52. Ungarn: «Werckmeister Harmonies»

Filmens magiske tiltrekningskraft og kreativitet er noe som ikke kun er forbeholdt Hollywood, men en kunstform som har tatt hele verden med storm. Derfor har vi i Jump Cut valgt å dra hele verden rundt for å vise eksempler på gode filmer fra hele åtti land.

Werckmeister Harmonies (2000) – Regi: Béla Tarr – Ungarn – 2 t. 25 min.

Da jeg påtok med oppgaven om å anmelde en film fra Ungarn var det ingen tvil om hvilken regissør jeg skulle ta. Den kritikerroste Béla Tarr har noen flotte verk under beltet og jeg ønsket å skrive om Sátántangò, som er å finne i 1001 filmer du må se før du dør. Men da dette er en tung 7,5 timer lang film, gikk jeg for hans noe kortere Werckmeister Harmonies.

Vi befinner oss i en navnløs, snøfri by i Ungarn kort tid etter andre verdenskrig. I den bitende kulden ser vi alt gjennom János Valuska, spilt av Lars Rudolph (Løp, Lola, løp!), som er vitne til ankomsten av et sirkus. De har blant annet med seg en stor utstoppet hval og en spesiell gjest ved navn «The Prince». Denne ankomsten kan by på store forandringer i denne byen.

Filmet i svart-hvitt og bestående av bare 39 shots gjennom hele filmen, spredd ut på en spilletid på 2,5 timer, er det lett å gi seg en tanke om denne filmen. Ja, den er vanskelig å komme seg igjennom. I likhet med hans tidligere Sátántangò lar Tarr kameraet gå og gå og gå, lenge før hendelsen i bildet vil skje og lenge etter at det faktisk har skjedd. Den lar oss føle på den bitre og stille atmosføren, slik som trettheten befolkningen i byen lyser ut.

Den har en apokalyptisk atmosfære gjennom disse hjemsøkende og glansløse bildene. Håp eksisterer ikke hos disse menneskene. Alle spredte ordet om at man måtte se hvalen, selv om de så hvor meningsløst det var. Den skaper den gråbleke følelsen de østeuropeiske landene muligens følte under krigen.

Likevel føler jeg at jeg hadde fått enda mer ut av filmen om jeg hadde visst litt mer om politikken og historien til Ungarn, for det virker som om det var mye som jeg ikke forstod. Det man kunne lese fra filmen er alle temaene og symbolikken. Det starter allerede med åpningsscenen som handler om universet og de fulle menneskene som prøver å gjennomføre en solformørkelsesdans. Deretter kommer hvalen inn i bildet med parallellen til den bibelske Leviatan og kanskje også boka til Thomas Hobbes ved samme navn? (Etter som vi har en karakter som heter «The Prince», slik som Machiavellis bok). Det gir i alle fall rom for diskusjon.

Jeg føler det likevel er så mye å ta tak i i denne filmen, men jeg trenger mer tid å tenke på det om jeg skal utføre en analyse. Eventuelt se den flere ganger. Når Tarr selv har blitt spurt om meningen i filmen, bl.a. om hans perspektiv på prinsen, sa han «I don’t know. I haven’t seen him. I have only seen his shadow. That’s all, what you too have seen. The same. You know, I don’t like to explain anything about the story». Dette er virkelig ikke en film man slår på fredagskvelden for lett underholdning.

Béla Tarrs filmer har stort sett møtt god kritikk over hele verden. Werckmeister Harmonies er intet unntak. Det er en tung og lang film, men de kontrastfylte bildene og hypnotiserende tempo, sammen med parallellene til religion og politikk, blir dette et verk uten like. Werckmeister Harmonies kan være en fin start for Béla Tarr. (Om dette er din kopp te, vil jeg også anbefale hans tidligere langfilm Sátántangò), for med hans filmer får vi et realistisk og fabelaktig innblikk i Ungarn.

cp