Bli medlem

Kategori: Ukategorisert

«Samuel’s Travels» – Gårdsgutt på alle fire

Turister som ufrivillig ender opp i kinkige situasjoner på tur i Europa er gammelt nytt for filmverden, men sammenliknet med sine Amerikanske motparter har belgiske Samuel det nokså greit under sitt besøk i Latvias bondeland.

«Spider-Man: No Way Home» – Emosjonell spandexunderhaldning

Etter litt lengre ventetid enn forventa er det nyaste Spider-Man innslaget i MCU kinoklart i Noreg, og eg vil påstå at dette er ein film som har vore veldig verdt å vente på. Spider-Man: No Way Home har blitt beskrive av regissør Jon Watts som «Spider-Man: Endgame», og dette ikkje utan grunn. I det tredje Spider-Man innslaget i MCU kulminerer mykje av det som har blitt satt opp i dei to tidlegare filmane med veggkryparen og universet han svingar seg rundt i. Derfor kan det kanskje vere litt vanskelegare for folk som ikkje allereie er investert i Marvel-universet å henge heilt med på alt som hender. Men for fans av MCU eller berre Spider-Man som ein karakter, er dette ei herleg oppleving frå start til slutt. Spider-Man: No Way Home plukkar opp direkte etter den dramatiske avslutninga på Spider-Man: Far From Home frå 2019. Peter Parker (Tom Holland) har blitt avslørt som Spider-Man for offentlegheita, og dette skapar store problem for superhelten og dei han held nærast. Desperat etter ei løysing på dette problemet oppsøkjer han trollmannen Dr. Strange (Benedict Cumberbatch) etter hjelp. Dette skal vise seg å komplisere ting då trollmannen sitt forsøk på å endre situasjonen går gale, og ender med å sleppe inn store truslar i form av superskurkar frå mulitverset. No med eit nytt problem i dei allereie fulle henda sine, må Spider-Man fange desse truslane før dei kan gjere skade på verda hans. Dei fleste superheltfilmar i dag er stjernepakka og effekttunge lysshow. Spider-Man: No Way Home skil seg ikkje så veldig ut frå akkurat dette, men den kjem også med ei mykje større emosjonell ladning enn det andre filmar med veltrente menneskjer i spandex ofte byr på. Mykje er på spel for vevhovudet denne gongen, og det er tydeleg ei avslutning på Jon Watts sin «Homecoming-trilogi» med filmar som opp til no har vore rimeleg lystige og morosame. Dette betyr ikkje at Spider-Man: No Way Home fjernar seg heilt frå det elles ganske leikne Marvel-universet, tvert i mot. Den byr framleis på mykje lett humor i kjend Marvel-stil, samstundes som den skrur ned lysstyrken litt der det trengs for å levere dei ekstra emosjonelle slaga. Som ein stor fan av Spider-Man som karakter kjennest det litt vanskeleg å skrive upartisk om denne filmen då den har nokre av mine favorittaugneblunk ut av alt eg har sett han i. Likevel er ikkje dette ein film utan feil. Sjølv om gjensynet med multivers-skurkane er gledeleg, fører dei også til ein del rot andre stader enn berre på skjermen. Det å skulle sørgje for at alle desse stjernene får skjermtid er ein kabal eg ikkje misunner då den er spesielt vanskeleg å få til å gå opp. Delen av filmen der desse introduserast verkar nesten som om den blir litt forhasta sjølv med den relativt lange speletida. Dette fører til at sjølv om filmen er fylt til randen av kjende karakterar, så kjennes nokon av dei ganske mangelfulle ut. Det er også veldig tydeleg at mykje av denne filmen er laga ved bruk av datamaskiner, og med den høge standarden ein gjerne har til slikt i dag kan nokre av biletene sjå litt merkelege ut. Trass i sine feil er Spider-Man: No Way Home likevel ei av mine beste kinoopplevingar på lenge. Actionsekvensane er dødskule, skurkane (sjølv med sine manglar) er fantastiske og Tom Holland gjer sin desidert beste prestasjon som Spider-Man hittil. Dette er ein film som er verdt å la seg rive med av, så dersom du klør etter meir Marvel og Spider-Man; kom deg på kino. Spider-Man:No Way Home – Regissert av Jon Watts. Spilletid: 2t 28m. Land: USA. Norgespremiere: 21.01.2022. Skuespillere: Tom Holland, Zendaya, Jacob Batalon, Benedict Cumberbatch, Willem Dafoe, Alfred Molina, Jamie Foxx. Aldersgrense: 12 år.

