filmen var filmet på 40-tallet. Hva kan man si? Stødig på alle fronter og er man en Coen-fan har du nok allerede sett den, men hvis du synes Coen-brødrenes verker er interessante, kan du gjøre mye verre enn å gi «The Man who wasn’t there» en sjanse. av Julius Franke Wuttudal O Brother, Where Art Thou? (2000) I «O Brother, Where Art Thou?» følger vi Ulysses Evrett (George Clooney) når han sammen med Delmar ODonnell (Tim Blake Nelson) og Pete Hogwallop (John Turturro) rømmer fengsel. Sammen setter de ut for å finne begravde skatter og Ulysses´ kone Penny (Holly Hunter). Deres reise tar dem til nye bekjente, fiender og utfordringer. Guttene starter opp sitt eget country band, samt som de setter seg selv i kinkige situasjoner med loven. Coen brødrene tar oss med til sørstatene på 1930-tallet. En periode med dårlig økonomi og enda dårligere menneskesyn. Coen sammen med kunstneren Roger Deakins skaper den perfekte feelingen av denne tidsperioden, en blir lett dratt med i settingen. Noen ganger mens jeg så på føltes det ut som det var meg kledd opp med cowboyhatt og tommy-gun som jagde George Clooney. Brødrene gjør også en veldig god jobb med å fortelle historien. Rundt hvert hjørne venter det en ny episode, ofte enda heftigere enn den forrige. Uforutsigbarheten er høy og spenningen følger etter. Filmen er visst fram ved første øyenkast som relativt lett og lystig, med god humor og gøyale karakterer, men det er lett å la seg lure, for O Brother, Where Art Thou? Er en film som raskt går fra spøk til revolver. Den har sine mørkere sider og de blir lagt frem godt. Det kanskje mest imponerende med filmen var at musikken gjorde det nesten bedre enn filmen selv. Albumet og sangene fra filmen solgte utrolig bra. I oktober 2019 hadde albumet nådd over 8 millioner solgte kopier. Det nådde også Billboard første plass på deres Country liste samt som det vant en rekke med Grammys! O Brother, Where Art Thou? er en gøyal, spennede film som er lett å like. Den gir veldig mye samt som den kan nytes for alle. Coen-brødrene har gjort en veldig bra jobb i fange settingens essens og man faller fint in i fortellingen. Det er noe her for de fleste filmentusiaster. av Truls Hustad Inside Llewyn Davis (2013) «Inside Llewyn Davis» er Coen brødrenes sekstende spillefilm og foregår en kald vinter i New York på starten av 60-tallet. Vi møter Llewyn Davis (Oscar Isaac), en musiker i som sliter med å holde hodet over vannet. Filmen følger han gjennom en uke mens han leter etter steder å sove, neste inntektskilde, og samtidig prøver å passe på en katt. Vi ser hvordan Davis forholder seg til motgang både i privatlivet, men også i musikkbransjen. Dette er Oscar Isaacs store gjennombrudd. Selv om han er smålig, og tidvis kjip mot de rundt seg kan man ikke for å synes synd på han. Musikken er fremført live, og Isaac selger at Davis er en unektelig talentfull musiker på tross av sine mangler i andre deler av livet. Andre roller i filmen spilles av Carey Mulligan, Justin Timberlake, Adam Driver og John Goodman for å nevne noen. Inside Llewyn Davis er full av elementer man kjenner igjen fra andre filmer av Coen brødrene; det rike persongalleriet, den mørke humoren, vittig dialog, men det føles noe nedtonet i forhold til filmer som for eksempel «Fargo» og «Den store Lebowski«. Min favorittfilm fra Coen-brødrene, Inside Llewyn Davis er nydelig filmet av Bruno Delbonnel, morsom og historien flyter godt. Men under overflaten er det en sår historie om en som ikke klarer å bryte ut av sitt eget destruktive mønster, og som ser drømmen bli fjernere dag for dag. av Wilhelm Særvoll Millers Crossing (1990) Då sjefen hans vart truga av ein mindre men veksande gangster tek Tom Reagan (Gabriel Byrne) på seg oppdraget å hindre at det bryt ut ein krig mellom undergrunnsgjengane i byen. Reagan spelar rolla som ein film-noir etterforskar, berre i dette tilfellet er han ganske openbart ein del av det kriminelle miljø, medan han svinsar og svansar mellom eit rollegalleri som berre Coen-brørne kunne ha uttenkt. Frå ein italienar
«The Last Duel» – En intim sann historie
