20. Danmark: «Festen»

Festen (1998) Regi: Thomas Vinterberg – Nimbus Film / DR TV / Nordisk Film- & TV-fond / SVT Drama – 1 t. 45 min.

Ukas tur går til våre danske venner i sør, og til en svært fascinerende filmskapning. Uten å høres ut som en MGP-kommentator, er dogmefilmen en vågal filmskapning som skal stå som motvekt til storfilmen og dens effekter. Her går det ut på å følge 10 dogmeregler som skal eliminere all form for etterproduksjon, spesialeffekter og andre påkostede finesser. Selv ikke regissøren kan ikke være kreditert.

Denne kunstneriske bevegelsen ble startet av den nå svært kjente prisvinneren Lars von Trier og regissør Thomas Vinterberg. Sistnevnte står bak blant annet Jagten (2012), som er nominert til Oscar i år. Over et tiår tidligere gav han ut Festen (1998), men som den 10. dogmeregelen sier, så er han ikke engang kreditert for det.

Helge fyller 60 år. Hans eldste datter har begått selvmord, men han har likevel invitert hele familien til sitt bursdagsselskap. Her møter vi hans eldste sønn Christian, godt spilt av Ulrich Thomsen. Under festen stiller han et spørsmål. Skal han lese den gule eller den grønne talen? Faren velger den grønne, som viser seg å være sannhetens tale. Til hele familiens store sjokk forteller Christian en avskyelig historie om farens tidligere aktiviteter som inkluderer den nylig avdøde datteren. Filmen spiller rundt disse bemerkelsene og vi ser hvordan hans andre barn, Helene og yngstesønn Michael, håndterer disse grufulle historiene. Her skal jeg ikke spolere Christians tale, da det store sjokket om de bakenforliggende årsakene treffer seeren med stor slagkraft.

Vi får med oss fyll, sex, rasisme, humor, kjærlighet og hat. Dette er kjent, men det er utførelsen som gjør Festen så unik. Ved å være den første Dogme-filmen gir den en spennende måte å involvere seerne på. Filmen er skutt på digitalt videokamera og det visuelle preges av rare vinkler, shaky-cam og uvanlig bruk av fokus. Det hele gir en amatøraktig hjemmevideokvalitet og kan virke impulsivt og billig, men det er dette som er poenget. Man får aldri følelsen av at dette er en dårlig film.

Thomas Vinterberg greier likevel å beholde en elegant struktur. Manuset fremstår som svært planlagt og skuespillerne reagerer på de korrekte tidspunktene. Det er flotte karakterutviklinger, sterke dialoger og en emosjonell og nær råhet til hele verket. Admirable prestasjoner ser vi gjennom Helene og Michael med deres reaksjoner til det vanviddet som forekommer. Scener som Michael og hvordan han stadig vekk skal kaste ut Christian, men som likevel kommer alltid inn i selskapet. Stadig minner oss om sannheten. For ikke å snakke om de flotte scenene med de andre birollene, slik som kokken og den mørke Gbatokai (kalt Gonzales av moren), som blir fokus for mye rasistisk humor. Tempoet drives fremover. Man vil stadig vite hvordan situasjonen skal løses opp. Vil sannheten nå familien? Vil Helge tilstå eller var alt en overdrivelse av Christian?

Festen er svært kritikerrost og ble tildelt flere priser og nominasjoner bl.a. en Golden Globe-nominasjon og juryprisen i Cannes, som den delte med La Classe de Neige (1998). Det er en svært involverende og intim film takket være Dogme 95. Da de fleste eksponeres for storfilmer kan denne virke svært fremmedgjørende ved første øyekast. Men med en gang vi ankommer selskapet og konflikten rår til, er det ren briljans fra Thomas Vinterberg og resten av skuespillerne. Det er en interessant fremstilling av hvordan disse dogmereglene utgjør seg på film. Dette fungerer svært godt i Festen og er verdt å observere av alle som er nysgjerrige på denne type filmskapning. Et ekte feststykke fra våre danske venner.

cp