«En fortelling om kjærlighet og begjær» – Et sammenstøt av poesi, erotikk og kultur

En fortelling om kjærlighet og begjær regissert av Leyla Bouzid, er en fransk-tunisisk dramafilm som følger 18 år gamle Ahmed gjennom en konflikt mellom kjærlighet, begjær, og en tilsynelatende motvilje som følger. Med en algerisks bakgrunn og tradisjonell muslimsk oppvekst i Frankrike, samt en arbeidsløs far som legger sine tapte drømmer på hans skuldre, har en rekke motstridende følelser spiret opp. Disse skiftende følelsene blir satt på spill og krever handling når han møter og omsider forelsker seg i den tunisiske jenta «Farah». De går nemlig i samme klasse hvor emnet i hovedsak omhandler arabisk (og ikke så lite erotisk) poesi. Konflikten er mangfoldig, men en stor bit av den kan forenkles til Ahmed sin mangel på erfaring, usikkerhet og selvtillit. Han har aldri hatt sex før og tanken skremmer han på flere plan som jeg sjeldent har sett blitt framstilt på denne måten. Han er innelukket, sjenert, angstfull og frustrerende ubesluttsom. Men under dette gjemmer det seg en dypere konflikt. Han er redd for å ødelegge sitt perfekte mentale bilde av hun. Som om begjæret i seg selv er en kilde til inspirasjon som trues av å gjøre det til realitet. Alle disse usikkerhetene braker løs i emosjonelle utbrudd, spontane avgjørelser og dømmende kommentarer som er like frustrerende å se på som det er forståelig gitt handlingens kontekst. Filmen er tilsynelatende enkel på overflaten, men utforsker familiære temaer i et nytt lys og med solid gjennomførelse. Nevneverdige elementer er blant annet et gripende og variert lydspor som skiller mellom urban kultur versus hans etniske bakgrunn. Videre har vi sterk kinematografi med enkelte metaforiske visuelle inntrykk, og to skuespillere, Sami Outalbali og Zbeida Belhajamor, som gir nyanserte og troverdige presentasjoner. Det er sjeldent en film mestrer en troverdig forelskelse assosiert med så mye intern konflikt, men denne filmen klarer på sett og vis nettopp det. Selv om filmens enkle form kan sies å være et sterkt element, går det likevel ut over tempoet. Det skjer ikke så mye, og på enkelte punkter klipper de vekk til neste scene litt for tidlig før man får følt på øyeblikket. Likevel knyttes fortellingen til slutt sammen på en tilfredsstillende måte som gjør sluttproduktet et solid stykke. Da siste skuddet i filmen viste seg tenkte jeg inni meg: «Ja, dette er et perfekt sted å stoppe på», og til min fornøyelse gjorde den det. Det er få ting jeg verdsetter mer enn en sterk slutt. Filmen er neppe noe alle vil fornøye seg med, men om interne konflikter relatert til jomfrudom, kultur og sex er noe som fanger interessen din, kan dette være noe du burde sjekke ut.   «En fortelling om kjærlighet og begjær»: regissert av Leyla Bouzid. Med: Sami Outalbali, Zbeida Belhajamor. Frankrike/Tunisia. Spilletid 1t 42 min. 12 år. Premiere 12.11

