Som en som ikke er noe særlig fan av “Harry Potter”, og der interessen for fantasy-filmer, så å si, er null-eksisterende, kan jeg ærlig innrømme at jeg sannsynligvis ikke er den beste kandidaten for jobben, og heller ikke føler jeg har helt retten til å ytre meg om tryllekunst-universet, hehe. Dette kombinert med vurderingen min av de to tidligere filmene i serien jeg så første gang på tirsdag, var ikke forventningene mine i skyene, for å si det sånn. Jeg syns egentlig hele opplegget virket rimelig unødvendig og teit – men nå var det hvert fall gøy.
I den tredje installasjonen av Harry Potter prequel franchisen, følger vi Humlesnurr (Jude Law) og gjengen hans bestående av Newt Scamander (Eddie Redmayne), hans bror Theseus (Callum Turner), gompen Jacob Kowalski (Dan Fogler), lærer Eulalie Hicks (Jessica Williams), assistent Bunty (Victoria Yeates) og Yusuf Kama (William Nadylam). De skal (endelig) ta oppgjøret med Humlesnurrs eks Gellert Grindelwald (nå Mads Mikkelsen) og ønsket hans om å ta over verden (høres teit ut, jeg vet) med “rotløse” Credence (Ezra Miller) ved sin side. Det magiske fabeldyret Qilin, et søtt rådyr-aktig vesen, skal visstnok være den som avgjør skjebnen til hele verden, basert på om den tror Grindelwald er ren-hjertet eller ikke. Fortellingen er ikke av stål, nei.
Dekket i klæsjing og bråk, stråler, trylling, dukking, sinne, tornado og Bambi, klarer ikke filmen å kamuflere sin største svakhet; manus (tåre J.K). De unaturlige samtalene foregående mellom karakterene, opptar for mye tid. I nesten hvert øyeblikk holder karakterene monologer i dialogene, som fremstår både unaturlig, unødvendig og kjedelig. I en verden som dette, mener jeg at det å ha det mest virkelighetsnære i boks, er elementært for å rekruttere nye medlemmer til trolldoms-verdenen, viktigst; de som ikke tror på universet. Med dårlige samtaler mellom karakterene, det eneste som kan speile det virkelig liv, blir ikke bare filmen lite troverdig, men jeg mister interesse og har lite ønske av å følge fortellingen.
Dette overtar bare inntrykket mitt i første halvdel av filmen, heldigvis. Den konstant vekslende og kaotiske handlingen distraherer meg fra det klissete manuset; om dette er gjennomtenkt eller flaks vet jeg ikke, men det fungerer i hvert fall. De heftige trylle-battlene mellom de gode og onde er godt konstruert og spennende, og gjør installasjonen ekstra eksplosiv, i motsetning til sine søsken. Om dette inntrykket bare eksisterer fordi jeg satt i en kinosal okkupert av en stor skjerm og god lyd, er usikkert. Men jeg koste meg!
Noe jeg like vel har slitt med å forstå i de to tidligere filmene, er poenget til hele opplegget. Det virker som det er Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter som endelig tar tak, og med innsats prøver å løse det de to tidligere filmene enda ikke har fått til. Om poenget med Fabeldyr og hvor de er å finne og Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser er å lede opp til denne filmen, virker de rimelig forgjeves og bortkastet, og det virker som om hele franchisen blir en slags felle for Harry Potter-entusiaster for å tjene penger. Men all tid brukt i trollmannsverdenen er god tid, eller hva?
Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter er en avslutning til det strevende problemet gjennom franchisen til nå (selv med to filmer til i vente), og byr på drivende spenning i magi-universet. Om du har savnet tryllestaver og Galtvort, er dette definitivt et underholdende svar på lengselen. Sier som så mangt, blir nok ikke bedre enn på kino.
"Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter" regissert av David Yates. Med: Jude Law, Eddie Redmayne, Mads Mikkelsen, Ezra Miller, Dan Fogler, Victoria Yeates, Callum Turner, Jessica Williams og William Nadylam. Spilletid: 2 timer og 22 minutter. Aldersgrense: 12 år. På kino: 8. april 2022.
