Om du er som meg, med gjerne litt for lite kunnskap til asiatisk kino utenom det i hovedstrømmen, så gjenger gjerne navnet Kim Ki-Duk ganske lite. Når det gjelder koreanere kjenner jeg til Chan Wook-Park med filmer som Oldboy og Thirst, og Bong Joon-Ho med The Host og Memories of Murder. Alle filmer jeg virkelig elsker. Men etter å ha sett Fanget i Nettet har jeg opplevd en helt annen type film, og en regissør som fungerer på en helt annen måte. Og jeg elsker det.
Nam Chul-Woo (Ryoo Seung-Bom) bor i en rolig liten landsby sammen med kone og barn. Han er ikke rik, men han klarer seg, takket være fiskebåten hans, som er det eneste han egentlig eier. Enda en ting forresten. Han bor i Nord-Korea.
En morgen går han forbi sikkerhetskontrollen, og hopper oppi jollen sin for å trekke opp noen garn. Midt i prosessen streiker påhengsmotoren hans seg, og båten blir tatt med strømmen. Dette er problematisk nok allerede, men strømmen som tar tak i han fører rett mot vanngrensen inn til Sør-Korea.
Båten flyter videre, og han blir plukket opp av militæret i Nord-Korea som umiddelbart fengsler han som en antatt spion, noe han selvfølgelig ikke er. Han blir tvunget inn i forhør etter forhør, og de sørkoreanske myndighetene gjør alt de kan for å knekke han med bruk av både psykisk og fysisk tortur.
Chul-Woo er en «god» nordkoreaner. Han nekter å desertere nasjonen han elsker, selv hvor mye sørkoreanerne prøver å snu han til å bli spion for dem istedenfor. Han blir lovet egen leilighet, ny jobb og penger om han velger å forlate det undertrykkende kommunistiske diktaturet han kommer fra, til å bli en del av det mye bedre kapitalistiske demokratiske samfunnet i Sør.
Et sitat ifra filmen som virkelig sitter igjen for meg er «Jo sterkere lyset, jo mørkere er skyggen». Vi blir vist Sør Korea som en total motsatt enhet fra Nord. Det er et fritt samfunn hvor alle kan oppnå storhet og rikhet, istedenfor å bli undertrykt og kontrollert.
Men når Chul-Woo får oppleve landet ser han raskt mennesker som har det grusomt, mye verre enn de fleste i sin egen nasjon, noe som overrasker han i havet av teknologisk innovasjon og rikdom han også ser. Kontrasten imellom de rike og de fattige er umenneskelig for han.
Dette bringer oss mot hovedbeskjeden til Ki-Duk. Verden er bestemt på å fiendtliggjøre Nord og hylle Sør, imens det virker som han mener, som mange av de andre karakterene i filmen at det vonde blodet imellom Nord og Sør må repareres. At fiendtligheten har gått langt forbi sin tid, at det er på tide å slutte fred, og å fjerne den militære grensen som skiller halvøya. Dette er jo selvfølgelig ekstrem ønsketenkning, og hvem som helst som kjenner til Nord vet at det kommer til å måtte skje noe drastisk før de bestemmer seg for å omfavne vestlig kultur.
Det er en meget rolig film. Det er ikke noe ekstremt kameraarbeid med mye håndholdt kamera og trackingshots og nærbilder. Det er en film som virkelig tar seg tid til å la bildene sige. Ki-Duk lar ikke stilen gå utover filmens handling på noen måte. Det er en menneskelig historie. Kamera er der bare for å observere, og vi blir klistret som fluer på veggen.
Det er ikke vanskelig å trekke paralleller imellom hvordan det fiksjonelle Sør Korea og virkelighetens Amerika fungerer. Denne demokratiseringen de holder på med. De ser på seg selv som store redningsmenn som vil hjelpe denne undertrykte mannen å forlate diktaturet, og ser på han som utakknemlig og arrogant fordi han ikke vil bli med dem, på samme måte amerikanerne holdt på under den kalde krigen med å «demokratisere» land ved å gi dem goder da de holdt med deres ideologi istedenfor den østlige kommunismen. De største delene av filmen kunne ikke Chul-Woo brydd seg mindre. Kommunisme eller kapitalisme, alt han vil er å se familien sin igjen.
Ki-Duk satiriserer det svart-hvitte verdenssynet ved å sette ekstremer ved siden av hverandre for å vise at ting egentlig ikke er så forskjellig. Etter å ha gått igjennom mishandlingen i Sør, kommer han tilbake til Nord bare for å gå igjennom den nøyaktig samme behandlingen og misbruket. Det er ufattelig deprimerende egentlig. Dette er en film som tapper deg emosjonelt, men samtidig får deg til å virkelig tenke over mye. Man forventer at Fanget i Nettet skal være høyt politisk, men mer enn det er den høyt filosofisk, og jeg kjenner fortsatt på filmen idag, tre dager senere.
Også det simple valget han gjør i å la protagonisten være fra Nord og ende opp i Sør og ikke motsatt er ufattelig smart. Istedenfor å fortsette å male Nord som de vonde, er det Sør som (iallefall til å begynne med) settes i dårlig lys.
Fanget i Nettet krever tålmodighet. Men om du velger å gi den nettopp det, kommer du til å sitte igjen med en ufattelig sterk opplevelse som trolig får deg til å se på Sør og Nord-Korea helt annerledes, kanskje til og med hele verden. Den bryter ned barrieren av svart og hvitt, og presenterer en verden som ikke bare er visuelt, men også moralsk grå. Kim Ki-Duk gjør en mesterlig jobb i å presentere flere idéer, pakket inn en ufattelig pen, liten og rolig film, og viser seg frem som en ypperlig regissør som det virkelig er en synd at jeg ikke har hørt om før. For hver gang jeg ser en sørkoreansk film blir jeg mer og mer overbevist om at de er en av de beste filmskapernasjonene i verden, og det er dette virkelig et testament til.
https://www.youtube.com/watch?v=VgPrsxq1vz0
Fanget i Nettet (Geu-Mul) - Regissert og skrevet av Kim Ki-Duk, med; Ryoo Seung-bum, Young-min Kim og Lee Won-keun. Lengde: 1 t 55 min. Nasjonalitet: Sør-Korea. Premiere: 03.02.17.