«Mandibler» – Avbrekk frå kvardagen

Ein tidlegare kjenning av skribenten, Quentin Dupieux er for augeblikket kinoaktuell her i Noreg med Mandibler, ein uføreseieleg ‘stoner’-komedie der det er manusforfattaren som har inntatt THC. Her vartar Dupieux publikum opp med same form for surrealistisk mørk komedie som gjorde at eg vart forelska i Deerskin. I gjennom å skape ei pastisj av amerikansk komiske «vegfilmar» som klassikeren Dum og Dummere eller David Gordon Green sin Pineapple Express klårer Dupieux å trollbinde publikum med hjelp av to karismatiske, dog dumme rollefigurar. I hovudrolla finn me Gregoire Ludig som Manu, som i etterkant av at han stel ein gamal Mercedes oppdagar ei gigantisk fluge i bagasjerommet. Saman med barndomsvenen Jean-Grab (David Marsais) fer dei to rundt på den sørfranske rivieraen og loffar medan dei avslappa begår ei ørlita krimbølgje. Jean-Grab ynskjer å innynde seg til fluga frå bagasjerommet, og derfor sirklar handlinga for det meiste rundt å skaffe nok kattemat for at Jean-Grab kan opprette eit førehald til fluga – som han namngjer Dominique – så for å trene ‘ho’ opp til å verte ei tjuvfluge for dei to menna. (Ja dette er ei ekte skildring av filmens handling). På reisa deira møtar Manu og Jean-Grab blant anna på ei gruppe unge vaksne som ferierar i riverieraen, og på grunnlag av hans vart forvirra med ein tidlegare elskovspartner av leiaren i gruppa, Cecile (India Hair) vart Manu og Jean-Grab invitert til å verte i feriehuset med vennegruppa. Forutan elskaren til Manu sitt alter ego møtar dei på bror hennar samt to av Cecile sine venniner. Mandibler er ei ganske kort film, nesten litt for kort. Dette er ikkje i grunnen noko problem, ettersom det er den type film der ein verkeleg ikkje veit kvar filmen kan gå når den kjem mot slutten, ideen om ei giga-fluge er litt utspelt. Men i laupet av filmens 75 minutter lange speletid er det ikkje eit keisamt augeblikk, sjølv når det berre er Manu og Jean-Grab som lokar rundt på bygda. Dette fortener Dupieux del av rosen for, men storparten må likevel gå til Marsais og Ludig. Dei to har god kjemi saman og er totalt overtydande som to tullete bestevenar utan moralske skruplar. Mandibler (Mandibules); regissert av Quentin Dupieux. Med Gregoire Ludig, David Marsais, India Hair og Adèle Exarchopoulos. Spilletid 1t 17 min. Frankrike. 6 år.

«Blackbird» – Terapeutisk familiedrama

Blackbird (2019) er en amerikansk dramafilm regissert av Roger Michell som står bak den romantiske komedien Notting Hill (1999). Filmen er en remake av den danske filmen Stille Hjerte fra 2014. Handlingen er nokså enkel: En syk mor spilt av Susan Sarandon samler familien over en helg for å tilbringe sine siste dager med dem før hun dør. Det unike er at hun har satt en dato hun har valgt å dø på ved å drikke en giftig væske i god tid før sykdommen rekker å hemme hun fra livets gleder. Flere er usikre om dette er en god ide og om det finnes en måte å overbevise hun om å tilbringe lenger tid med sine nære. Ikke alle er like klar som hun er. I filmen ser vi en rekke kjente fjes som Sam Niel (Jurrasic Park), Kate Winslet (Titanic)  Rainn Wilson (The Office) og Lindsay Duncan (Birdman). Denne sammensetningen bærer filmen i stor grad ettersom filmen totalt inneholder bare 8 karakterer. Som sagt så er handlingen enkel, men det enkle gjør det til en veldig sjarmerende og terapeutisk opplevelse. Hele filmen foregår i en harmonisk og fredelig setting langt unna bysamfunnet. Den består som regel bare av enkle dialoger og dynamikker mellom karakterene. Det bør nevnes at det er stor variasjon på hvilke karakterer som er spennende og ikke. Enkelte legger man så vidt merke til, mens andre er runde. Huset i seg selv er lite spennende og belysningen i mange av scenene har lite dybde eller kvalitet. De svake elementene befinner seg mest i at filmen tar lite sjanser og har relativt kjedelig kamerabruk. De fleste skudd er statiske og med god avstand som i begynnelsen gjør det svært vanskelig å knytte seg til karakterene og dra deg inn. Dette endrer seg heldigvis mot midten av filmen under en middag med familien. Her er det varm belysning med lav dybdeskarphet og nærbilder så vi virkelig kommer tett inn på hva karakterene føler og opplever. Her tar filmen seg god tid og stiller filosofiske spørsmål om liv og død enhver kan få visdom ut av. Slutten håndterer også tema om hvordan vi ønsker å forlate verden på en tilfredsstillende måte. Blackbird er ikke noe banebrytende eller eksepsjonelt, men takket være solid skuespill, en vakker setting og et interessant tema, er det likevel en film du kan få godt nytte av. Det er faktisk litt tilfredsstillende å se en film som ikke er kjempe ambisiøs, men som føles svært menneskelig. Hadde bare kameraarbeidet vært på nivå med alt annet kunne den vært mye bedre. Det er ikke en film jeg kommer til å se igjen, men er likevel glad for at jeg så den. Regi: Roger Michell, Manus: Christian Torpe, Norgespremiere: 16.04.2021, Spilletid: 97 min. Aldersgrense 12 år.

