En ny UCLA-undersøkelse viser at et sterkt økende antall unge mennesker ønsker mindre seksuelt innhold i film og TV. Mange unge mener at sex ikke er nødvendig for handlingen, og vil heller se historier om vennskap og platoniske forhold. Sex i film og tv har allerede vært på hell siden den nå døde erotiske thrilleren dominerte 90-tallet, og dagens filmer er fullstendig strippet for den hverdagslige kåtheten som fantes i mainstreamen før i tida. Men allikevel vil dagens ungdom ha enda mindre av det. Hva har skjedd? Hvorfor er vi ikke kåte lenger?
For tjue år siden handlet det for kjendisene om å være syltynne, samtidig som å gi offentligheten inntrykket av at kroppene deres hadde blitt sånn naturlig, og ikke gjennom streng diett og trening. Siden da har alt endret seg: Bodybuilding har blitt kult, og a-list skuespillere deler ofte de ekstreme treningsrutinene deres med fansen. Fetisjering av kroppen har blitt normalt i mainstream film, og kanskje særlig i Marvel-universet. I Marvel-filmene er heltene spilt av topptrente skuespillere, som alle har trent ekstreme mengder for å oppnå superhelt-kroppen. Chris Evans, Chris Hemsworth og Scarlett Johansson er nok alle attraktive mennesker, men det finnes ingenting seksuelt ved karakterene de er kjent for. De har ingen seksuelle driv, og karakterene deres er supermennesker som kun er kåte på krig, med steroidemuskler og symmetriske ansikter. I prosessen av å fetisjere kroppen i den grad superhelt-filmene gjør, deseksualiserer de den fullstendig. Det appelleres ikke til publikums indre drifter, og det oppmuntres ikke til å engang føle noe som helst, til tross for at skuespillerne er attraktive. Vi oppmuntres heller til å la oss imponere av perfeksjonen. Dette gjør kroppen om til en samling av ressurser som det kan tjenes penger på, og studioene gnir seg i henda. Sexløshet er lett å markedsføre.
Alt dette har en skummel effekt på hvordan vi ser på kropp og kjønn. Kroppsfetisjeringen reduserer maskulinitet og femininitet til noe som defineres gjennom kroppene våre, og fjerner ambiguiteten rundt seksualitet. Vi puttes nok en gang inn i båser, forskjellen på nå og gamledager er at vi ikke legger merke til det. Skjønnhet handler ikke lenger å være begjært, det handler om å være best. Å ha de mest definerte magemusklene, å ha det jevneste hårfestet, å ha den reneste huden, å ha de bredeste skuldrene, å ha de fasteste puppene. Alle vil se perfekte ut, alle vil være sterkest og vakrest, og problematikken ved det maskeres av mantraet om å være sitt beste selv.
Forskjellen på heltene i blockbusterfilmer nå sammenlignet med 80 og 90-tallet er enorm. Bruce Willis har rynker, shabby frisyre og relativt normale muskler i de tidlige Die Hard-filmene. Karakteren hans, John McClane, er separert fra kona og er både alkoholiker og kjederøyker. Han er ikke den perfekte helten, ei vil han i det hele tatt være helten. Men han knuller. Hvorfor får vi det inntrykket? Fordi han ser ut som og oppfører seg som et ekte menneske, i motsetning til mange av dagens actionhelter. Dwayne Johnson og Chris Evans knuller ikke. For i filmstjernenes uendelige søken etter perfeksjon, vokser det fram et sterilt image. Når vår tids største stjerner ikke ses på som seksuelle vesener av folket, skjer det noe med hva vi forventer å se på lerretet. Det glemmes at filmkunstens særegne egenskap er å kunne fange flere menneskelige følelser, fantasier, drømmer og driv på en måte ingen andre medium kan. Ekte seksuell energi er ikke perfekte kropper og en urokkelig helteaktig moral. Det er sårbarhet, lidenskap, nysgjerrighet og mystisisme. Ekte seksuell energi kommer fra det perfekte i det uperfekte.
Men hvorfor er det akkurat vår generasjon som gjør opp store deler av motstanden mot sexscener? For det første har mediekunnskapen vår blitt bekymringsverdig lav, og med det evnen til å tolke handling og diskurs gjennom andre virkemidler enn dialog og konkrete hendelser. Vi har blitt for opptatt av ideen om at alle scener skal bidra til å drive handlingen fremover, hvor sex bare blir en distraksjon fra det som er viktig. Sexscener har alltid en betydning for plottet. Det forteller oss noe viktig om dynamikken mellom karakterene, og detaljene kan gi oss et intimt innblikk i psykologien deres. Vi må heller ikke glemme at menneskekroppen står sentralt i å skape god kunst. Å utforske hvordan den samhandler med omgivelsene, mulighetene for modifisering og generelt som et middel for å uttrykke identiteten din er essensielt i visuelle kunstformer, og selvsagt inkludert film.
Den andre årsaken er at vi er midt i en ensomhetsepidemi. Unge mennesker tilbringer mer og mer tid alene, og har mindre sex enn tidligere generasjoner. Vi har alltid gravitert mot media som det er lett å relatere til, og denne tendensen reflekteres fortsatt i stor grad. Livene våre er ikke like spenstige som ungdommene i serier som Euphoria, og det å bli foret fremstillinger som viser det livet vi går glipp av vil naturligvis bidra til å forsterke ensomheten mange føler på.
En tredje faktor er at vi har hatt gratis pornografi tilgjengelig på internett så lenge vi kan huske. Det er enkelt for lettpåvirkelig ungdom å forbinde all seksualitet og nakenhet med porno, og med det komme til konklusjonen at slikt er rart å ha med i film og tv. Hvis film og tv-industrien beveger seg vekk fra grafiske sexscener og mer i retningen av å kun indikere når to karakterer har sex, etterlater man et sentralt aspekt ved mediet til pornoindustrien. Pornografi er bygget på skadelige patriarkalske ideer om hva sex er, og skulle det få monopol på sex i media vil det kunne feilinformere og skade en hel generasjon. For å bygge et sunt forhold til sex for både vår og kommende generasjoner trengs det mange realistiske fremstillinger med mennesker som ser ut som og oppfører seg som mennesker, et godt eksempel er serien Normal People. Personlig mener jeg også at arven etter filmskapere som Lynch, Cronenberg, Von Trier og Araki må videreføres for at vi kan lære om og la oss fascinere av de absurde, mørke og ekle aspektene ved sex. Alt er ikke deilig og idyllisk, sex kan være rart og forstyrrende! Jeg vil se en undertrykt husmor frigjøre seg fra et livløst ekteskap og ha lidenskapelig samleie med slimete, tentaklerte aliens. Jeg vil se en kvinne med benprotese ha seg i baksetet på en sliten Lincoln Continental. Jeg vil se Willem Defoe og Charlotte Gainsbourg ha seg foran et tre mens menneskehender som kommer opp mellom røttene omringer dem. Jeg vil se alt dette fordi det er legemliggjøringer av den menneskelige ånd på sitt aller frieste. Jeg vil se det fordi det får meg til å føle.
Motstanden mot sex i film og tv er et fenomen hvis røtter stikker dypt i kommersialist-helvete. Aldri før har den virkelige verden vært så distansert fra oss selv som den er nå, og dagens pengegriske filmindustri er blant de største syndebukkene. Det trengs et seriøst oppgjør.
