Meny Lukk

45. Mauritania: “Heremakono”

Filmens magiske tiltrekningskraft og kreativitet er noe som ikke kun er forbeholdt Hollywood, men en kunstform som har tatt hele verden med storm. Derfor har vi i Jump Cut valgt å dra hele verden rundt for å vise eksempler på gode filmer fra hele åtti land.

Heremakono (2002) – Abderrahmane Sissako – Duo Films / arte France Cinéma – 1 t. 30 min.

I lys av at Abderrahmane Sissakos norgesaktuelle film Timbuktu (les anmeldelsen) fikk en Oscar-nominasjon, og dermed også ble Mauritanias første Oscar-nominerte film noensinne, i kategorien beste fremmedspråklige film, har jeg bestemt meg for å ta for meg en av Sissakos tidligere filmer, Heremakono, som i likhet med Timbuktu også hadde premiere i filmfestivalen i Cannes.

Etter å ha tilbrakt mange år i Frankrike, vender Abdallah tilbake til sin hjemlandsby Nouhadhibou i Mauritania for å besøke sin mor. Han har vært så lenge borte at han ikke er lenger i stand til å snakke hassaniya (den mauritanske varianten av arabisk). Vi følger ikke bare Abdallah, men også de andre innbyggerne i deres dagligdagse gjøremål, som elektrikeren Maata og hans læregutt Khatra, og mange flere.

Akkurat slik som Abdallah, blir vi introdusert til en ukjent verden som er uvant for oss. Og vi får rett og slett se hvordan livet arter seg i en vanlig lutfattig mauritansk landsby. Alt fra dagligdagse ting som å skifte ut en lyspære, en kvinne som lærer opp sin datter på spille oud og en kineser som selger klokker og mobiler på gata. Kort sagt er det mange merkelige syn, og en ny og fargerik verden. Alle locationene og folkene er virkelig innfødte, som gjør at filmen får den rette autentiske følelsen, nesten dokumentarisk. Det er for ingen grunn at Nanooks iscenesatte daglige gjøremål, fra dokumentarfilmen Nanook of the North, blir sett på som en dokumentariske scener fra virkeligheten med virkelige mennesker.

Heremakono har det samme realistiske preget som Timbuktu, i det at den tar for seg den dagligdagse tilværelsene. Men for Heremakono sin del kan filmen ofte bli litt kjedelig, siden det er lite som skjer, i motsetning til landsbyboernes kamp mot jihadistene i Timbuktu. Men når det kommer til slike kjedsommelige øyeblikk, må man nesten ha den tanken i bakhodet at den er autentisk, selv om filmen enkelte ganger har fortellinger som ser ut til å møte på en blindvei.

Heremakono er langt i fra på samme nivå med Timbuktu når det kommer til utførelse, men er fremdeles en interessant film, spesielt med den samme autentiske og realistiske følelsen, med bruk av lokalbefolkningen som skuespillere og den samme locationen. I tillegg rent estetisk sett, så er dette en vakker, fargerik film, og det beste av alt er at dette ikke er tilgjort.  

Relaterte innlegg