«Breaking News in Yuba County» – for all del, skip denne

Breaking News in Yuba County er en «komediefilm» regissert av Tate Taylor. Filmen handler om Sue Buttons, en middelaldrende dame besatt av affirmasjon. Dette innebærer praktiseringen av å styrke sitt selvbilde og søke etter bekreftelse i samfunnet. Sannheten er at ingen virkelig bryr seg om hun. Dette endrer seg når hun oppdager ektemannen dø av hjerteinfarkt etter sjokket over å bli tatt på senga. Ved å gjemme liket finner hun på en historie om at ektemannen er kidnappet, noe som blir en stor sak på nyhetene hvor hun endelig får oppmerksomheten hun mener hun fortjener. Det høres vel ikke så ille ut når man legger det fram sånn, ikke sant? Vel, jeg tenkte nemlig også det da jeg leste synopsisen for filmen. Den hadde jo tross alt skuespillere som Mila Kunis, Allison Janney, Awkwafina og Matthew Modine, så den kunne i det minste bli reddet av dem hvis handlingen ikke var så spenstig. Men etter denne formelle introduksjonen kan jeg meddele at jeg tok aldeles feil. Hele filmen er nemlig et fullstendig katastrofalt og smakløst forsøk på en komedie som var fysisk vond å i det hele tatt fullføre. Det er så mye galt med den at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Ikke så mye som et smil fikk den 96 minutter lange filmen fram i meg. For det første så er hovedkarakteren flat og elendig skrevet. Den eneste motivasjonen hun har er å bli sett og ikke en eneste gang i løpet av hele filmen viser hun noe form for sympati eller gir oss noen grunn til å bry seg. Ikke en gang synet av sin ektemanns død rett foran øynene sine har noen som helst påvirkning. Hvis ikke hun bryr seg, hvorfor skal vi bry oss? Hvis Joker (2019) kan få meg til å føle sympati for en massemorder er det virkelig ingen unnskyldninger. Antagonistene i filmen er noen av de mest klisjefylte og endimensjonale karakterene jeg har vært borte i på lenge. Hvert minutt tilbrakt med de var bortkastet og ga meg strømninger av spørsmål til hva i huleste det var Tate Taylor tenkte på? Storyen kunne vært skrevet av en 12-åring som har lest Donald hele livet og den er fylt med fullstendig irrelevante scener og sideplots som ikke leder noe sted. Klippingen og mise en scene er gjort med minimal innsats og er svært distraherende i likhet med de fleste kreative valg i filmen. Jeg har ingenting positivt å si her, og mer tid ønsker jeg heller ikke å bruke på denne filmen. Jeg har sett den for deg så du slipper å gjøre det. Amen. Breaking News in Yuba County – Regi av: Tate Taylor. Skrive av: Amanda Idoko. Land: USA. Speletid: 1t 36 min. Med: Allison Janney, Mila Kunis, Regina Hall, Awkwafina