The Last Duel er basert på en sann historie. Den handler om Marguerite de Carrouges, spilt av Jodie Comer som ved hjelp av hennes mann Jean de Carrouges går til rettssak mot Jacques Le Gris for voldtekt. Marguerite har ingen makt, men siden hun er gift med Jean så kan Jean kjempe for rettferdigheten hennes og for hans egen stolthet. Men, Jacques er en skummel mann å trosse ettersom han har mye makt og mektige venner. Jean og Jacques kommer ingen vei i rettssaken og derfor deklarer kong Charles IV at de skal gå til en siste duell. Den som vinner den vinner også rettssaken. The Last Duel er regissert av en av Hollywoods største moderne regissører, Ridley Scott, tidligere kjent for Alien, Blade Runner og Gladiator. I likhet med Gladiator så er denne filmen et periode-drama med episk produksjon og kostymedesign, og et stjernespekket cast er heller aldri noe å se bort i fra. Her finner man Oscar nominerte skuespillere overalt, Matt Damon, Ben Affleck og Adam Driver i de største rollene med ‘nykommer’ Jodie Comer i hovedrollen. Filmen er ganske lang, med 2 timer og 33 minutter, noe som dessverre merkes. Etter min erfaring føles den lengre enn den er, og det er ikke et godt tegn. Filmen er treig fra starten, mange scener med eksposisjon og et fåtalls actionscener som blir forkortet, noe jeg mener var dumt ettersom Ridley Scott er utmerket på å lage store og brutale krigsscener. Noen scener blir kortet ned, og andre scener blir klippet ganske uoversiktlig, som gjør at noen scener, spesielt i løpet av den første timen kan virke kaotiske. Bortsett fra småproblemer med klipping, så er filmen ganske interessant strukturert. Den forteller samme historien tre ganger, altså i tre kapitler. Nummer 1 er historien fra Jean de Carrouges sitt perspektiv, altså hans sannhet. Nummer 2 er fra Jacques Le Gris sin sannhet og nummer 3 er fra Marguerite de Carrouges sin sannhet, som filmen mener er den absolutte sannhet. Dette gjør filmen interessant på grunn av at man får flere vinklinger på samme situasjon, og det gir veldig mening i kontekst med ordtaket “Det finnes flere sider av samme sak”. I tillegg til dette så er historien veldig sterk. Man får et intimt synspunkt på hvordan det var å være kvinne i denne tidsperioden og hvor urettferdig de ble behandlet. Og selv om jeg er gutt klarte jeg å sette meg ordentlig inn i situasjonen til Marguerite og jeg følte sinnet hennes gjennom hele filmen. Historien er urettferdig og til tider ubehagelig å se på, men alt dette bygger opp til klimakset i filmen som er meget bra utført. Den siste duellen er en perfekt blanding av bra skuespill, kinematografi og klipp, som gjør en brutal og kaotisk duell veldig oversiktlig og lett å følge med på, og til slutt gir publikum en veldig tilfredsstillende slutt. Et av mine største problemer med filmen er musikken. Jeg, som de fleste andre setter stor pris på vakker og betydningsfull musikk i filmer. Dessverre så er musikken i denne filmen veldig anonym, eneste scenen hvor jeg føler musikken faktisk fikk skinne var i forløpet av duellen mot slutten av filmen. Ellers legger man ikke særlig merke til den og den hjelper ikke å fortelle historien på noen måte, noe som er trist ettersom musikken er komponert av Harry Gregson-Williams som er en stor Hollywood komponist. The Last Duel er en sterk film med mange fantastiske enkeltscener og en intim historie. Og med en interessant og unik struktur, og et fantastisk klimaks gjør det filmen meget verdt å se. Men, alt i alt holder det ikke for å bli plassert sammen med Ridley Scott sine beste filmer. Man kan se likheter med Gladiator, men dessverre er Gladiator alt det denne filmen ønsker den var. Filmen er absolutt verdt å se, og en liten ekstra godbit i filmen er hårstilen til Ben Affleck og Matt Damon, fantastisk stygt, men fantastisk morsomt i samme slengen. The Last Duel: Regi av Ridley Scott. Med Jodie Comer, Matt Damon, Ben Affleck, Adam Driver, Alex Lawther. 2022, 2 timer og 33 minutter. Premiere 15.10.2021
«Halloween Kills» – Hvert drap er sykere enn det forrige
Gjett hva? Michael Myers lever. Halloween Kills byr på skrekk, gru og drap du ikke har sett maken til.