På Netflix: Castlevania (av Warren Ellis, 2017 – t.d.d)
Originalt planlagt som en animert film, Castlevania er en tv serie adaptasjon av Castlevania III: Dracula’s Curse, et Japansk videospill fra 1989 med mindre sammenlagt tekst enn denne anmeldelsen. Når det kommer til film- og serie adaptasjoner av spill så får vi ofte ujevn kvalitet, gjerne fra dårlig til verre. Så når det kommer en serie som Castlevania, med ikoniske karakterer, passende stil og effektivt drama, føler jeg det er på sin plass å skrive noen ord.
Castlevania er historien om hvordan alkoholiker/vampyr jeger Trevor C. Belmont (Richard Armitage) befinner seg midt i en krig mellom kirken og grev Dracula Vlad Tepes (Graham McTavish), Himmel og Helvete. Han allierer seg med den beleste, men storkjefta, magikeren Sypha Belnades (Alejandra Reynoso) og en ensom ulv og halvvampyr ved navn Alucard (James Callis). Sammen reiser de tilbake til Belmont familiens røtter for å finne en måte å kjempe tilbake mot Draculas overnaturlige hærer. Castlevania er også historien om hvordan grev Dracula Vlad Tepes, som går fra forstanden etter han mister sin menneskelige kone. Greven sverger på å bruke all sin vitenskapelige, sosiale og magiske makt på å utrydde mennesker fra Valakia.
Har du spilt spillene så vil nok den gotiske stilen, mengden med groteske monster, og lovnaden om mye aksjon med lærpisk trekke deg til denne serien. Og det har den masse av, mer enn nok til å fylle de tre episodene i sesong 1. Men dette er alt pakket sammen med gode karakter, sterk verdensbygging og en skarp og voksen humor. Om du syntes X-men: First Class sin bruk av sin ene «Fuck» traff godt, så er denne seriens humor for deg. Valakia virker som en rent dritt plass å leve, og det er i rennesteinen vi blir introdusert for Trevor.
Karakterene i denne serien er gode. Trevor er en utstøtt adelsmann som går kledd i familiens våpenskjold, ikke ut av stolthet, men fordi han ikke eier noen andre klær. I virkeligheten hater han familien og oppveksten sin, og vi får inntrykk av at han er på villspor. Han speiler Dracula, som til tross for hans udødelighet, uant rikdom og militærmakt, ikke lenger makter å leve. Hele krigen hans virker som et selvmords-plott, og vi bruker like mye tid på politikken i Draculas slott som vi bruker på å drepe monster. Det store tematiske spørsmålet som stilles handler om uskyld. Kan noen være uskyldige? Og hvis ikke, har det noe å si angående hvilken skjebne de fortjener?
Trioen Trevor, Sypha og Alucard er et høydepunkt. Selv om Sypha blir tildelt den typiske rollen jenter ofte får i fantasihistorier – å måtte holde mennene fra å myrde hverandre – er det også hun som får de beste vitsene og de mest tilfredsstillende action-scenene. Noe av det er typiske ildkuler og isspyd som en ofte ser i slike scener, men det er tydelig at animatørene brukte mye tid på å se ‘hvor mange måter du kan slakte en gris’ på om du hadde elementene i fingertuppene. Det samme kan sies for resten av slåssingen også. Sverd slynges, piler flyr, og alkymiske kjedepisker skaper kjemiske eksplosjoner i monstres innvoller, som resulterer i et regn av blod. Herlige greier. Disse scenene brukes også mye for å vise karaktertrekk. Kontrast Trevors ville fekting med diverse skarpe og/eller tunge objekter mot Alucards glidende bevegelser (gjerne iført lite klær) med ett enkelt langt sverd, for eksempel.
Det er her du finner en av de store fordelene med animasjon kontra live action: Alle figurene, og settingen, er tydelig i samme rom. Du har ikke skuespillere som veiver med en pinne i retningen de har blitt fortalt at et CGI monster skal plasseres i redigeringen. Det blir rett og slett enklere å koordinere. Det skal mindre til får å sette seg inn i verdenen og innse hva som er på spill. Spesielt for aksjon scener, hvor tempo og rytme er så kritisk for en god opplevelse. Det er også noen praktiske fordeler med animasjon. Kostyme, karakterers fysiske trekk og settingen kan alle ha mye større variasjon, til mye mindre bry. Hvis du ikke ser fordelen her, se en enkel episode av Game of Thrones, en annen mørk fantasi serie, og tell hvor mange kostymer og sett de måtte lage uten en direkte visuell referanse.
Mange omtaler denne Netflix serien som en anime, og det er ikke helt feil, men også ikke helt rett. Den er basert på en Japansk spillserie, og inneholder mye ting vestlig animasjon ofte ikke bryr seg mye om å animere, som sex, vold og andre barne-u-vennlige ting. Men det er en vestlig animasjonsserie. Skaperen Warren Ellis har erfaring fra både Marvel Comics og MCU. Fokuset her er på voksne, i motsetning til animes mer typiske tenåringsorienterte fortellinger. Og det som er viktigst for meg personlig, er at de engelske stemmene er fantastiske. Det er også en rødhåret vampyr viking, om noen nordmenn trenger mer overtalelse. Castlevania er hjertelig anbefalt.
Skrevet av Torgeir Engen
På Netflix: Hubie Halloween (Steven Brill, 2020)
I januar sverget Adam Sandler (Uncut Gems, Jack and Jill), at hvis han ikke vant prisen for beste skuespiller under oscar-utdelingen 2020, ville han returnere med den verste filmen noensinne. Adam Sandler vant ikke prisen den dagen, og åtte måneder senere publiserer Netflix hans neste komedie, Hubie Halloween.
Hubie Halloween er den syvende filmen i Sandlers avtale med Netflix for åtte filmer. Filmen ble skrevet av den eksentriske komikeren og hans hyppige samarbeidspartner Tim Herlihy (Grown ups 2, Sandy Wexler). Steven Brill, mannen bak The Do Over, en Adam Sandler-produksjon som lenge stod med 0% på Rotten Tomatoes, returnerer for å regissere denne skrekk komedien.
Adam Sandler spiller Hubie Dubois, den minst modige mannen som noensinne har levd i spøkelsesbyen Salem. Under hver halloween utnevner han seg selv som beskytter av freden, mens han patruljerer gatene i håp om beskytte barna. Men dette året blir ekstra utfordrende når en pasient fra Salem galehus rømmer. Klarer Hubie å identifisere den morderiske mannen på frifot, eller blir dette et mareritt på Elm Street?
Sandler har klart å utføre nøyaktig det han ønsket med denne filmen. Den er en av årets verste filmer. På netflix står filmen oppført som en time og 43 minutter lang, en av årets største løgner. Rulletekstene på 15(!) minutter integrerer klipp fra filmen for å forlenge den elendige opplevelsen. Under filmens en time og 28 minutter spilletid er det ikke et eneste komisk øyeblikk med noen form for integritet. Sandler spiller Hubie som om han har massive mentale problemer, mens all humoren er bygget rundt at bygda behandler han som en klovn. Den eneste tingen som redder denne filmen er Steve Buscemi (Fargo, Spy Kids 2), som alltid ender opp med å være høydepunktet i dårlige netflix komedier.
Skrevet av Martin Skage
Helgas strøymetips er ei ny spalte der filmar som ligg tilgjengeleg for strøyming kjem i fokus. Du kan vente og sjå litt av kvart her framover ut hausten.