Bli medlem

Kategori: Spalter

“The Man Who Sold His Skin” – Tunisias første Oscarnominasjon

Sam Ali er en syrisk flyktning i Lebanon. Han blir funnet vandrende rundt på kunstutstillinger for å få tak i den gratis maten som er lagt ut der. Det er på en av disse utstillingene han får en stor mulighet. En av verdens største kunstnere, belgiske Jeffrey Godefroi, spør Sam om han vil ha ryggen hans tatovert for å være en del av kunstsamlingen til Jeffrey. Sam aksepterer i et håp om at dette gir han mulighet til å få et visa, og kunne reise med Jeffrey til Belgia for å bli gjenforent med hans store kjærlighet Abeer. Problemet Sam ikke hadde forutsett, er at med denne tatoveringen på ryggen, er han ikke så fri som han håpet. Han er nå blitt et levende kunstverk verdt mange millioner euro.   The Man Who Sold His Skin er regissert av Kaouther Ben Hania, en regissør fra Tunisia. Med denne filmen klarte Ben Hania å gi Tunisia sin første Oscar-nominasjon noensinne i kategorien “Beste Internasjonale Film”. Filmen ble først vist på filmfestivalen i Venezia i 2020, hvor den ble nominert til beste film og for beste skuespiller, en pris som hovedrollen Yahya Mahayni vant og tok med seg hjem.  Midtpunktene i filmen er som sagt hovedrollen spilt av Yahya Mahayni som gjør en mesterlig jobb i rollen som Sam Ali. Bi-rollene i filmen gjør også en solid jobb, men det er vel egentlig bare Dea Liane i rollen som Abeer som får tid til å skinne utenom Mahayni selv. Utenom skuespillerprestasjonene er filmen meget vakkert filmet. Kamera-arbeidet er veldig bra gjennomført, og i samspill med til tider vakker musikk komponert av Amine Bouhafa, blir filmen en fryd for både øyne og ører. Historien er også sterk i store deler av filmen, og jeg ble investert i handlingen.  Selv om store deler av filmen fungerer bra, finner jeg store problemer også. Først og fremst, manuset i filmen føles ganske svakt, mange scener blir urealistiske og det kan dra publikum ut av situasjonen som blir vist. Dette vises spesielt mot slutten av filmen. Dessverre er jeg nødt til å konkludere med at filmen har kanskje den dårligste slutten siden Game of Thrones sesong 8. I løpet av de siste 20 minuttene inntreffer et samlepunkt på alt det som filmen gjør dårlig. Manuset, redigeringen og generelt hele historiefortellingen svikter, og gir publikum en veldig lite tilfredsstillende avslutning, noe som er trist ettersom filmen har en sterk historie som hadde fortjent mye bedre.  Siste lille småpirk, i en scene mot slutten av filmen er det en situasjon som innebærer en bombetrussel. Mange mennesker løper vekk fra stedet i redsel, men jeg fikk øye på en kvinnelig statist, som løp med et stort smil og latter hele veien. Jeg synes dette var morsomt, og jeg velger å tro at denne scenen ikke var ment til å være morsom, så dette er nok noe filmskaper har oversett, som er veldig synd.  The Man Who Sold His Skin er en sterk film med mange triste og vonde scener som treffer publikum bra. I tillegg så er det en teknisk bra film, den ser og høres veldig bra ut, så hvis du vil kose deg med vakre shots, fin musikk og en sterk historie så er dette filmen for deg. Men stopp filmen etter 1 time og 20 minutter for best opplevelse.  The Man Who Sold his Skin: regi Kaouther Ben Hania. Med Yahya Mayani, Dea Liane, Monica Belucci. 2020, 1t 44 min. Premiere 01.10.2021.

31. Ungarn – Sauls sønn

Under andre verdenskrig blir Saul tvunget til å arbeide for SS som en del av «Sonderkommando». Da han finner et lik han tror er sønnen hans starter en febrilsk jakt på en rabbi

30. Thailand – Krasue: Inhuman Kiss

Ein dose med fabelprose-gimmikar, ei spiseskei med spesialeffektar, ei oppsvulma kampscene og eit par liter med romantisk kliss-klass. Dette er ein merkeleg film.

Vekas Straumetips – «The Witcher: Nightmare of the Wolf»

