75. Bangladesh – «Matir Moina»

Vi er i Bangladesh på 60-tallet. Midt under en politisk revolusjon hvor løsrivelsen fra det pakistanske veldet er underveis. Militæret, politikken og ikke minst det religiøse bildet er under stor endring i storbyene, hvor ideologisk krig, og etterhvert militært og borgerlig opprør bryter ut.

Men imens konfliktene i storbyen raser løs, befinner vi oss i en av landets landsbyer, hvor vi møter Anu. En ung gutt på rundt 10 år. Oppvokst i et hjem med en sterkt religiøs far, som på mange måter dikterer livet til både sin kone, datter og sønn.

Anu deler ikke sin fars sterke tro. Han er i sin fars øyne en drittunge, og blir dermed sendt til nærmeste landsby madrasa, en muslimsk internatskole hvor pensum består av intet annet enn islamsk lære og praktisering.
Etter første skoletime blir han allerede sett ned på av sine klassekamerater, men finner trøst i en annen utstøtt, Rokon. Rokon er foreldreløs, opprørsl og sekulær, noe som raskt smitter over på Anu. Reglene på madrasaen er strenge og harde, med konservative lærere med bjerkepinnene klare for barna som strider eller ikke respekterer den islamske læren.

Det er her kjernen kommer frem. Imens filmens store bilde handler om de politiske konfliktene i Bangladesh på tiden, er det det religiøse aspektet i småbyene som er satt i fokus. Ifølge trivia-seksjonen på IMDb ble filmen bannlyst i Bangladesh, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Selv om filmen gjerne ikke føles kontroversiell på samme måte som vi ser i dag, så tar den et stort oppgjør med religion, og hvordan det bremser både menneskelig og personlig utvikling i landet.

Som et eksempel kan det sies at Anus far er lege, men benekter og forbanner bruken av vitenskapelige legemiddel, da det ikke «følger Allahs vei». Dette fører til at han, ut av stahet, benekter sin egen kone å redde livet til deres datter.

Mange episoder som dette skjer, og filmen gjør det tydelig at verden er svart/hvitt, og ikke grå. Det finnes ingen karakterer som danser imellom linjene. Du har den slemme muslimske faren, den slemme muslimske læreren, og den slemme pakistanske regjeringen. Dette skaper et nokså skjevt bilde. Som seer er vi selvfølgelig klar over tingene vi ser, om hvordan tingene disse menneskene gjør er destruktivt og vondt, men det føles også som om filmen nekter å la oss finne ut av dette selv, da den sper på med filosofiske monologer som i essensen forteller oss at «dette er bra, og dette er dårlig». Filmen føles prekende, og overtydelig. Lite tillitt føles gitt til publikumet.

Men trekker du deg litt tilbake, og ikke ser på filmen som politisk propaganda, så finner du et veldig menneskelig drama. Forholdet mellom Anu og Rokon, Anu og familien, Anu og hans lærere. Rett og slett alt som sentreres rundt Anu er bra.

Når filmen velger å fokusere på det menneskelige i konflikten, og ikke det gudelige og religiøse treffer den et skikkelig punkt som både klarer å vekke følelser, samt skape forståelse for en historisk konflikt de færreste kjenner til. Kameraarbeidet er pent og dokumentarisk i hva det velger å plukke opp, det er flotte musikkinnslag (så vidt du ikke følger med sangtekstene) og en virkelig menneskelig fortelling gjemt under et politisk og prekende teppe.

Matir Moina (Leirduen) - Regissert av Tareque Masud, skrevet av Catherine Masud, med;  Nurul Islam BabluRussell FaraziJayanto Chattopadhyay. Nasjonalitet: Bangladesh. Lengde: 1 t 30 min. Premiere: Mai, 2002.