The Witcher Nightmare of the Wolf er nyeste innslaget for Witcher-serien og tar sted før oppløsningen av ‘Witcher’-organisasjonen. Filmen er en animasjonsfilm, med mye action og fantasy, og er tilgjengelig på Netflix som en Netflix original regissert av Kwang Il Han. Filmen følger Vesemir (spilt av Theo James), en ambisiøs medisin assistent som bestemmer seg for å melde seg inn i witcher organisasjonen og bli en wircher for å tjene seg rik. En witcher er en person som gjennom magi og vitenskap gjøres om til et menneske/monster hybrid. Dette stopper ikke Vesemir fra å melde seg. Arbeidet til en witcher er å drepe andre monstere. Men en dag oppdager Vesemir en ond konspirasjon mens han er ute på jakt. Voiceactingen I filmen er dyktig gjennomført og passer karakterene de spiller godt. Jeg vil vektlegge dyktigheten til både Theo James (spiller Vesemir) og Lara Pulver (spiller Tetra). De ga en solid opptreden og ga mye personlighet til karakterene. Det er også en del humor igjennom filmen som har likheter med The Boondocks som også er regissert av Kwang Il Han. At filmen er satt til Witcher-universet, medbringer både en styrke og en svakhet. Det er kult å se kjente karakterer på nytt og forstå konfliktene i filmen mer nyansert, men for de som ikke er så kjent med universet kan enkelte aspekter virke forvirrende eller lite forklart. Filmen er i stand til å stå på sine egne ben derimot, da nok er forklart til å forstå plottet og handlingen.  Jeg likte særlig action scenene i filmen. Animasjonsstilen får til å skape fantastiske kampscener. Særlig i begynnelsen av filmen hvor vi får en ordentlig smakebit av hva den animerte stilen kan tilby, som fantastiske monsterdesing, masse gørr og Witcher universets mørkhet. Om du er interessert i eller ønsker å bli interessert i Witcher-franchisen så er dette et godt startpunkt, og er man kjent med franchisen allerede så er dette en flott film der man kan se universet utspilt i animasjon. Monstrene og magien får virkelig skinne, samtidig som man blir introdusert til ny lore. Filmen kan ha mange voksene og skumle scener, så vil ikke anbefale å se denne filmen med unge, da filmen også har en 18+ anbefaling, men for de som tåler skumle monstre, grov vold eller voksene scener er det vel verdt å se denne filmen. «The Witcher: Nightmare of the Wolf». Regi av Kwang Il Han. Med: Theo James, Lara Pulver, Graham McTavish og Mary McDonnell. Spilletid: 1t 21 min. Land: USA / Sør-Korea. Aldersgrense: 18 år. Tilgjengelig på Netflix

«Leksjoner i løgn» – Et flerspråklig krigsdrama

I denne krigs/drama filmen fra noe ukjente Vadim Perelman, møter vi en belgisk jøde ved navn Gilles. Han er blitt tatt til fange av en gruppe nazister, og sammen med flere andre jøder skal han henrettes i skogen. På vei til skogen blir Gilles introdusert til en persisk medfange som gir han en kort innføring i deres språk og religion. Denne innføringen skal vise seg å bli Gilles’ redning – for da de tyske soldatene har henrettet alle utenom den unge jøden, forklarer han i desperasjon at han er ingen jøde, men derimot persisk. Gilles får leve kun på grunn av sitt persiske språk, farsi, noe som interesserer kjøkkensjefen i konsentrasjonsleiren hvor de nazistiske soldatene hører til. Herfra blir Gilles nødt til å utvikle et helt nytt språk, der konsekvensene ved et feilsteg er fatale. Filmens hovedrolle, spilt av Nahuel Perez Biscayart, gjør en inspirert versjon av Gilles. Det samme kan sies om hans skuespillermakker, Lars Eidinger, som spiller den autoritære kjøkkensjefen. Dynamikken mellom de to karakterene er spennende å følge, men har til tider en Sitcoms troverdighet over seg. Det er derimot fengslende å se hvordan Gilles utvikler sitt nye språk, da han er nødt til å være intuitiv og holde tungen rett i munn. Leksjoner i løgn mangler, tross tematikken, på ingen måte hjerte og Gilles er en karakter som man virkelig heier på når historien utfolder seg. Historier fra konsentrasjonsleirer er alltid tøffe, og Perelman gjør godt i å skildre grusomheten av holocaust. Selv om det til tider er vanskelig å holde øynene på skjermen, kan man ikke nekte for at bildene som presenteres er brutalt vakre og at kinematografien holder et høyt nivå. Akkompagnert av et lydspor som virkelig står fram i denne filmen, leverer Perelman og hans crew et stykke film som er verdig det store lerretet. Fra en regissør som du mest sannsynlig ikke har hørt om før, er Leksjoner i løgn en film man likevel burde få med seg på kino. Mye av grunnen til det er filmens lydspor. Du får forsåvidt også med deg habile skuespillerprestasjoner, vel gjennomført kinematografi og en historie med et spennende konsept. Det gjør at den 127 minutters lange filmen, som vekker vonde minner fra gloseprøver i spansk på ungdomskolen, er overkommelig. Avslutningen på filmen holder noe tyngde og gjør det derfor verdt å følge med helt ut. Samtidig blir man minnet på at andre verdenskrig har endeløse tvister å fortelle og at perioden fortsatt fanger interessen vår. «Leksjoner i løgn» regissert av Vadim Perelman. Med: Nahuel Perez Biscayart, Lars Eidinger, Leonie Benesch og Jonas Nay. Spilletid: 2 timer og 7 minutter. Land: Hviterussland / Russland. Aldersgrense: 15 år. På kino: 24 september